Bolga / Bolgtinden

Tur nr. 438 / 12. – 14. juni 2013

stjernestjernestjerne

Dag 1 (av 3):

  • Ankomst: 18:10
  • Framme: 19:20
  • Starttemp.: Ca. + 10°C
  • Vær: Sol fra klar himmel. Vind.

Rett og slett

001kartLenge hadde Helle og jeg snakket om å ta turen til Bolga – ei lita øy vi for alvor hadde blitt oppmerksom på da vi for et par år siden besøkte Meløya. Det var ikke til å unngå å legge merke til denne artige, lille “sukkertoppen” ute i havet. Jo mer vi leste om hva øya hadde å tilby av opplevelser og attraksjoner – dess mer oppglødde ble vi, og da det bød seg ei anledning ei finværshelg i juni troppet vi opp på hurtigbåtkaia i Bodø og tok “Nordlandsekspressen” sørover kysten.

Litt over klokka seks var “MS Steigtind” framme, og vi gikk i land med de store sekkene våre. Ei info-tavle ønsket oss velkommen, og vi måtte selvsagt ta oss tid til å lese det som stod skrevet om denne “perlen på Helgelandskysten.” En landhandel var det også her.

Etter et par timer ombord på “MS Steigtind” stiger vi i land på Bolga.


Med unntak av en frisk bris er været upåklagelig.


“En perle på Helgelandskysten.”


Vi gikk gjennom bebyggelsen ved havneområdet, og fortsatte langs en grusvei vestover. På forhånd hadde jeg fått opplysninger om at det sørvestlige området av øya var mest velegnet med tanke på telting. Området skulle, ifølge informanten, både være avskjermet fra bebyggelsen og by på fine teltplasser.

Ferskvann var det imidlertid verre med, så det hadde vi tatt med oss. Det var grønt og frodig her ute, og i horisonten i sør la jeg merke til velkjente “skapninger” som Rødøyløva og Hestmannen.

På vei.


I et veikryss tok vi til høyre, før vi fortsatte mot øyas skole. Ved skolen sluttet veien, men det gikk en sti videre vestover som viste seg svært lettgått.

Utenom frodigheten som øya kunne framvise, var nok det mest bemerkelsesverdige nettopp hvor jevnt og fint det var å ta seg fram. På avstand ser jo øya ut som “en stein i havet”, men hele den sørlige delen består av flat og fruktbar strandflatekyst. Så bortsett fra de tunge sekkene var det en enkel affære å vandre over øya – rett og slett!

Rett og slett!


 Men sekkene veier litt.


Som antatt dukket det opp flere egnede teltplasser etter hvert som vi kom lenger vest, men ved den borterste og fineste stod det ei hytte. Selv om plassen var innbydende var vi i tvil om vi skulle bli eller om vi burde finne oss en annen plass, og vurderte litt fram og tilbake. I og med at det ikke var folk på hytta tok vi sjansen på å bli. Her var det gapahuk, benker og bord til allmenn avbenyttelse, i tillegg til en trimboks i gapahuken. Jeg gikk i gang med å sette opp teltet, mens Helle begynte med middagen.

Teltet er satt opp.


Vi synes plassen er fin. I bakgrunnen ses fjellene på Åmnøya og Blokktinden.


Sørover mot bl.a. Rødøyløva.


Gapahuk, bord og benker er veldig praktisk.


En del av det dyrebare vannet ble ved et uhell tømt ut, noe som medførte at vi måtte spare på resten. For kvelden var vi berget, men om vi hadde til frokost i morra var vel heller tvilsomt. Dermed måtte vi skaffe til veie mer vann tidlig i morra. Helle ringte opp sønnen Marius, som har røtter her i Meløy kommune og er kjent på flere av øyene her, og vi ble da opplyst om at det på kaia finnes tilgang på drikkevann for besøkende på Bolga. Nyttig med litt konsulenthjelp av og til!

Snart var middagen, som bestod av Baligryte med ris, ferdig. Som alltid når man er på tur er middagen et høydepunkt – så også denne gangen, og etter hvert kom det også vin i glassene.

Utover kvelden ble det noe kjøligere, og litt vind var det også, men med nok klær holdt vi oss varme. Vakkert var det i hvert fall her ute i havgapet. Mange velkjente fjelltopper som Blokktinden, Værnestinden og Telnestinden lå på rekke og rad sørover kysten og badet i rød-rosa kveldssol. Et par ørner viste også sin tilstedeværelse.

Vinglass av plast er genialt på tur – helst med vin oppi.


En fin plass å ha hytte.


Kveldssola er iferd med å bli midnattssol.


Ei litt kjølig, men vakker midtsommernatt på Bolga.


Ikke en sky i horisonten.


Dag 2 (av 3): Bolgtinden

  • Start: 08:15 (teltleiren) / 09:25 (havna)
  • Framme: 11:00
  • Tilbake: 13:15
  • Starttemp.: + 20°C
  • Vær: Sol fra klar himmel.

En kjapp en

001kartSola tvang oss ut av teltet tidlig. Like greit – vi måtte først som sist få tak i vann, som vi nå var fri for. Dermed la vi i vei langs den lettgåtte stien og videre langs grusveien til havneområdet, der det etter sigende skulle være mulig å fylle på vann. Etter litt sondering fant vi fram til vannslangen som befant seg rett utenfor landhandelen. Det var godt å få slukket tørsten. Vi ble enige om at Helle skulle gå tilbake mot teltleiren med vann, mens jeg skulle komme litt seinere med mer vann.

Først ville jeg imidlertid stikke opp på den 338 m høye Bolgtinden, og utgangspunktet for denne turen befinner seg nettopp her i havneområdet. Hev innpå noen energitabletter som substitutt for frokosten som ble skippet, og la i vei med den lille dagstursekken.

En bestigning av Bolgtinden er vel ikke akkurat verdens største utfordring, men jeg hadde likevel sett fram til denne toppturen. Erfaringsmessig kan slike øytopper by på store opplevelser og – ikke minst – fantastisk utsikt, tross relativ lav høyde.

Turklar.


Sommer på Bolga.


Stien slynget seg småbratt oppover fjellet helt i begynnelsen. Et stykke oppe i brattene stoppet jeg opp ved et skilt og leste om “ørnefangeren” Lyder Andreas Nikolaisen (1875 – 1925). Det stod at Lyder bl.a. drev jakt og fangst, og at han nok var den siste som fanget ørn med hendene.

Jeg kom ganske snart opp på et lite platå med fritt utsyn i de fleste retninger, og følte for å sette meg ned et øyeblikk.

Veien videre oppover fjellsida så grei ut, syntes jeg. Artig å tenke på at Bolgtinden er synlig helt fra Rødbrekka i Bodø, der jeg bor. På klare dager kan man såvidt se den stikke opp mellom Fugløya og fjellet Skjeggen, 7,5 mil unna. Jeg hadde imidlertid ingen forhåpning om å se hverken leiligheten eller byen fra toppen.

Ganske snart får jeg en formidabel utsikt i de fleste retninger. Sørøstover mot Åmnøya.


Nordsida av øya er ubebodd.


Bolgtinden er dagens turmål.


Noen høylytte ravner holdt det gående utpå en fjellskrent litt bortenfor, mens jeg satt i lyngen og beundret utsikten. Jeg fortsatte langs stien oppover, og det tok ikke lang tid før jeg passerte over Bolgbørra – ei gedigen bergkløft som skjærer seg gjennom fjellet, fra sør til nord. Helt innerst danner bergkløfta en liten naturlig tunell – et slags “Torghatthull” i miniatyr, så å si, og nå befant jeg meg altså på toppen av “tunelltaket”. Litt seinere ville jeg ta en nærmere titt på Bolgbørra.

Bolgbørra sett fra “oven”.


Sørsida av Bolga er flat og frodig.


Veien videre ser høyst overkommelig ut, selv om det øverste partiet ikke synes herfra.


Det var greit å gå oppover, med unntak av et par steder som bød på klyving. Ved ett av disse stedene, en liten bergskrent, var det lagt ut tau for å holde seg fast i, men her valgte jeg å gå litt til venstre. Trolig velger nok en del å gi seg her.

Snart var jeg på toppen av Bolgtinden, og kunne speide fritt utover til alle kanter. Norskehavets uendelige flate i vest, fastlandet med sine alpine tinder i øst og et utall av fjellrike øyer både nordover og sørover kysten, fra Lofotveggen og Steigen i nord til Dønnmannen i sør.

Toppen av Bolgtinden (338 moh) er like høy som Trænstaven.


Mange hadde skrevet seg opp i den utlagte boka på toppen, så Bolgtinden er tydeligvis en populær topp. Gikk litt “over the top”, slik at jeg kunne se ned mot teltleiren. Der nede fikk jeg øye på både teltet og Helle. Fant ut at jeg ville ringe henne for å høre om hun kunne seg meg, og det kunne hun selvsagt. Spesielt å kunne se vedkommende man snakker med flere hundre meter nedenfor. Satt ei lita stund og beundret utsikten i alle himmelretninger, før jeg gikk ned igjen. På tide å få seg litt mat i skrotten.

Værøy og Lofotodden kan skimtes nord i havet.


Bolgværet, like sørvest for Bolga.


I sør er Rødøyløva et naturlig blikkfang, men også Hestmannen og Lovund påkaller oppmerksomhet.


Harfjelltinden, ytterst på Åmnøya. I bakgrunnen ses bl.a. Blokktinden og den spisse Straumdalstinden.


Havneområdet på Bolga.


Nordover kysten. Meløya til høyre i bildet og Kunna til venstre.


Turen nedover forløp uproblematisk, og etter å ha hentet vann ved landhandelen gikk jeg tilbake til teltleiren. Fint med en topptur før frokosten, som ble fortært godt utpå formiddagen. Helle hadde kommet i snakk med en kar som bor her på øya, og vedkommende fortalte da at vi kunne hente drikkevann ved en gravlund ikke så langt herfra. Han fortalte også at hytta vi hadde campet ved sjelden var i bruk, og at eierne ikke hadde noe som helst imot at det fine området nedenfor hytta ble brukt.

Etter ei kort natt, følte både Helle og jeg for å få oss litt søvn. Mens hun foretrakk å ligge inne i det kokvarme teltet, tok jeg med meg soveposen og la meg på en platting i skyggen av hytteveggen. Etter hvert innhentet sola meg, og jeg forflyttet meg til skyggen av vedskjulet.

Klokka var blitt over ni på kvelden da jeg våknet – god og uthvilt, og vi gikk igang med dagens middag – jegergryte.

I tolvtida på natta var vi klar for å legge ut på tur igjen, denne gangen til øyas største attraksjon – Bolgbørra.


Dag 3 (av 3):

  • Start: 0:05
  • Tilbake: 06:30 (teltleiren) / 09:05 (havna)
  • Starttemp.: Ca. + 15°C
  • Vær: Delvis skyet / klart → delvis skyet / sol → overskyet.

Bergtatt!

001kartMed lette dagstursekker labbet vi i vei midt på natta fra teltleiren i retning skolen. Nå skulle endelig øyas største attraksjon, Bolgbørra, tas nærmere i øyesyn. Vi hadde på forhånd lest om hvor storslått denne enorme fjellkløfta skulle være, men å få oppleve den i virkeligheten ble jo selvsagt noe helt annet. Mens den forrige natta var kjølig, var det nå i natt mildt og fint. Det er noe helt eget å legge ut på tur i den lyse sommernatta – full av forventning om hva turen vil bringe av inntrykk og opplevelser.

Nattvandring.


Praten gikk uavbrutt, og før vi visste ordet av det befant vi oss på grusveien. Vi hadde gått for langt! Dermed måtte vi et lite stykke tilbake igjen mot skolen, der stien til Bolgbørra starter.

Stien tok oss gjennom skogen til en gravlund, der vi fikk fylt opp vannflaskene våre. Vi satte oss ned på en benk ei stund og bare nøt freden og roen som hersket her. Vi fortsatte på en god sti gjennom mørk og dyster plantet skog, før skogen ble erstattet av steinur. Nå nærmet vi oss.

God skilting ved gravlunden.


Den gigantiske bergkløfta åpenbarte med ett seg, og det var litt av et syn! Bratte stup på begge sider gjorde at jeg måtte teste ekkoet, og jeg fikk raskt svar på tiltale. Selv når vi snakket lavt med hverandre var det omtrent som om stemmene våre fikk enn litt annen klang. I det hele tatt så var det ei trolsk stemning som rådet i Bolgbørra, særlig nå, midt på natta. Selv om det var steinete, så var det jevn stigning oppover, og det bød ikke på nevneverdige problemer å ta seg fram.

Det er ei trolsk stemning i Bolgbørra.


Av og til måtte vi bare stoppe opp og la blikket fare oppover de bratte fjellveggene. Kun ei strimle av den lyse himmelen var å se over oss – overalt ellers var det stein. Vi var vel begge litt bergtatt av disse mektige omgivelsene.

Helt øverst i Bolgbørra fortsatte vi gjennom et hull, som munner ut i fjellsida nord på øya. For å komme opp i hullet måtte vi klatre opp en liten stige, før vi noen meter lenger fram var gjennom hullet og fikk midnattssola rett i fleisen. Ubeskrivelig vakkert!

Tagging eksisterte også på 1950-tallet.


Bergtatt!


Det er lys i enden av tunellen.


Og dette er det synet som møter oss.


Midnattssola lyser opp den milde juninatta.


Det er magiske øyeblikk som dette som er mye av drivkraften i å oppsøke naturherligheter “utenom allfarvei”, og vi vet da også å verdsette det. Man blir så til de grader belønnet for strevet.

I stedet for å gå tilbake, fant vi ut at vi skulle gå ned på nordsida av øya, for så å fortsette fjæra tilbake mot teltet. Noen småbratte partier nedover, men ellers grei skuring. Mens sørsida av Bolga er flat, grønn og frodig, er nordsida steinete og “fæl”. Nede ved havet var dagslyset tilbake, og en oter viste seg plutselig. Artig!

Blomster og blader.


Det gryr av dag.


En oter viser seg et øyeblikk, før den forsvinner igjen.


Det var til tider krevende å ta seg fram, særlig med tanke på at Helle fikk litt trøbbel med en hæl, men vi fikk karret oss gjennom den grove steinura – sakte, men sikkert. Over noen hellende svaberg som styrtet rett ned i sjøen var det boltet fast et taugjerde, som var fint å ha. Men omsider flatet terrenget ut, noe som betød at vi straks var framme. Først ville jeg imidlertid ta en titt på den såkalte “ruggesteinen” – ei svær steinblokk som visstnok kan settes i bevegelse med bare håndmakt.

Vel tilbake i leiren ble en forfriskende pærecider kjørt ned på høykant, før vi skrev oss opp i trimboka på stedet og brøt leir. Helle gikk i forveien, men jeg tok henne igjen.

Det var flere enn oss to som skulle være med Nordlandsekspressen nordover nå på morgenen, og klokka kvart på ni klappet “MS Salten” til kai. Vi forlot Bolga, men tok med oss gode minner herfra.

Når jeg på klarværsdager skimter den lyseblå Bolgtinden fra Rødbrekka i Bodø, tenker jeg tilbake på denne vakre øya og den opplevelsesrike turen dit.

  Utsiktsbilder (8 stk.)

You may also like...