Eiteråfjellet

Tur nr. 440 / 3. – 4. juli 2013

stjernestjernestjerne

  • Start: 21:00
  • Framme: 4:40 (toppen) / 12:50 (Eiteråga)
  • Starttemp.: Ca. + 15°C
  • Vær: Overskyet → delvis skyet / klart → overskyet. Yr og regnbyger.

På langs

Å gå det vel 25 km lange Eiteråfjellet fra Stavassdalen i sør til Eiterstraum i nord hadde i årevis figurert i turplanene mine, men dessverre alltid blitt nedprioritert. Nå var det på tide å gi seg i kast med denne utfordringen. Det ville bli en lang tur, da 25 km i luftlinje er en god del lengre i terrenget, og jeg vurderte litt fram og tilbake om jeg skulle legge inn en overnatting midtveis. Det ville i såfall betydd adskillig tyngre sekk, noe som virket lite fristende. Dermed besluttet jeg å gå i ett med kun dagstursekk.

Med hensikt drøyde jeg det til kvelds før jeg var startklar. Å ta natta til hjelp hadde jeg hatt gode erfaringer med tidligere i år, og da det ennå var såpass tidlig på sommeren at mørket ikke var noe problem, valgte jeg samme opplegg for denne turen.

Etter å ha fått skyss til Stavassdalen, heiv jeg sekken på ryggen og begynte å gå. Men godfølelsen var ikke til stede. Sola hadde skint i hele dag, men nå på kvelden hadde det skyet over. Da jeg kom til Stavassgården begynte det til og med å regne.

Regn i lufta idet jeg passerer Stavasselva.


Satte meg under tak, mens regnet høljet ned, og ble i tvil om dette var dagen for å legge ut på en såpass lang tur. Men regnet gav seg, og motivasjonen steg noen hakk på vei videre innover den skogbevokste Stavassdalen. Det våte gresset var lite å bry seg med.

Oppå en høyde tok jeg av fra stien og peilet meg inn på Eiteråfjellets aller sydligste parti, Tinden. Det var seigt oppover, og det gikk hardt utover vannflaska. Samtidig virket det inspirerende med den stadig flottere utsikten.

Stavatnet og Visttindan kommer til syne i nordvest.


Det viste seg snart at sekken var feilpakket. En litt for stor sekk med litt for lite innhold gjorde at den både ble ustabil og bunntung. Lite å gjøre med det nå. På den positive sida var de nyinnkjøpte fjellskoene, som var gode å gå med, akkurat passe stive, gav god støtte rundt anklene og sist, men ikke minst – de gav godt feste på både mykt og hardt underlag. Jeg hadde dessuten investert i nytt skallantrekk for noe av skattepengene, men inntil videre var bekledningen shorts og genser.

Utsikt sørover mot bl.a. Grønfjellet og Storklumpen.


Omsider var jeg oppe på snaufjellet, og måtte ta meg en pust i bakken. Utsikten mot ville fjell i Lomsdal-Visten nasjonalpark i sør og vest var som forventet storslått, og nordover lå altså det langstrakte Eiteråfjellet foran mine føtter. Først nå begynte den “egentlige” turen over fjellet.

Jeg gav meg i kast med denne lange turen som jeg hadde tenkt på så lenge, og kjente at godfølelsen var tilbake for fullt. Ikke en dråpe regn kunne fornemmes, og himmelen var i ferd med å klarne.

To av de tre Visttindan: Litjskardtinden (t.v.) og Vistkjerringa (t.h.).


Med ett kom kommunesenteret i Grane, Trofors, til syne, som ikke var så lett å fotografere i det svake nattelyset. Det bar ned i det grunne Langskardet og opp igjen, før jeg fortsatte i fint driv nord-vestover. Her er Eiteråfjellet på sitt breieste, før det lenger nord smalner.

I grove trekk fulgte jeg den høyeste ryggen, dvs. kommunegrensen mellom Grane og Vefsn. Som den eneste flekken på Helgeland manglet jeg adekvate kart over Eiteråfjellet. Egentlig et stort paradoks, men jeg satset på at det ville gå bra likevel.

Trofors og dalføret oppover Austervefsna.


Så viser også den tredje av Visttindan seg: Vistmannen (t.h.).


Fjellet er lettgått.


Selv om terrenget var ukjent for meg, viste det seg overraskende lettgått. Ved Eiteråfjellets største tjønn ble det igjen en pause, der jeg fikk fylt opp vannflaskene. Vann er som bensin å regne for kroppen på slike turer, og å risikere å gå tom ville jeg definitivt ikke.

Det gikk jevnt og trutt bortetter fjellryggen, før jeg i halv-femtida nådde Eiteråfjellets høyeste punkt, Mandalsaksla (995 moh). Jeg kjente at jeg hadde vært på tur i snart åtte timer, men jeg var bare halvveis.

Ved Eiteråfjellets største tjønn (870 moh) får jeg fylt opp vannflaskene.


En kortvarig regnbyge feier forbi da jeg ankommer toppen av Eiteråfjellet (995 moh).


I nordøst ruver størrelser som Brurskanken og Geittinden.


Det langstrakte Eiteråfjellet nordover.


Jeg ble kun kort tid på toppen, før jeg fortsatte den lange ferden mot nord. Nedover fra Mandalsaksla havnet jeg i et trøblete terreng, bestående av glatte – og til dels litt for bratte – svaberg. Jeg fikk likevel snirklet meg nedover – sakte, men sikkert.

Vel nede fra denne bratta så jeg meg tilbake, og måtte riste lettere oppgitt på hodet. Hadde jeg tatt meg nedover noen hundre meter lenger øst, ville jeg hatt lett match. I stedet trøblet jeg meg nedover ei bratt fjellside. En konsekvens av å ikke ha kart tilgjengelig!

Jeg ser meg tilbake mot det vanskelige partiet omtrent midt på bildet.


Terrenget videre nordover viste seg noe mer knausete enn den sørlige delen av Eiteråfjellet. Tallrike småkløfter måtte forseres, selv om ingen av dem bød på vanskeligheter.

Det var tydelige tegn på gamle ferdselsårer mellom Eiterådalen i vest og Vefsna-dalføret i øst, i form av varder. Dette fikk jeg bekreftet da jeg i etterkant av turen slo opp i bygdeboka for gjeldende område. Der kom det fram at særlig Nesleita langs Spølremskardet var viktig for folket i Eiterådalen. Dette var jo selvsagt før dalen fikk veiforbindelse.

Videre nordover blir fjellet noe mer knausete, men aldri vanskelig.


Etter å ha vært begunstiget med for det meste godt vær på natta, ble det igjen gråere utover morgenen, og lufta ble til stadighet fylt med yr og duskregn. Fjellet ble vått, og jeg måtte utvise større grad av forsiktighet. Men framover gikk det da. Været bedret seg igjen, før jeg plutselig øynet den nederste delen av Vefsna, Mosjøen og Øyfjellet foran meg. Ikke lenge etter stod jeg på kanten og så ned mot Eiteråga, som rant i et stort gjel langt der nede, på nordsida av Eiteråfjellet.

Etter mange timer på tur åpenbarer Øyfjellet, Mosjøen og den nederste delen av Vefsna seg.


Satte meg på kanten og tinget skyss om to timer. Da mente jeg at jeg ville ha god tid nedover den bratte lia mot Eiteråga. Terrenget viste seg imidlertid mer krevende enn antatt, til dels bestående av småstup og steinur, overgrodd av busker og kratt. Bratt var det også til tider. Normalt sett liker jeg litt utfordrende terreng, da man virkelig får prøvd seg, men nå hadde jeg gått så langt og var så sliten og trøtt at dette krevende terrenget på slutten kun var irriterende.

For øvrig var et stort spenningsmoment om det fantes bru over den frådende Eiteråga, langt der nede i gjelet. Hvis ikke satt jeg fint i det! Jeg visste om folk som hadde gått over her for mange år siden, men mye kunne ha forandret seg siden den tid. Nede fra brattene bar det inn i uoversiktlig granskog, før jeg kom på en sti som slynget seg videre nedover mot elva. Jeg var virkelig glad da jeg fikk se hengebrua foran meg. Til slutt var det å karre seg oppover lia på den andre sida, oppover mot bilveien.

Jeg begynte turen med å gå over Stavasselva, og på tampen av turen passeres Eiteråga på ei god hengebru.


Fullstendig “ødelagt” i føttene fulgte jeg veien et par hundre m mot et veikryss, der jeg hadde inngått avtale om henting klokka ett på dagen, og etter ti minutters venting kom skyssen.

Nærmere 16 timer brukte jeg på å gå Eiteråfjellet på langs, uten noen lengre pauser. På turen så jeg rundt 20 ryper, men lite annet av dyreliv. De nye fjellskoene levde opp til forventningene. Gnagsår fikk jeg ikke, men kanskje må forebyggende tiltak som gnagsårplaster ta litt av æren for dette. Ullua viste seg gull verdt under småpausene, da det fort ble kjølig. Det var godt å omsider få sette seg ned i baksetet av bilen, og det tok ikke lang tid før jeg duppet av.

You may also like...