# 25 • 25. – 27. juli 1990

Dag 1 (av 3): Stekenjokkvägen – Austre Sipmeken

Kjærlighet ved første blikk

Alt var pakket og klart for avreise til Børgefjellet – dette vidstrakte fjellområdet i grensetraktene mellom Nordland, Trøndelag og Sverige. Og det var nettopp i Sverige Magne, pappa og jeg hadde tenkt å starte fjellturen.

Tross sin nære beliggenhet, hadde jeg kun vært innenfor grensene til nasjonalparken en gang tidligere (en skitur til Jengelen), mens pappa aldri før hadde opplevd Børgefjellet. Fra sør kom Magne, som hadde tatt til orde for Sipmeken-området, og det ble avtalt at vi skulle møtes på Namsskogan.

Som sagt, så gjort. Etter å ha hilst på Magne og hunden Bessi, kjøpte vi fiskekort, før bilturen fortsatte østover, forbi stora Blåsjön og helt fram til utgangspunktet ved Stekenjokkvägen.

Børgefjellet lå foran oss, og jeg gledet meg til å komme i gang. Men først måtte vi hive i oss litt mat og ha oss en kopp kaffe.

Framme ved utgangspunktet ved Stekenjokkvägen gjøres de siste forberedelsene før vi legger i vei.

---

I halv tretida var vi i gang, men i og med at ingen hadde husket å ta med Ranseren-kartet, som dekker de aller østligste delene av Børgefjell nasjonalpark, ble vi i tvil om hvor brua over Jetnamselva befant seg. For bru, det skulle det være, hadde vi fått opplyst. Men etter å ha basket oss gjennom krattskogen fram til elvebredden, var det ingen bru å se. Magne mente at brua måtte befinne seg lenger oppover elva, noe som viste seg å stemme, og etter litt om og men, kom vi oss over den strie Jetnamselva.

Sekken kjentes uvanlig tung ut, men heldigvis var landskapet greit å ta seg fram i, og vi kom stadig høyere opp i terrenget.

I en liten bekkedal var det på tide med en ny kafferast, før vi kom på toppen av høgda og fikk en strålende utsikt ned mot østre Sipmeksjøen. For en natur! I vest omkranset ville og til dels snødekte fjell den grønne og innbydende Sipmekdalen. Dette var i sannhet kjærlighet ved første blikk, og vi måtte igjen sette oss ned, bare for å absorbere de mektige naturinntrykkene.

 Østre Sipmeksjøen åpenbarer seg.

---

Det var nedoverbakke helt ned mot vatnet, men denne var lengre enn det jeg først fikk inntrykk av. Da vi nærmet oss riksgrensen, som skjærer tvers over østre Sipmeksjøen, så vi at det var folk ute på et nes. Vi hilste på disse, før vi fortsatte litt lenger vest og etablerte oss. I og med at vi hadde tatt oss svært god tid på turen inn mot Sipmeken, hadde det allerede rukket å bli kveld, men nå var vi snare med å få fram fiskestengene og kaste uti.

Etter et heller magert utbytte så langt, kom personene på neset forbi, og det viste seg at det var to trivelige karer fra Trondheim. Det tok ikke lang tid før mosvikingen Magne og pappa kom opp med hver si flaske, og det ble til at vi tilbrakte resten av kvelden i lag med de to naboene våre. Selv stod jeg over drikkinga.

Utpå seinkvelden var situasjonen den, at pappa ikke var i stand til å sette opp vårt nyinnkjøpte tremannstelt, Rondeslottet, så det oppdraget fikk jeg æren av å ta meg av på egen hånd.

---

Dag 2 (av 3): Sipmekfjellet

Villmarka i vold

Jeg var på føttene allerede i sekstida på morgenkvisten, mens de andre lå og sov ut rusen. Ikke en sky var å se på himmelen og det så ut til å bli en aldeles nydelig dag i fjellet. Bortenfor teltene våre lå Sipmeksjøen blank som et speil.

Etter hvert kom pappa og Magne kravlende ut av teltene, og etter at frokosten var inntatt måtte fisken prøves. Mens pappa var mest innstilt på å fiske seg oppover Sipmekelva denne dagen, bestemte Magne og jeg oss for å bestige det ruvende Sipmekfjellet.

Austre Sipmeken ligger blank som et speil kl. seks på morgenen.

---

Det var allerede langt på dag da vi var klar til å begi oss villmarka i vold. Det bar sakte, men sikkert oppover den grønne fjellsida. Sipmeksjøen ble stadig lenger under oss, og snart fikk vi også øye på den vestre Sipmeksjøen, litt lenger opp i dalføret. Etter hvert kunne vi skue innover store deler av Børgefjellet, der snøen i stor grad holdt stand, selv nå i slutten av juli. Kvigtinden og Laupskardtinden (Golvertinden) kom til syne i nordvest og i sørøst så vi langt innover Sverige.

Det ligger fremdeles mye snø igjen i Børgefjellet, kan vi konstatere.

---

Like oppunder toppen fikk Bessi ferten av ei rype, og jaktinstinktet våknet for fullt hos henne. Omsider var vi på det vi hadde tatt for å være toppen av Sipmekfjellet (1 214 moh.). Men vi så nå at dette kun var en fortopp og at det høyeste punktet på Sipmekfjellet lå et par km lenger nordøst og var en god del høyere. Å gå flere km ekstra var uaktuelt, så vi sa oss fornøyd her vi satt og beskuet dette storslåtte villmarksriket. Drøyt 500 m nedenfor oss kunne vi se teltene våre ved bredden av Sipmeksjøen.

 Den vestligste av de to Sipmeksjøene ligger idyllisk til.

---

Ned mot leirplassen ved østre Sipmeken – omtrent nøyaktig på riksgrensen.

---

De to naboene våre utpå neset var dratt da vi kom ned fra fjellet. Pappa hadde hatt en fin tur oppover Sipmekelva, men heller ikke i dag var ørreten bitevillig. Kvelden ble vakker, og vi hygget oss foran det lille bålet vårt, før det var på tide å ta kveld.

---

Dag 3 (av 3): Austre Sipmeken – Stekenjokkvägen

En fattig trøst

Været var det samme som i går – sol fra en skyfri himmel. I mitt hode kunne det vært utrolig spennende å fortsette ferden videre oppover mot Jetnamen og kanskje enda lenger inn i denne forlokkende villmarka, men det kunne vi dessverre ikke. Vi måtte tilbake igjen.

Magne startet tilbaketuren mot Stekenjokkvägen vel en halvtime før meg og pappa. Før han startet, ville han for syns skyld prøve fisken, og jammen hogg det ikke til en krabat. Denne pinnen av en ørret ble den eneste vi fikk under hele oppholdet, og slik sett var det en heller fattig trøst. Vi konkluderte med at vi var for tidlig ute. Snøsmeltinga var på langt nær over og vatnet var iskaldt. Mygga var litt plagsom på turen tilbake, men omsider kunne vi sette oss i bilen, godt beskyttet mot både mygg og solsteik.

Selv om det ble et skralt utbytte når det gjelder fiske, så hadde jeg fått innblikk i et eventyrlig villmarksrike, og jeg visste med meg selv at hit skulle jeg tilbake – før eller seinere, en eller annen gang. En lengsel etter å utforske mer av denne innbydende og forføreriske ødemarka var født.

Turrapporten er basert på en originaltekst fra 1990.