Børgefjellet (Gaukaren)

Tur nr. 275 / 3. – 9. august 2004

stjernestjerne

Dag 1 (av 7): Namsvassgrenda – Viermaneset – Djupvatnet

  • Start: 14:00 (Namsvassgrenda) / 15:10 (Viermaneset)
  • Framme:  17:00 (Djupvatnet)
  • Starttemp.: Ca. + 22°C
  • Vær: Lettskyet / sol.

Båtcruise til villmarksriket

gaukarkaI år ville jeg utforske de sørlige deler av Børgefjell nasjonalpark, der det på seinsommeren ferdes en god del folk. Dette som en kontrast til fjorårets ukestur i nasjonalparken, da jeg knapt så et menneske. Etter å ha blitt kjørt til Namsvatnet gikk jeg etter ei stund om bord i skyssbåten.

Venting på båtskyss til Børgefjell nasjonalpark.


Det var også andre fjellvandrere som skulle være med over vatnet. Ei dame skulle til Reiret (et villmarkskapell), mens en barnefamilie på fire stykker fra Namdalseid skulle til det samme utgangspunktet som meg. Etter å ha satt damen i land kunne resten av oss sette kursen mot Viermaneset. Storelva og Vierma kom i viltre stryk ned fra fjellet da vi nærmet oss.

Turen over Namsvatnet tok godt og vel en time, og etter å ha gjort opp for skyssen (kr 75,-) kunne vi stige i land. Om lag ti fjellvandrere sto og ventet på å bli fraktet tilbake til sivilisasjonen, mens jeg sto på terskelen av det mektige Børgefjellet.

Storelva er vel ikke på sitt største på denne årstida, men synet og suset av den skaper likefullt en forventningsfull stemning.


Jeg fikk på meg fjellskoene, og startet turen oppover mot Djupvatnet. Shorts og T-skjorte var bekledningen. Sekken veide 26 kg og jeg 84 kg, og med fjellskoene ble totalvekta på 112 kg.

Viermaneset var et fint sted med bl.a en laftet gapahuk og et forseggjort grillsted. Det var også skilting mot en nødtelefon. Tok en titt på utsida og innsida av den åpne Viermahytta (åpen 1. 6. – 15. 9.), før jeg la Viermaneset bak meg.

For 10. gang legger jeg avgårde på en flerdagstur i Børgefjellet, men først må jeg iaktta den flotte gapahuken på Viermaneset.


Langs en tydelig sti fulgte jeg Storelva oppover Djupvassflya. Vinket til barnefamilien som hadde slått seg ned på toppen av en haug. Passerte så noen stryk i elva, før jeg omsider sto ved bredden av Djupvatnet.

Jeg fant meg en fin teltplass ytterst på et nes midt i vatnet. Det lå faktisk en liten båt i vannkanten. Folk var det naturlig nok her også. Noen holdt til i en lavvo ved utløpet, mens et telt sto like bortenfor. Også i nordenden var det folk, og de hadde fyrt seg opp et bål.

Litt vind da jeg skulle til å sette opp teltet, men den løynet etter hvert, mens mygg og knottsvermer gjorde sitt inntog. Det var så mye at de laget lyd. Dessverre pådro jeg meg hodepine, og det ble såpass ille at jeg måtte ta meg en blund. Det ble heldigvis litt bedre mot kveld.

Mange stier å se i området. Det er tydelig at det ferdes en del folk her. Ei and fløy plutselig forbi i lav høyde, og det var flere ender å se utpå vatnet.

Mot kveld ble det så å si vindstille, og jeg kunne høre bruset fra Storelva i det fjerne. Himmelen klarnet dessuten opp.

Etter hvert senket mørket seg, og det ble veldig stemningsfullt med en måne (3/4 full) som speilet seg i vannflata. Ettersom det var rikelig med tørrkvist i området gikk jeg i gang med å lage et bål, og det brant villig. Lyset fra lavvoen i ner-enden av vatnet var lett å se. Det vaket rett som det var, og jeg ble fristet til å prøve fiskelykken – men jeg presterte å slite sena! Ingen mobildekning, men radioen tok såvidt inn MW-signaler.


Dag 2 (av 7): Djupvatnet – Jengelvatnet

  • Start: 14:10
  • Framme:  17:55
  • Vær: Overskyet / litt sol.

En sann myggplage

gaukarkaSto opp til overskyet vær, noe jeg var glad for, og la med en gang merke til at de fleste andre som hadde hatt tilhold ved Djupvatnet hadde forlatt stedet.

Jeg tok fatt på ferden videre oppover vassdraget. Også i dag hadde jeg antydning til hodepine, selv om den langt fra var like intens som i går kveld.

Farvel med Djupvatnet. Jeg beveger meg sakte men sikkert oppover mot Jengelen.


Allerede i nordenden av Djupvatnet, ved en liten foss, kom den første pausen. Her var det såpass trekk i lufta at det gikk an å sette seg ned. Buksa kom på – ikke fordi jeg frøs, men pga mygg- og knottplagen. Jeg har vel aldri opplevd så stor plage med disse stikkende og bitende beistene i Børgefjellet før, som det jeg nå gjorde. Jeg tilskrev en våt og kjølig forsommer (og varme nå) for dette. Dessuten var jeg nok tidligere ute i år enn det jeg har hatt for vane før om årene.

Et vennlig og innbydende landskap, men jeg er dessverre ikke i stand til å nyte det.


I stedet for å følge elva slavisk oppover, tok jeg en snarvei over en slak åsrygg, og kom ned ved nordsida av Blyvatnet. Fortsatte langs stranda, før jeg siktet meg inn på østsida av Jengelvatnet, ikke så langt fra Kjukkelelvas utløp.

Satte opp teltet på en haug, der jeg hadde utsikt mot JFF-hyttene Granehytta og Vefsnhytta. Det var laget til bålplass nede ved vatnet, og jeg gikk etter hvert i gang med å sanke ved langs strendene til et kveldsbål.

Mye folk å se i dag. Lavvoer var å se på vestsida av Blyvatnet og ved Langvatnet i Jengelen-området. Ute på Jengelvatnet var det ei stund to båter utpå samtidig – etter alt å dømme hyttefolk, mens det på kveldingen kom gående en gjeng langs nordsida av Kjukkelelva. På Djupvatnet var det ender, og det ble også et gjensyn med “Børgefjellmåsen”.

Mildt og fint døgnet rundt, men det hadde sin pris – myggen! Ved solnedgang, og ei stund etter, var det nesten ikke mulig å oppholde seg utendørs. Til alt hell forsvant det aller meste av mygg etter at mørket begynte å falle på.

Jeg krøp ut av teltet og fyrte opp et bål. Det ble det største bålet jeg noensinne har fått til i Børgefjellet. Det brant i timesvis, og jeg tok ikke kveld før i to-tida. Konjakken måtte jeg selvsagt smake på. Jeg så at det vaket i vannflata, og av og til hoppet fisken, men jeg lot være å kaste ut. Fint å bare sitte ved bålet og nyte denne milde augustkvelden i fjellheimen.


Dag 3 (av 7): Jengelvatnet – Gaukarvatnet

  • Start: 13:25
  • Framme:  16:55
  • Starttemp.: + 19°C
  • Vær: Overskyet / litt sol. Yr. Vind.

Leir ved lagunen

gaukarkaDet var herlig å oppdage at det var vind i lufta. Selv om det ikke var mye å snakke om, så var det tilstrekkelig til å holde mygg og knott unna. Allerede før jeg hadde begynt å pakke sammen lå teltet jevnet med jorda! Det gamle og utslitte teltet tåler omtrent ikke vind i det hele tatt lenger, og burde vært skiftet ut for lengst.

Ved Jengelen.


Tok fatt på turen til Gaukaren. Det var et flott morenelandskap å ferdes i, og den gode gamle vandrefølelsen var tilbake.

Jeg tok meg en pause ved Klemetvatnet, der jeg drakk og spiste nøtter. På årets Børgefjelltur hadde jeg lagt opp til at lunsjen skulle bestå av nøtter – en sort for hver dag. Dagens nøtter var valnøtter. Jeg fikk magetrøbbel, og måtte tre av på naturens vegne. Etter å ha kommet til hektene igjen fortsatte jeg ferden østover.

Ved Klemetvatnet blir det en aldri så liten pause. Store Børgefjell i bakgrunnen.


Snart kom Gaukarvatnet til syne, der jeg hadde planlagt å slå meg til ro noen døgn. Lufta ble fylt av yr, og en jakke måtte fram. Fulgte nordsida av vatnet helt til østenden. Der fant jeg meg ei lita vik med ei idyllisk strand. Bak stranda var det en morenehaug, og bak haugen en lagune. Det var dessuten en fin kant å sitte på ved stranda. Her skulle hovedleiren ligge!

Det var et lunt sted, men da jeg skulle til å sette opp det ustabile teltet mitt begynte det selvfølgelig å blåse opp! Jeg hadde mitt svare strev med å få over ytterteltet, og prøvde videre å gjøre mitt ytterste for at teltet skulle stå så stabilt som mulig. Festet f.eks ytterteltet til stengene med samtlige borelåser – for første gang i teltets 14-årige liv! Bardunerte både inner- og ytterteltet og knyttet sammen stengene i toppen. Da jeg omsider var ferdig stilnet vinden av!

Vatnet hadde jeg i vest, med utsikt mot de godslige og avrundede fjellene Bleikarfjellet, Gaksfjellet og Sklettfjellet bortenfor. I øst hadde jeg toppene i store Børgefjell.

Teltet er slått opp i østenden av Gaukarvatnet – årets hovedbase.


På turen til Gaukaren så jeg ca. ti ryper, hvorav ei med flere unger. Så også andunger i små dammer. Fjelljo var å se ved Gaukaren. Ved Klemetvatnet passerte jeg et telt, og på sørsida av Gaukarvatnet holdt det til to stykker utpå et nes. De var såpass nært meg at jeg kunne høre stemmene deres fra teltplassen min.

På kvelden ble det blikkstille. Dermed kom mygga tilbake for fullt. Ettersom det var god tilgang på tørrved fra noe vierkratt i nærheten laget jeg et lite bål, men myggsvermene ødela den ellers så fine kvelden. Mygga var en formidabel utfordring, og det ble etter hvert tilnærmet umulig å oppholde seg utendørs. Prøvde såvidt noen kast med stanga, men måtte gi meg. Jeg kravlet inn i teltet og håpet på at mygga skulle forsvinne ved midnattstider – men nei! Den monotone summinga fra svermene hørtes klart og tydelig fra innsida av teltet. Det var mildt, men jeg lå og ønsket meg en kjølig værtype med vind.


Dag 4 (av 7): Gaukaren

  • Temperatur: + 19°C
  • Vær: Lettskyet / sol.

Folkevandring og fiskelykke

gaukarkaMygga holdt det fortsatt gående da jeg var ute en tur i halv fem-tida. Vurderte seriøst å avslutte turen dersom ikke forholdene bedret seg. Bakken var dessuten hard å ligge på. Sovnet igjen, og sto opp i ti-tida. Forholdene var betraktelig bedre: vind og bølger – herlig! Det kunne se ut som om det var mest rørelse i lufta mellom kl 10:00 og 17:00 sånn omtrent. Jeg bestemte meg for å bli i leiren hele dagen.

Folksomt rundt vatnet. De to karene på neset fisket aktivt. Seinere kom han ene forbi teltet mitt. Han var romsdaling mens kompisen var østlending, og kunne fortelle at de kun hadde fått noen “småpinner”. Ellers slo det seg ned et par gjenger i vestenden av vatnet i løpet av dagen. Et av følgene, på 7 – 8 personer, gikk i gang med å sette opp en lavvo. Som om ikke dette var nok kom det gående tre fiskere oppover Gaukarelva, og satte opp teltet sitt på en haug på sørøstsida av vatnet. Det virket nesten som om folk valfartet til Gaukarvatnet. Egentlig var det bare trivelig med så mye liv og røre i fjellheimen – og for meg en temmelig uvant opplevelse.

Etter middag lå jeg og slappet av med å saumfare samtlige Børgefjellkart, som jeg hadde tatt med meg. Jeg bestemte meg for at neste års Børgefjelltur skulle gå til Raentserenmehkie øverst i Ranserdalen, med start på Oksvollen i Susendalen. (Dette skulle imidlertid vise seg å bli en fiasko, mens det året etter (i 2006) skulle bli en suksessfull realitet.)

Kveldsstemning ved Gaukarvatnet.


Det klarnet opp mot kveld. Jeg klargjorde fiskestanga og gikk langs nordsida for å prøve ørreten. Flere andre sto også å fisket langs vatnet. Det vaket og hoppet. En fisk hoppet minst 20 cm over vannflata. La merke til en ørret som jaget agnet mitt, men så satte jeg jammen meg spinneren fast, og slet av sena – igjen!

Men jeg nektet å gi meg. Med en innbitt mine gikk jeg hvileløst tilbake til teltet, og monterte på en ny spinner med noen blykuler tett inntil. Jeg kastet ut fra stranda. Ganske straks ble jeg så til de grader belønnet. En ørret bet på. Jeg tynet den i flere minutter og bare nøt øyeblikket. Slapp ut sene og dro inn igjen – flere ganger. Senket stanga mot vannflata, før jeg omsider fikk vippet ørreten på land.  Det var en flott en på omlag 45 cm, og i tussmørket følte jeg meg henrykt over denne fangsten. For en naturopplevelse!

Børgefjellørreten måtte til pers – til slutt!


Like etter landet jeg en knøttliten en. Sværingen viste seg å være blodrød i kjøttet. Jeg sluttet å fiske, men resten av kvelden ble utrolig vakker. Mygga var på uforklarlig vis borte, selv om det var mildt og fint. Jeg laget et lite bål på stranda, og konjakken kom fram. Bålet brant lenge og vel utover kvelden. I øst lyste månen, mens det blinket i vannspeilet. Over hodet på meg hadde det dannet seg noen sølvblanke fjærskyer, opplyst av måneskinnet. I vest speilet Bleikarfjellet og lille Kjukkelklumpen seg i vatnet, mens jeg i det fjerne kunne høre suset fra ei elv. Atter en gang nippet jeg til konjakken, og var lite lysten på å ta kveld.


Dag 5 (av 7): Geivennasen

  • Start: 13:10
  • Framme:  16:05 (Geivennasen)
  • Tilbake: 18:10
  • Starttemp.: + 20°C
  • Vær: Overskyet → delvis skyet / sol.

Fisk og fjelltur på menyen

gaukarkaHørte regndråper på teltduken ei stund før jeg kom meg ut av soveposen, men det ble med disse dråpene. Jeg satt ved teltet da en trønder kom forbi. Han anslo fisken som jeg dro i går kveld til å være minst 600 g. Litt etter kom de to andre kompisene – en finnmarking og en østlending. Det viste seg å være folkene som hadde slått leir ved Gaukarelva. Nå skulle de i retning Litj-Kjukkelen. De kunne fortelle at de i går hadde observert hele sju teltleire ved vatnet. Ikke rart jeg syntes det var uvanlig folksomt.

La fisken i en pose som jeg gravde ned i sanda, for at den skulle holde seg bedre. Også i dag hoppet det fisk både titt og ofte. Prøvde noen kast før frokost. Satte fast, men vasset ut i vatnet og fikk reddet spinneren.

Jeg hadde sett meg ut toppen av Geivennasen som turmål for dagen. På eldre kart opereres det med nettopp dette navnet, mens det på de nyere M711-kartene feilaktig står Gæivenåsen. Den samme skjebne har for øvrig Sapmannasen lidd. Det kan ikke herske noen tvil om at det sør-samiske njuenie betyr fjellnase, og ikke ås. Jeg tok sikte på et skard, men da jeg nærmet meg ble toppene innhyllet i tåkeskyer. Etter en liten pause letnet det imidlertid.

En ny kartfeil skulle snart bli avdekket. To topper hadde i følge kartet samme høyde (1143 moh). Ergo måtte jeg opp på begge, for å være sikker på at jeg hadde vært på det høyeste punktet. Men det var helt innlysende at de to toppene ikke kunne være like høye, da den borterste (nordøstlige) virket å være ca 20 m lavere. Høydekotene indikerte det same. Likevel angret jeg ikke på at jeg tok turen bortom den lavere toppen. Herfra kunne jeg nemlig se stedene der jeg hadde hatt hovedleir i 1997 og 1999, ved henholdsvis Viermavatnet og Stor-Kjukkelen – to turer som sitter friskt i minnet.

God mobildekning, så jeg ringte og fikk snakke med bl.a Lene og Bjørnar. La merke til to stykker som sto og fisket ved Kjukkelelva. En god del spor etter MC på Geivennasen. Av dyreliv så jeg to reinkalver ved toppen samt to ryper som fløy opp.

Det skvulpet godt mot stranda da jeg kom ned, men det roet seg så. Gikk straks i gang med å lage middag – ørret fra Gaukaren! Skar fisken opp i måler (dvs skiver) som jeg hadde oppi lettsaltet vann. Ikke særlig elegant gjort, takket være en litt sløv kniv. Men jeg fikk da til et velsmakende måltid. Det er noe helt eget ved å fiske ørreten selv, avlive den, renske og tilberede den, og til slutt spise den.

La merke til at de to “naboene” mine på neset hadde dratt. Det samme hadde folkene i lavvoen. Men nye folk hadde ankommet vestenden av vatnet.

Prøvde fisken igjen – men uten hell. Fjelljoen var sulten på restene etter fiskemåltidet. Også i kveld ble det et lite bål på stranda. Merkbart kjøligere mot natt.


Dag 6 (av 7): Tunnurfjellet

  • Start: 16:10
  • Framme:  18:05
  • Tilbake: 20:35
  • Starttemp.: + 21°C
  • Vær: Sol fra klar himmel. Vind på toppen.

Jeg fant, jeg fant!

gaukarkaVåknet av solsteiken, og la meg i teltåpningen. Et fantastisk vær! De tre fiskerne ved Gaukarelva var i ferd med å pakke sammen og dra. Seinere på dagen forlot også lavvo-folkene i vestenden Gaukaren, men en annen lavvogjeng kom og satte opp boligen sin på nøyaktig samme sted.

Gjorde et litt spesielt funn i dag. Da jeg drev på og sanket tørrved i lia ovenfor teltet så jeg plutselig noe gult innimellom noen store steiner. Ved nærmere ettersyn oppdaget jeg at det var en gummibåt som lufta var tappet ut av, og gjemt bort. Sikkert praktisk å ha tilgang på båt her inne ved Gaukarvatnet, og la den ligge i opplag i steinurda!

Jeg la meg oppå “kaffehaugen”, som jeg hadde døpt haugen bak teltet for, og så over kartene. Herlig å kunne ta livet fullstendig med ro langt inne i Børgefjellet og slikke sol. Fikk dessuten lest et kapittel i Fønhus’ roman Køia i Tusterdalen, som visstnok skal være basert på historien om de første nybrottsfolkene som i 1820-åra kom fra dalene i Sør-Norge, og slo seg ned i Susendalen, på nordsida av nasjonalparken.

Den karakteristiske Biseggen kommer til syne i nordvest.


Drøyde godt utover ettermiddagen før jeg startet turen mot Tunnurfjellet / Tønderfjellet. Dette for å unngå den intense middagssola. Ettersom jeg hadde fått antydning til solbrenthet var jeg spandabel med solkremen.

Satte kursen mot det jeg antok var toppvarden, men da jeg hadde kommet opp viste det seg at det kun var en markør på fylkesgrensen. Hadde en mistanke om dette på vei opp. Dermed måtte jeg ned i et lite dalsøkk i fjellet og opp på den virkelige toppen.

Sapmandalen er en sidedal til Viermadalen, og leder inn i fjellpartiet store Børgefjell.


Utsikt over “leia” mi, fra Namsvatnet via Djupvatnet, Blyvatnet og Jengelen til Gaukaren. Hadde dessuten god utsikt mot toppene i store Børgefjell, Kvigtindmassivet og fjellene vest i nasjonalparken. I sør tok toppen av den karakteristiske Gudfjelløya i Tunnsjøen mye av oppmerksomheten.

Et nytt funn ble gjort på toppen av Tunnurfjellet – et sjal, av alle ting! Tok for øvrig med meg et par kubber fra et gammelt og ødelagt flysignal nedover mot teltleiren.

Tunnurfjellet er ikke særlig høyt (912 moh), men ligger åpent og fritt til, med en formidabel utsikt i alle retninger.


Få referansepunkter å orientere seg etter på vei nedover, noe som medførte en litt kronglete trasé. Også på Tunnurfjellet var det tydelige spor etter MC. Observerte til sammen ti ryper.

Nede ved vatnet igjen ble jeg vitne til en ørret som hoppet høyt over vannflata. Etter den siste tids sommervarme er vatnet lunkent overalt. Ikke lenge etter at jeg var tilbake ved teltet, gikk sola ned. Det kjentes deilig! Men samtidig ble det vesentlig kjøligere. Kun 13 grader på kvelden.

Prøvde noen kast med stanga, og jammen beit det ikke på en liten en! Satte meg ved bålet og brant opp all tørrveden jeg hadde sanket tidligere på dagen. Det ble et bål med kraft i! Resten av konjakken forsvant også, denne siste kvelden i Børgefjellet.


Dag 7 (av 7): Gaukarvatnet – Viermaneset – Namsvassgrenda

  • Start: 10:40
  • Framme:  14:00 (Viermaneset) / 16:15 (Namsvassgrenda)
  • Starttemp.: + 18°C
  • Vær: Sol fra klar himmel.

Når enden er god, er allting godt

gaukarkaDagen var kommet da jeg måtte ta avskjed med Børgefjellet. Jeg pakket sammen og begynte å gå. Gikk først langs med Gaukarelva, og passerte den mildt sagt falleferdige Gaukarhytta, før jeg tok meg ned i den skogbevokste Viermadalen.

 

Dagene ved Gaukaren er omme.


I begynnelsen holdt jeg meg nært Vierma, men jeg fant ut at det var lettere å ta seg fram et stykke unna elva. Jeg tok meg en pause litt nedenfor utløpet av Sapmanelva, og la merke til at det en gang hadde vært bru over Vierma her. Rustne vaiere lå slengt ved elva.

Gikk over store myrer og gjennom bjørkeskog, for det meste småvokst fjellbjørk, men også en og annen stor bjørk. Tok meg en ny pause like ovenfor Namsvatnet, der elva gikk i voldsomme stryk. Her observerte jeg noen store og flotte jettegryter. Like før jeg var ved vatnet kom jeg inn i granskog, og den litt ustadige stien jeg av og til hadde fulgt ble nå svært tydelig.

Ved Vierma.


Så en del multekart på turen. Hele veien gikk jeg med hals for å beskytte meg mot sola, noe som fungerte helt fint.

Det var godt å endelig komme fram til Viermaneset. Fem stykker fra Steinkjer-området skulle også være med båten. Ei av damene var såpass frisk at hun kastet seg ut i Namsvatnet, mens vi ventet på skyss.

Etter over en times venting så vi båten komme. Den hadde med seg 7 – 8 stykker som med forventningsfulle blikk gikk i land, og jeg husket hvor store forventninger jeg selv hadde, da jeg for ei lita uke siden knøt på meg fjellskoene og tok sekken på ryggen.

Det ble en fin båttur over Namsvatnet denne godværsdagen. Jeg betalte for meg og lempet sekk og fiskestang på land. Der sto “gamlingan” og ventet sammen med Lene.

Vel hjemme igjen fant jeg ut at jeg hadde gått ned 2,5 kg. Selv om mygga var plagsom de første dagene ble det også mang en minnerik stund, særlig siste del av turen. Den stemningen man opplever ved å sitte foran kveldsbålet en mild seinsommerkveld, etter at mørket har senket seg, og se månen speile seg i et fiskerikt fjellvann er noe som ikke så lett lar seg beskrive. Det må bare oppleves.

You may also like...