Fugløya

Tur nr. 456 / 4. – 6. juli 2014

stjernestjernestjerne

Dag 1 (av 3):

  • Ankomst: 17:05
  • Framme: 18:20
  • Starttemp.: Ca. + 15°C
  • Vær: Sol fra klar himmel.

I fulle drag

001kartMeteorologene kunne berette om knallvær og høye temperaturer de neste dagene, noe som kom som bestilt, da Helle og jeg hadde planlagt å tilbringe helga på Fugløya sørvest for Bodø. Jeg hadde bedt om å få slutte en halvtime tidligere på jobb for å ha sjans til å rekke Nordlandsekspressens avgang kl. 16:00, noe som gikk i orden, og med den ferdigpakkede sekken trygt plassert i bilen var det bare å komme seg fortest mulig til Helle, der hennes sønn Marius stod klar til å kjøre oss ned til hurtigbåtkaia.

Ikke lenge etter kastet vi loss og satte kursen sørover Nordlandskysten, og snart kunne vi gå i land på Fugløya – ei øy Helle hadde besøkt flere ganger tidligere. For min del var øya å anse som en hvit flekk på kartet. Også andre passasjerer skulle i land på Sørfugløy, som stedet sør på Fugløya heter.

Anløp Fugløya.


Både været og naturen er av ypperste merke.


Etter en obligatorisk fotosession i havneområdet var det å begi seg langs den smale grusveien. Her ute er det ingen biler å treffe på. Det er traller som gjelder, i tillegg til en og annen ATV. Rett ved kaia passerte vi da også en liten oppsamlingsplass for de nevnte trallene.

Øya har ikke lenger fastboende, men har likevel en usedvanlig velholdt bygningsmasse, takket være at husene blir flittig brukt som fritidsboliger. Etter sigende er det sjelden folketomt på øya.

Fugløya med sin lundefuglkoloni har en del restriksjoner når det gjelder ferdsel.


Det kunne saktens vært fristende å låne med seg ei av disse trallene, men ettersom avstandene er overkommelige, var det like greit å slenge sekkene på ryggen. Kjølebag og vanndunk hadde vi også drasset med oss.

Et hvitmalt hus med en kunstnerisk fasade ble passert, før vi nærmet oss en av øyas hovedattraksjoner, den svære og vestvendte sandstranda i Fugløyvika. Stranda var utvilsomt flott, men da det også finnes mer avskjermede strender i området, valgte vi heller å oppsøke ei av disse.

Varm velkomst.


En kunstnerisk fasade.


Selv om det er gode grusveier å følge er det godt med en pust i bakken.


Veien endte ved noen naust, og videre østover var det kun en sti å følge. Ei idyllisk lita sandstrand ble passert, før den neste dukket opp rett bak en knaus, og ved den borterste stranda valgte vi å slå oss til ro.

Vi fant en grei teltplass like ovenfor stranda, og etter å ha satt opp teltet var det endelig dags for middag. Det ble en mettende pastarett denne første kvelden, etterfulgt av kaffe og slumring i teltet. Det hadde gått i ett i hele dag, så det var godt å få seg en hvil.

Helle er i gang med dagens middag.


I 23:00-tida følte jeg meg kvikk igjen og gikk ut. Sola hadde forsvunnet bak de høye fjellene, men natta var likevel lys og vakker. Mygga, som kjente sin besøkelsestid da vi skulle ete middag, var også borte.

Da Helle hadde tatt kveld, tok jeg meg en spasertur bortetter svabergene og sugde til meg alle inntrykkene i fulle drag. At tjelden var ekstra på vakt var tydelig å se – og ikke minst høre. En god del ender var også å se. Det var godt å endelig være her på Fugløya.

Nordlandsnatt.


Høgstjerna og Høgnakken inne på fastlandet.


Huset er satt opp i ly av Husafjellet.


På tide å ta kveld.


Dag 2 (av 3):

  • Temperatur: + 22°C
  • Vær: Sol fra klar himmel.

En smak av fugl

001kartI forkant av turen hadde Helle mistet telefonen sin, og da den ikke var å finne noen steder, var den å anse som tapt. Stor var derfor overraskelsen da jeg skulle gå i gang med frokosten og finner telefonen hennes nederst i posen med ferdig oppskårne brødskiver! En god latter fikk jeg meg også. Da Helle litt etter kommer ruslende ned på svaberget for å spise frokost overrasker jeg henne med funnet, noe som naturligvis vekker begeistring. Trolig hadde hun mistet telefonen i brødposen allerede i butikken.

Vi våkner opp til en aldeles nydelig dag – sol og varme.


For en strålende dag dette var! Helt i tråd med værprognosene altså. Opprinnelig hadde jeg tenkt meg til topps på den 765 m høye Hagtinden i dag – Fugløyas høyeste fjell, som i likhet med de øvrige fjellene på øya er godt synlig fra Bodø. Hagtinden er omtalt i rosende vendinger i boka Norges beste toppturer av Lund, Innerdal og Lauritzen. Men da jeg før avreise innså at verneforskriftene i Fugløya naturreservat ikke tillater ferdsel i tidsrommet 15. april – 31. juli, ble dette med ett uaktuelt.

Like greit egentlig. Det var i varmeste laget for å slite seg oppover den bratte fjellsida. Når det er sagt kunne det vært interessant å prøve å oppspore i hvert fall ett av flyvrakene som ligger oppe i fjellsida. Sitat fra nevnte bok:

Dessuten har øya minner etter et par tragiske flyhavarier. Det ene skjedde under krigen da en tysk Junker 52 med 12-13 mann om bord fløy rett i fjellveggen og alle omkom. Det andre skjedde i 1968, da et fly fra Luftfartsdirektoratet med to mann om bord smalt inn i Fugløya. Det er fremdeles mulig å se rester etter begge havariene for dem som leter litt.

Bølgene ruller taktfast inn mot stranda. Sørvestover mot Skjeggen og Kunna.


Før vi hadde rukket å bli ferdig med morrakaffen (som riktignok ble inntatt langt på dag), gjorde en fritidsbåt strandhogg. Det var en lystig gjeng som straks gikk i gang med å spille frisbee på stranda. Vi kom i prat med en av dem, en trivelig trønder, som kunne informere oss om en kafe på øya som solgte nystekte vafler og som var åpen fram til kl. 14:00. Dette hørtes forlokkende ut, og vi utelukket ikke at vi ville ta oss en tur i løpet av morradagen. I dag var vi mest gira på å ta storstranda nærmere i øyesyn.

Fra “frokostbordet” ser vi at Nordlandsekspressen er i ferd med å ta igjen Hurtigruten.


Jordbærpiken.


En staut kar.


På vei mot storstranda passeres ei mindre sandstrand.


Uten oppakning la vi i vei fra vår hjemlige strand langs stier og veistubber mot den vakre bebyggelsen på øya. Som nevnt er husene på Sørfugløy holdt godt i hevd, og det var trivelig å rusle langs de gamle nordlandshusene som til dels stod tett i tett langs ei “gate”. Rart å tenke på at Fugløya hadde rundt 200 innbyggere ved slutten av andre verdenskrig, og så seint som i 1960 bodde det fortsatt 124 mennesker på øya (kilde: Wikipedia).

Hus med sjel.


Gatelangs på Fugløya.


Plutselig hører vi at Helle blir ropt på, før vi i neste sekund ser ei dame stå og vinke ved et hus litt lenger ned. Det er besteforeldrene til Marius som har fått nyss om at vi befinner oss på Fugløya, og når de så ser oss blir vi invitert på kaffe i hagen ved huset de eier på øya. Dette sier vi jo selvsagt ikke nei takk til. Vi setter oss ned i lag med andre feriegjester som har kommet helt fra Østlandet og får servert noen velsmakende ostesmørbrød. Det var en perle av en plass med stor plen og utsikt mot åpent hav.

På kaffebesøk.


Lundefuglen er opphavet til navnet på øya, en art det hekker flerfoldige tusen av i fuglefjellet. Dette er da også bakgrunnen for de strenge vernebestemmelsene og ferdselsforbudet fram til august. De siste årene har imidlertid antallet lundefugl gått kraftig tilbake, i likhet med flere andre fuglefjell, noe man antar har sammenheng med matmangel i havet, der lundefuglen oppholder seg størstedelen av året. At det er en staselig fugl som gir Fugløya en helt særegen identitet, hersker det i hvert fall ingen tvil om.

Karakteristisk for Fugløya er også de voldsomme flogene som stuper blindt ned mot havflata. Øya er da også populær i klatremiljøet, og å se klatrere høyt oppe i fjellveggene er visstnok ikke uvanlig. Hver august arrangeres det en nasjonal klatrefestival på øya, som innbefatter alt fra buldring, altså klatring uten tau på store steiner, til klatring i de loddrette fjellveggene. Vertskapet kan også berette om at de satt og så på deltakerne i det populære tv-programmet 71° nord, da disse rappellerte ned fjellveggen.

Den mektige vestveggen av Hagtinden ruver godt.


Helle og jeg takket for oss etter å ha fått fylt opp vannflaskene våre, og begav oss så videre. Planen var å ta oss utpå søre Brømneset, helt vest på øya, der vi ville fått fri sikt nordover, bl.a. mot Lofotveggen. Stien var da også grei å følge et godt stykke, men da framkommeligheten ble markant forverret ble vi enig om å snu.

På tilbaketuren fulgte vi den kilometerlange stranda med kritthvit sand. Helle vasset deler av strekninga og etter hvert badet hun også, mens jeg holdt meg på stranda.

Øyas største og flotteste sandstrand ligger foran våre føtter.


På stranda.


Et tilbakeblikk mot Fugløyvika.


Vel tilbake ved teltet hadde det rukket å bli godt utpå ettermiddagen, og båtfolket var dratt. Vi var begge sultne på en skikkelig middag, så det var bare å hive seg rundt. Dagens meny bestod av “klassikeren” Baligryte med kylling – en rett som det smakte fugl av, bokstavelig talt.

En smak av fugl.


Mens jeg lå og slappet av i teltet for å få en pause fra sola, hadde Helle funnet en naturlig dusj bare noen få titalls meter bortenfor teltplassen. Seinere fikk også jeg tatt denne naturlige installasjonen nærmere i øyesyn.

Sola gikk til slutt bak fjellet, men det var fortsatt varmt. Oppsiktsvekkende varmt. I Bodø fikk vi bekreftet at det var 28 grader etter litt telefoni, og her ute var nok temperaturen ikke særlig lavere, selv nå som det nærmet seg natt.

Bedre enn syden.


Rødvinen kom fram, og med hvert vårt turvinglass ruslet vi ned på stranda og videre bortetter svabergene. Mygg var det ikke i denne varmen. Lufta var rein og fin. Kun en varm bris kunne fornemmes mot bar hud av og til. Skikkelig sydentilstander på ei øy nord for polarsirkelen altså.

Brått får jeg øye på en oter som piler bortetter steinene i vannkanten, og rett etterpå noe jeg synes minner om en hvalross, men som må ha vært ei steinkobbe. Stor var den i hvert fall. Til stadighet ser vi hodet av denne skapningen komme opp av vannflata, men aldri på samme sted. Det er i grunnen litt artig å følge med på bevegelsene til denne skapningen i den lyse sommernatta. God og brisen går vi oppover mot teltet igjen, og etter å ha gjort de sedvanlige turnotatene innhenter søvnen oss.


Dag 3 (av 3):

  • Start: 18:30
  • Framme: 18:55 (kai)
  • Starttemp.: Ca. + 27°C
  • Vær: Lettskyet / sol → delvis skyet / sol.

Sand, strand og vann

001kartDet var godt å finne en iskald cola i kjølebagen. Man skulle vel ikke tro at brusen fremdeles var kald etter så mange timer på tur, men ved å fryse den nevnte colaflaska til massiv is før vi reiste fra Bodø hadde isen brukt lang tid på å tine. Dessuten fungerte isflaska som kjøleelement i bagen. En ide jeg aldri hadde kommet på selv, men som Helle hadde klekket ut. Dette konseptet blir vi nok å gjenta ved en senere anledning.

Var det varmt i går, så var det like varmt i dag. På dagens agenda stod bading. Jeg kunne jo ikke være bekjent av å ha tilbrakt denne usedvanlig flotte helga på Fugløya uten å ha testet badevannet. Særlig med tanke på at Helle allerede hadde vært ute i vannet.

Men først på programmet stod frokost, i form av nystekte vafler, som vi aktet å innta i fred og fordragelighet på kafeen vi hadde blitt informert om. Jeg gikk i forveien og tok med meg ei vannflaske, i håp om å få fylt den opp på kafeen.

Utsikt mot havneområdet.


Jeg ankom kafeen nede ved havna med det klingende navnet Cafe frittgående høns, og kjøpte meg to plater med deilige vafler – den ene med jordbærsyltetøy og den andre med bringebærsyltetøy. Rømme på begge. Kaffen var gratis. Jeg satte meg ut på en av benkene og registrerte at jeg ikke var den eneste som hadde blitt lokket hit. Helle kom så gående, og det ble selvsagt vafler på henne også. Like etter kom besteforeldrene til Marius og satte seg ned i lag med oss.

Kaffe og nystekte vafler til frokost.


Vi kom i prat med hun ene som driver stedet, og som til stadighet var rundt og fylte opp kaffekoppene til gjestene. Damene hadde drevet stedet i noen år, og kafeen var å anse som et hobbyprosjekt. Det var kunst på veggene, særlig innendørs, men også på utsida, i form av bilder og tekstiler. Artig med slike freske initiativ, til glede for både stamgjester og tilfeldig besøkende som oss. Vann fikk jeg tak i nede på ei flytebrygge, der det var utlagt slange.

Cafe frittgående høns.


Vi kunne ikke drøye det så lenge på kafeen hvis vi skulle rekke å bade før returen til Bodø. Dermed satte vi kursen rett mot storstranda i Fugløyvika, der det allerede var en del folk. Stranda er tydeligvis et populært sted på fine sommerdager.

Back to the beach.


Det er visst flere enn oss som trekker ned mot stranda.


Sommerlige sysler.


Vanntemperaturen stod ikke helt i stil med lufttemperaturen, noe som ikke akkurat var noen bombe. Det var likevel godt å få kjølt seg ned, og etter litt “akklimatisering” ble jeg mer vant til tempen. Vi ble på stranda ei stund, før det var på tide å komme seg tilbake til teltplassen ved “vår” strand.

Ikke veldig varmt.


En kald fornøyelse, men man er da viking!


Nok strandliv for denne gangen.


Klokker i blått.


Da vi kom tilbake var det folk på stranda, men disse dro igjen ganske fort. Den sterke sola begynte nå å bli litt utfordrende, selv om vi var nøye med å smøre oss. Spesielt siden det ikke var en eneste skyggefull plass å oppdrive. Og i teltet var det kokende hett. Derfor var det deilig da sola forsvant bak en sky.

Det skyet etter hvert mer over, noe vi ikke hadde det minste imot. Ingen av oss var sultne i varmen, og vi valgte derfor å skippe middagen. Men et aldri så lite bad ved vår hjemlige strand måtte til før vi dro.

Et aller siste bad ved vår lokale strand før vi tar avskjed med Fugløya.


Også denne gangen gikk jeg i forveien, da jeg liker å ha god tid på meg. Både sekk og bager var betydelig lettere enn da vi kom, naturlig nok. Vel framme på kaia var det også mange andre reisende som skulle tilbake til byen. Begynte å bli bekymret for om Helle ville rekke hurtigbåten, men til slutt fikk jeg øye på henne.

Omsider kunne vi gå om bord, før vi sank godt ned i setene, vel vitende om at ei strålende helg på ei usedvanlig naturskjønn øy nå var kommet til ende. Zzzzz.

You may also like...