# 123 • 12. – 15. august 1995



Dag 1 (av 4): Simskardet – Søre Biseggvatnet
Info
- Start: 13:00
- Framme: 22:25
- Vær: Sol fra klar himmel.
På langtur
Vi hadde ankommet Simskardet kvelden i forveien, parkert bilen, labbet noen hundre meter langs Simskardelva, før vi hadde slått leir på elvebredden. I dag skulle Jan og jeg legge ut på en lang vandring innover selveste Børgefjell nasjonalpark – et villmarksområde vi hadde hørt mange gjetord om, men ikke visste særlig mye om. Jan hadde aldri vært i Børgefjellet før, mens jeg kun hadde avlagt parken et kortvarig besøk som 18-åring, da jeg i lag med bl.a. faren min hadde besøkt Sipmeken fra svensk side.
Kvelden i går var stemningsfull med en måne som lyste opp Simskardelva, der den rant traust og tung gjennom den mørke skogen. Suset av villmark hadde allerede greid å trollbinde oss – og det før turen var skikkelig i gang. Dette lovet godt!
Etter frokost og kaffe pakket vi sammen og tok fatt på vandringen videre innover Simskardet. Det ville bli en lang dags ferd, tenkte vi – og det skulle det også bli!

Frokost ved Simskardelva.
Stien ble fulgt innover skardet. Den var godt opptråkket. Ikke så rart, da Simskardet er en av de viktigste innfallsportene til nasjonalparken. Det var dessuten overraskende mye folk å se, deriblant to terrengsyklister og foreldrene til en tidligere klassekamerat av meg som hadde vært helt oppe ved Simskardvatnet.
Golverskardelva og elva fra den øvre delen av Simskardet ble krysset på hengebruer, og etter å ha tatt en rask titt på den åpne Simskardhytta bega vi oss oppover Biseggskardet i sørøstlig retning. Dette skardet var drøyt, og stien ble snart så utydelig at vi et stykke oppe i skardet kom bort fra den. Verre var det at jeg fikk alvorlige problemer med sekken. Både ei skulderreim og magebeltet truet med å ryke. Jeg så meg dessuten nødt til å legge fra meg kamerabagen, da denne tok for stor plass.

I Biseggskardet får jeg problemer med sekken.
Omsider kom vi over skoggrensen, og myr og krattskog var et tilbakelagt stadium. Ved ei fin gresslette rett under fjelltoppen Biseggen fant vi ut at det var på tide med en middagspause. Sola skinte som bare det, og det var herlig å få sette fra seg sekken ei stund. Mens vi var her ble vi vitne til et steinras oppe i Biseggen. Steinblokkene som ble satt i bevegelse høyt oppe i den bratte fjellsida buldret noe voldsomt. En liten reinflokk ble også observert. Etter tre timer på dette vakre stedet var det på tide å gå videre.

Det blir en god og lang middagspause ved Biseggelva.

Etter tre timer er det på tide å forlate gressletta under Biseggen, og begi seg videre innover fjellet.
Biseggelva ble krysset uten nevneverdige problemer. Det begynte allerede å bli kveld, og den lave kveldssola laget lange skygger.
Vi var begge spente på hvordan terrenget ville se ut videre, på vei over passet mot Biseggvatna, og ved det høyeste punktet fikk vi svaret. Fjellterrenget fortonet seg vilt og spennende innover, men det lå også overraskende mye snø ved nordre Biseggvatnet. Det var ved dette vatnet vi hadde tenkt å slå leir for kvelden, men den steinete stranda og all snøen fikk oss til å fortsette.

Ved nordre Biseggvatnet er det både steinete og mye snø, så vi fortsetter ferden.
Kvelden var sval og fin, og selv om vi hadde gått langt var det såpass spennende å bevege seg i denne ødemarka at vi nærmest gikk på autopilot. Elva fra Kvigvatnet like nedenfor Kvigtinden kom i mange små løp, og det var i det hele tatt et ganske gjørmete og vått område å ferdes i. Men endelig kom vi til det innbydenede søre Biseggvatnet, og her var det ikke vanskelig å finne teltplass.
Det ble en vakker men kjølig seinsommerkveld. Månen lyste fra øst og speilet seg i fjellvatnet, og i nordvest lå fortsatt glansen etter solnedgangen.

Måneskinn i Børgefjellet.
Dag 2 (av 4): Søre Biseggvatnet – Kvigtinden – Tjohkelenjabpe
Info
- Start: 9:30
- Framme: 14:35 (Kvigtinden) / 22:50 (Tjohkelenjabpe)
- Vær: Lettskyet / sol → overskyet → regn.
På audiens hos “Børgefjells dronning”
Det var ingen grunn til å bli liggende utover formiddagen, da selveste Kvigtinden skulle avlegges besøk i dag. Og forholdene var de aller beste – sol og finvær! Med relativt lett oppakning la vi i vei oppover den slake fjellsida, langs vestsida av Kvigtindaksla.

Fine forhold i fjellet.
På vei oppover mot topp 1682 ble terrenget brattere. Underlaget bestod av steinurd og snøbreer, og vi innså at Kvigtinden var en fjelltopp av det drøye slaget. Men vi sa til oss selv at det bare var å ta tida til hjelp og holde ut.
Selv om det var et krevende terreng å ta seg fram i, ble utsikten bedre og bedre, noe som virket inspirerende på oss. Vi så dessuten to reinflokker på omtrent 100 dyr til sammen langt nedenfor oss. Snart var vi oppe på topp 1682, og la merke til at det lå nysnø enkelte plasser mellom steinene.
Vel oppe stod det igjen 1,5 km langs en fjellrygg, før vi kunne plante beina på toppen av Kvigtinden. Ryggen var helt grei å følge, selv om jeg beveget meg farlig langt ut på en hengeskavl som hang over kanten mot øst.
Endelig stod vi på toppen av Kvigtinden – “Børgefjells dronning”, 1699 moh! Det var en fantastisk følelse å befinne seg på toppen av Børgefjells høyeste fjelltopp og speide utover villmarksriket nedenfor. Og ikke bare var det Børgefjellet vi hadde utsikt over, men også store deler av Helgelands fjellverden og betydelige deler av Namdalsregionen. Derfor var det svært irriterende at speilreflekskameraet skulle fuske da disse inntrykkene skulle foreviges! Heldigvis hadde Jan kameraet med seg, og fikk tatt noen bilder.
Nedoverturen ble nesten like anstrengende som oppoverturen, da vi måtte konsentrere oss for ikke å tråkke feil i steinurda. Men til slutt var vi da nede ved teltleiren igjen, varme og slitne.
Nå skulle det bli godt med middag! Men overraskelse nummer to fikk vi da “Bisegg-måsen” hadde hakket hull på plastposen med ferdigstekt kjøttdeig som lå til kjøling under noen steinheller i vannflata, og forsynt seg grovt av innholdet! Dermed ble det en noe redusert middagsrasjon.
Vi slappet av noen timer, før teltene ble demontert og sekkene pakket. Jan skulle nå (klokka 20:45) ta fatt på den lange tilbaketuren mot parkeringsplassen i Simskardet, da han skulle på jobb i morgen! Det var en tur som jeg overhodet ikke misunnet ham. Jeg derimot (som hadde ferie) kunne tillate meg noen dager ekstra i fjellheimen. Dermed labbet jeg i motsatt retning, videre østover det storslåtte Børgefjellet i strandkanten av søre Biseggvatnet.
Det var et vennlig landskap å gå i. Ved utoset av vatnet begynte jeg å fundere på hvor det var best å krysse søre Biseggelva. Den virket stor etter all snøsmeltinga i fjellet i løpet av dagen, men jeg fant et velegnet sted drøyt 500 m nedenfor utoset.
Det hadde utover kvelden skyet mer og mer over, uten at det gjorde meg noe særlig. Mygga ble derimot ganske plagsom videre mot den planlagte teltplassen, men forsvant da en regnskur overtok mens jeg satte opp teltet på en fin tange ved tjønn 719.
Jeg så at her hadde det vært folk før meg, da det var laget til en fin liten bålplass ved tjønna. Regnbygen ble kraftigere etter at jeg hadde kommet meg innendørs, og det begynte dessuten å mørkne. Oppdaget at lommeprimusen hadde blitt glemt igjen ved søre Biseggvatnet. Den var uansett med kun for kosen sin skyld, for til matlaging hadde jeg stormkjøkken.
Mens jeg kunne legge med ned i soveposen, tenkte jeg på Jan som nok fortsatt var på vei nedover Biseggskardet, og neppe ville nå fram før det ble mørkt.
Dag 3 (av 4): Tjohkelenjabpe – Jengelvatnet
Info
- Start: 14:35
- Framme: 19:35
- Vær: Overskyet → klart mot natt.
I måneskinn
Jeg drøyde lenge før jeg fikk pakket og dratt. Det kjentes i kroppen at jeg hadde to dager med lange vandringer bak meg, samt en bestigning av Kvigtinden. Men omsider var jeg i gang. Jeg fulgte vassdraget fra Vajavatnet nedover mot Litj-Kjukkelen i et bedagelig tempo.

Leirplassen min ved Tjohkelenjabpe.

Vajavasselva.
Her ved Lille Kjukkelvatnet var det fint syntes jeg, og jeg måtte bevilge meg en liten pause ute på et nes. Området er da også svært populært for sportsfiskere fra fjern og nær.

Ved Litj-Kjukkelen.
Vajavasselva var atskillig verre å krysse enn antatt, men jeg kom meg over til slutt. Nedover mot Jengelen gikk ferden vestover igjen, og på denne strekninga var det nesten som å vandre på en gressplen. Svært lettgått terreng, med andre ord.
Malingslukta fra den nymalte “Vefsn-hytta” kjentes godt. “Grane-hytta”, en drøy km lenger vest, hadde en litt mer diskret framtoning. Sistnevnte hytte hadde etter sigende blitt gjenoppsatt og restaurert. Disse to hyttene er blant svært få hytter i nasjonalparken.

Strekningen mellom Litj-Kjukkelen og Jengelen viser seg svært lettgått.

Vefsn-hytta er nymalt.

Jengelvatnet kommer til syne.
Jeg valgte å slå leir oppå en markert morenehaug ved Jengelvatnet, et stykke ute på ei stor halvøy nordvest i vatnet. Her hadde jeg en flott utsikt utover vatnet. Og ettersom jeg befant meg på ei halvøy hadde jeg vann på de fleste kanter. Det var for øvrig ei flott lita sandstrand nedenfor morenehaugen.
Natta ble klar og kald, men veldig vakker. Så snart mørket senket seg åpenbarte det seg en fortryllende stjernehimmel over Jengelen. Månen kom så opp bak fjellranden i øst og skinte ned på vannflata. Ubeskrivelig vakkert! Oppe på morenehaugen, like ved teltet, satt jeg og så utover det måneopplyste fjellandskapet, før jeg til slutt krøp inn i teltet.
Dag 4 (av 4): Jengelvatnet – Tomasvatnet
Info
- Start: 14:35
- Framme: 19:55
- Vær: Overskyet. Regn.
En våt sorti
Om natta var klar, så hadde det utover morgentimene skyet fullstendig over igjen og begynt å regne. Dermed var det bare å belage seg på en våt sorti fra Børgefjellet. Like etter at jeg hadde begynt å gå la jeg merke til en liten reinflokk i østhellinga av Bleikarfjellet.
Jeg tok meg først oppover fjellsida nord for Jengelvatnet, før det bar vestover og ned i Orrekskardet under de bratte flogene av Sklettfjellet. Ved Orrekvatnet ble stien fryktelig gjørmete, og vel 1,5 km nedenfor vatnet tok jeg av fra stien, krysset den vesle Orrekelva, før det bar inn i et område preget av myr og morenehauger. Ved brua over Storelva var det folk. Tre fjellvandrere var i gang med å slå leir da jeg passerte. Også på vestsida av elva var det myr, og det var lagt ut plank for å gå på.
Oppe på Storelvhøgda skrev jeg meg opp i ei trimbok, før det bar nedover småskogen i regnværet langs en godt opptråkket sti mot Tomasvatnet. Framme ved Tomasvatnet fortsatte jeg like godt langs bilveien vel 2,5 km ned mot E6. Ringte Jan for skyss, som avtalt, og etter to timers venting kom han kjørende.
Selv om Jan hadde blitt nødt til å gå i mørke på sin vei ned gjennom Simskardet, og hatt en fæl dag på jobb dagen etter, var vi begge enige om at en slik Børgefjelltur fristet til gjentakelse!
Turrapporten er basert på en originaltekst fra 1995
Tags: BørgefjellJanlangtur med bestigninger