# 142 • 21. – 28. august 1996

Dag 1 (av 8): Storvollen – Fremstvatnet

Først og fremst

Fjorårets tur i Børgefjellet gav såpass mersmak at jeg i år hadde planlagt å være borte i en hel uke. Det ville i så fall bli min lengste tur noen gang, med klar margin. Noen dager i forveien hadde Jan og jeg møttes hjemme hos meg for å planlegge innkjøp og turområde. Kartene ble lagt utover gulvet, og vi kom fram til at vi skulle satse på å møtes inne ved Reinhornvatnet det fjerde døgnet mellom klokka fire og seks, etter inspirasjon fra Lars Monsen og Trond Strømdahl som pleide å inngå denne type avtaler.

Etter å ha blitt kjørt til Storvollen øst for Susendalen tok jeg beina fatt og trasket i vei langs en merket sti gjennom skog og kratt. Etter kort tid innså jeg imidlertid at stien førte vestover i retning Tiplingan, og ikke sørover mot Fremstvatnet, dit jeg hadde tenkt meg. Dermed tok jeg av fra stien og fulgte Skibekken oppover den slake fjellsida.

De første kilometerne var det en del myr og bjørkeskog, før jeg kom inn i et område med morenehauger. Gikk opp og ned et par tre av dem, før jeg var på snaufjellet.

Fjellbjørkeskog.

---

Oppe på snaufjellet ble det lettere å ta seg fram, og trivselen økte. Men det var samtidig med en sitrende spenning i kroppen at jeg beveget meg inn i villmarka – langt fra hus og heim. Denne delen av Børgefjellet hadde jeg kun kjennskap til fra kartstudier. Å få se dette landskapet i virkeligheten var en motivasjonsfaktor i seg selv, og i løpet av morgendagen håpet jeg å være framme ved den store fjellsjøen Ranseren. Passerte riksrøys nr 206 fra 1760 før dagens mål, Fremstvatnet, kom til syne.

Oppe på snaufjellet er terrenget lettgått. Her ved riksrøys nr 206 med utsikt nordover.

---

Vatnet lå vakkert og lunt til innerst i et lite dalsøkk. Jeg gikk den siste biten ned mot vatnet, og satte opp teltet nøyaktig på riksgrensen som skjærer tvers over Fremstvatnet.

Den karakteristiske Durrenpiken (1.276 moh) var et tydelig blikkfang i sørøst, vel to mil inne i Sverige. Mye nærmere kneiset Rapestinden (1.302 moh) og Rainesklumpen (1.450 moh) i vest og sørvest. Sistnevnte håpet jeg å kunne bestige allerede i morgen, på vei over fjellet mot Ranseren.

Fremstvatnet – nøyaktig på riksgrensen. Durrenpiken i bakgrunnen.

---

På vei mot Fremstvatnet så jeg en god del rein i området like over skoggrensen – for øvrig det eneste av dyreliv som var å se. Været var godt hele veien, og utover kvelden klarnet det enda mer opp, selv om det ble noe mer skyer igjen før jeg la meg.

Det var godt å være tilbake i det mektige Børgefjellet, og i morgen ventet nye eventyr, da jeg skulle ta meg over Rainesfjellet mot den langstrakte fjellsjøen Ranseren. Bare navnet hadde en touch av villmark over seg. Zzzz.

---

Dag 2 (av 8): Fremstvatnet – Rainesklumpen – Ranseren

Den som leter skal finne

Jeg våknet opp til en strålende seinsommerdag i fjellet. Det passet meg utmerket da plan A var å ta seg over Rainesfjellet og kanskje bestige en av Børgefjells mest iøynefallende fjelltopper – Rainesklumpen.

Fra teltplassen på riksgrensen rundet jeg Fremstvatnet på svensk side, før jeg gikk inn i Norge igjen og tok fatt på Rainesfjellets nordhelling. Det var ei drøy fjellside som bestod av stein i alle størrelser og varianter – særlig i høyden, men omsider kom jeg da opp.

En strålende morgen i Børgefjellet.

---

Fra Fremstvatnet legges turen innom Sveariket.

---

Det begynner pent og pyntelig på vei oppover Rainesfjellet.

---

Men etter hvert består fjellsida kun av stein – i alle størrelser og fasonger.

---

Stein og rein. Okstindan i bakgrunnen.

---

Nå var planen å bestige Rainesklumpen (1.450 moh). Jeg satte fra meg sekken, plugget i lommeradioen og gikk vestover mot denne markante fjellknausen. Det var en ganske uproblematisk sak å ta seg oppover mot toppen, som ble besteget fra sørøst.

En fantastisk utsikt over store deler av Børgefjellet åpenbarte seg. De høyeste fjellene i vest, bl.a. Kvigtinden og Golvertinden, tok naturligvis mye oppmerksomhet. Det samme gjorde en mengde vann – deriblant Ranseren på nordsida av Rainesfjellet.

Rainesklumpen i sikte.

---

Utsikt fra Rainesklumpen mot Rotnan like nedenfor.

---

Golvertinden (1.682 moh) med sin botnbre nedenfor er et mektig skue fra sørøst. Tiplingdalen noe nærmere.

---

Dronningen av Børgefjell – Kvigtinden (1.699 moh).

---

Ranserdalen med Jetnamsklumpen (1.513 moh) i bakgrunnen.

---

På vei nedover ble jeg med ett i tvil om hvor jeg hadde satt fra meg sekken. Terrenget var svært steinete, og den grønne sekken var rett og slett ikke å se hvor enn jeg vendte blikket. Tenkte at jeg nok ville oppdage den snart, men etter å ha lett ei stund i steinørkenen uten å se snurten av hverken sekk eller fiskestang begynte jeg å bli litt småstressa. Samtidig klarte jeg å se det komiske i situasjonen. Kanskje jeg måtte bli på Rainesfjellet i natt?

Endelig dukket sekken opp, og jeg kunne trekke et lettelsens sukk. Nå stod det kun igjen en lang bakke nedover mot Ranseren, som lå og blinket nedenfor fjellet. Det var imidlertid lenger ned enn det virket, og det begynte å røyne på. Siktet meg inn på ei sandstrand vel en km fra riksgrensen.

Stedet viste seg å være riktig så idyllisk, og snart stod teltet på stranda – ved selveste Ranseren. Det var mye rein å se på fjellet. Ellers observerte jeg ca 15 ryper på turen og en sommerfugl på toppen av Rainesklumpen!

---

Dag 3 (av 8): Ranseren

Ved Ranserens strand

Det hadde skyet over i løpet av natta og blitt noe kjøligere, men ellers var dagen fin. Skydekket var i grunnen kjærkomment, da dagen var avsatt til restitusjon etter gårsdagens ferd over det steinete Rainesfjellet. Jeg slapp dermed sola, som til tider kan være ubehagelig på lengre turer, og kunne slappe av i teltet uten at det ble for varmt.

Utpå dagen tok jeg meg likevel en liten tur opp mot riksrøys nr. 205, som er ei av de originale riksrøysene. Gårsdagens etappe kjentes for øvrig godt i beina.

Ved Ranserens strand.

---

Ellers gikk jeg litt langs den fine sandstranda, sanket ved og leste. Prøvde til og med å fiske, uten den helt store gevinsten. Mot kveld letnet skylaget og det ble noe mer vind. Likevel var det relativt mildt og fint.

Augustmørket senket seg, og det var på tide å fyre opp bålet på stranda. Den tørre kvisten brant godt, og “Børgefjellkonjakken” ble tryllet fram. Jeg lå lenge ved bålet og bare nøt tilværelsen under en tindrende stjernehimmel, men omsider tok jeg til vett og ruslet innomhus – god og brisen.

---

Dag 4 (av 8): Ranseren – Reinhornvatnet

Avtalt møte

Latmannslivet ved Ranseren var forbi, og det var på tide å begi seg videre. I dag var planen å gå oppover Ranserdalen og videre mot Reinhornvatnet, der jeg forhåpentligvis skulle møte Jan. Sola og det gode sommerværet var tilbake, og jeg gledet meg til å utforske mer av Børgefjellnaturen.

Etter frokost la jeg i vei vestover, langs nordsida av Ranseren. Landskapet var flatt og bestod for en stor del av grønne og frodige gressmyrer, som var tørre og helt kurante å vandre over.

Grønt og frodig på vei oppover Ranserdalen.

---

Ei smal kilometerlang bukt av innsjøen tvang meg langt bort fra Ranserelva, men etter hvert var Ranseren et tilbakelagt stadium. Rotnanelva ble krysset ved reingjerdet, og bød ikke på særlig store problemer. Også gjerdet var greit å passere, da det var satt opp stiger på begge sidene. Etter noen solide munnfuller med fjellvann fortsatte jeg ferden mot vest. Terrenget begynte så smått å stige, og det ble hardere og finere å gå – men fremdeles like grønt.

Pause på vei oppover mot Reinhornvatnet. Bak meg ligger Ranseren og gode minner.

---

Nå hadde jeg kurs oppover mot Reinhornvatnet, og var spent på om Jan var ankommet, slik vi avtalte før turen startet. Da jeg nærmet meg noen tjønner like nedenfor vatnet så jeg en velkjent menneskeskikkelse et stykke foran meg. Joda, ingen tvil – Jan var på plass som avtalt. Et par minutter seinere var vi gjenforent, og vandret i lag den siste biten inn mot Reinhornvatnet. Det var interessant å høre hvordan Jan hadde opplevd dagene i fjellet, og fortellerlysten var stor hos oss begge.

Ettersom Reinhornvatnet ligger høyt (hele 1.061 moh), var det ingen selvfølge å finne teltplass. Men i østenden av vatnet fant vi likevel et egnet sted.

Utpå kvelden fant vi på at vi skulle gå oss en tur i området. Vi gikk da først bort til en liten bre i vestenden, før vi fortsatte opp på høyde 1.172, via Ratetinden (1.183 moh), som ikke er noen tind i det hele tatt, og ned igjen mot teltene – en fin runde på 5 – 6 km. Noe rype var å se. Tidligere i dag, på vei opp mot Reinhornvatnet, så jeg en del rein.

---

Dag 5 (av 8): Reinhornvatnet – Ranserdalen

Vann over hode

Nok et værskifte! Reinhornvatnet lå badet i tett og fuktig tåke på morgenen, og vi besluttet å gå ned i Ranserdalen, kanskje til og med helt ned mot Ranseren. Teltene ble pakket sammen i hui og hast før vi tok fatt på dagens etappe. Den skulle bli kort, skulle det vise seg. Heldigvis tok det ikke lang tid før vi var under tåka, og det var godt å se landskapet rundt oss igjen.

På vei nedover mot Ranserelva fant vi ut at vi skulle legge turen innom Ranserbua, som vi hadde hørt og lest en del om.

Skodda ligger klam og kjølig over Reinhornvatnet og lufta er fylt med yr.

---

Vel framme ved Ranserbua, etter å ha tatt oss over ei hengebru, så vi hvor lita bua egentlig var. Ikke mange kvadratmeterne å boltre seg på her, nei. Men innvendig var den koselig, med bord, stoler, sengeplasser og en liten vedovn. Rikelig med ved var det også. Mens vi satt her begynte det å regne, og det ble stadig verre. Vi ble da enige om at vi like godt kunne overnatte her i Ranserbua. Den var jo både innbydende, i grei forfatning og – ikke minst – ledig.

Men det var for tidlig å slå seg til ro. Fisken i Ranserelva måtte prøves. Vi fulgte elva nedover vel en km, før vi slang ut snørene. Fisk ble det ikke, men vi fant en gammel kniv. Tydelig at den hadde ligget der lenge, da den var rusten.

Regnet høljet ned nå, og vi gikk tilbake til Ranserbua for å lage middag. Det ble fort varmt i bua, og klær ble hengt til tørk. Bolognesegryta smakte fortreffelig med noe piffi-krydder noen hadde satt igjen. Utover kvelden ble det vedfyring, kaffedrikking, skitprat og lesing i hytteboka.

---

Dag 6 (av 8): Ranserdalen – Saksenvatnet – Ranserdalen

Rundtur fra Ranserbua

På tross av ei god natts søvn i Ranserbua hersket det ei noe betent stemning utover formiddagen mellom meg og Jan – et ikke helt ukjent fenomen når man bor tett oppå hverandre. Jeg hadde behov for å ta meg en formiddagstur for meg selv, og ville gå opp til noen tjønner ved Raentserenmehkie, og muligens helt til Saksenvatnet i nabodalføret til Ranserdalen. For Jan var det helt i orden, og vi ble enige om at han skulle komme etter litt seinere.

“Grumset” fra morgentimene ble straks erstattet med spenning og naturglede da jeg la i vei. Det var stor vannføring i Ranserelva etter alt regnet det siste døgnet, men i dag var det heldigvis slutt på nedbøren. Etter bare halvannen km var jeg framme ved tjønnene, før det bar videre mot sørøst og ned i Saksen-dalføret.

Med ett kom det drøyt fire km lange Saksenvatnet til syne foran meg, og like etterpå kom Jan traskende. Vi fant ut at vi ville fortsette langs vatnet, og slik ble det.

Ved noen navnløse tjønner på Raentserenmehkie.

---

Saksenvatnet kommer til syne.

---

Landskapet var adskillig mer steinete og goldt enn i den frodige Ranserdalen, men så ligger da også Saksenvatnet 112 meter høyere enn Ranseren. Uansett var det spennende å gjøre seg kjent med stadig nye områder av Børgefjellet, og Jan og jeg var for lengst blitt vel forlikte.

Plutselig blir vi vitne til et ras fra en skavl oppe i nordhellinga av Jetnamsfjellet på den andre sida av vatnet, og ikke lenge etter kommer det jammen et nytt ras! Det var stilig å se de harde snøblokkene rase nedover fjellskrenten.

I Jetnamsfjellet på sørsida av Saksenvatnet blir vi vitne til snøras.

---

Sakte, men sikkert fjernet vi oss fra Saksenvatnet og satte kursen oppover mot riksrøys 204 A – som var det nye turmålet.

Vel framme ved riksrøysa vurderte vi om vi skulle gå tilbake igjen samme vei eller om vi skulle ta oss over Saksenfjellet. I antall kilometer var det ingen stor forskjell på de to alternativene, men det ville selvsagt bli mer opp og ned om vi skulle ta oss over fjellet. Vi valgte å fortsette over fjellet fordi det da ville bli en skikkelig rundtur. Først måtte vi imidlertid ned et stykke mot nordre Vuøllevatnet.

Nordre Vuøllevatnet. Den nærmeste delen av vatnet ligger i Norge, mens den borterste er svensk.

---

Fra vestenden av Vuøllevatnet tok vi sikte på et skard i Saksenfjellet. Etter drøyt 200 høydemeter var vi øverst i skardet og så Ranserdalen og Ranseren ligge foran og under oss i nord. Noe rein var å se i fjellet.

På vei ned i dalen begynte det så smått å bli skumt, og etter åtte timer på farten var det godt å se igjen Ranserbua. Vannstanden i elva hadde gått tilbake igjen, kunne vi konstatere. Det ble en vakker kveld med måneskinn. I morgen måtte vi forlate denne flotte villmarksdalen og begi oss nordover.

---

Dag 7 (av 8): Ranserdalen – Tiplingelva

Nord og ned

Dagen var kommet da vi måtte begynne på den lange tilbaketuren mot Susendalen. Sekkene ble pakket og Ranserbua reingjort, før vi tok fatt på dagens marsj.

Ferden gikk først oppover mot Rotnan. Jan hadde blitt tipset om at det var mulig å gå utpå et nes og så vandre tørrskodd “over” vatnet. Dette viste seg godt mulig, da vanndybden kun var noen få cm fra neset og over til land på den andre sida. Om vi sparte særlig mye tid på denne manøveren er vel tvilsomt, men det var likefullt artig å få prøvd det ut.

Farvel til Ranserbua.

---

Rotnan.

---

Fra Rotnan, der det for øvrig var folk, bar det videre nedover mot Tiplingdalen. På hele denne strekninga gikk vi gjennom et storslått morenelandskap. Morenehaugene lå på rekke og rad og marka var dekket av morenemateriale. Til dels fulgte vi et “overdimensjonert” elveløp, som nok har sin opprinnelse fra nedsmeltingen av innlandsisen.

Omsider kom vi ned til Tiplingelva, der vi bestemte oss for å tilbringe den siste natta. Det hadde allerede blitt kveld da teltene ble slått opp i nærheten av hengebrua.

Ikke vanskelig å skjønne hvem som står bak dette “kunstverket”.

---

Vi går gjennom et fascinerende morenelandskap.

---

I og med at dette var siste kveld i Børgefjellet og vi knapt hadde rørt drikkevarene vi hadde drasset med oss til fjells, syntes vi det var bare rett og rimelig å ta seg en pinne. Mens jeg sverget til konjakk, holdt Jan seg til sin bitter.

Det ble en trivelig kveld på elvebredden, og i suset av Tiplingelva gikk praten livlig. Børgefjellturen 1996 hadde vært et sant eventyr, men allerede var nye turideer i emning. Det var blitt langt på natt før vi omsider kravlet inn i hvert vårt telt – gode og fulle!

---

Dag 8 (av 8): Tiplingelva – Kroken

Fylla har skylda

Det fine og overskyete været som vi var velsignet med i går var borte og erstattet med steikende sol. Dette medførte at vi ikke fikk anledning til å sove ut rusen, men ble presset opp av soveposen og ut av teltet pga. heten. Formen etter gårsdagens rotbløyte var alt annet enn god, og bare det å lage i stand frokost var en påkjenning. Pakking og klargjøring for den siste etappen føltes ikke særlig bedre, men omsider kom vi oss i gang. Vi gikk brua over Tiplingelva, og vips så var vi ute av nasjonalparken.

Pakking i bakrus.

---

Bakrusen gjorde at det ble en drøy tur oppover mot Susenfjellenden i varmen, men snart fikk vi et mer positivt fokus. En ide om å prøve å få til en sydentur sammen med flere andre hadde nemlig festet grepet, og dette ble vi stadig mer oppglødd av. (Nevnte tur ble for øvrig gjennomført i januar 1997).

Vi kom etter hvert ned mot Oksvollen, før vi fulgte grusveien knappe fire km nedover mot Kroken, der vi etter hvert ble hentet. Takk for en uforglemmelig tur!

Turrapporten er basert på en originaltekst fra 1996.