# 420 • 22. – 23. juni 2012

Ved skjærgårdsstrand

Etter nærmere tre og en halv time ombord på hurtigbåten M/S Salten, ankom jeg Gjerdøya i Rødøy kommune. Øya er fast stoppested på Nordlandsekspressens rute mellom Bodø og Sandnessjøen, og slik sett veldig enkel å besøke hvis en belager seg på å sitte i båt ei stund.

I et praktfullt vær la jeg i vei til fots langs veien, og var spent på å utforske nok ei øy på Helgelandskysten. Nå var altså turen kommet til Gjerdøya, eller Gjerøy som den også kalles. Navnet skal visstnok komme av norrønt garðr, som betyr gård eller gjerde (kilde: snl.no).

Turen skulle foregå på kvelden og natta, slik at jeg kunne nå hurtigbåten tilbake til Bodø utpå morrakvisten. Å være i naturen når kvelds- og midnattssola skinner over hav og land er dessuten spesielt vakkert, synes jeg.

Gjerdøya – jeg er klar for nye oppdagelser og opplevelser.

---

Jeg hadde to mål for turen. For det første ville jeg prøve å lokalisere ei særegen sandstrand som jeg visste skulle befinne seg på øya. Deretter var planen å sette kursen opp mot det 168 m høye Fjellet. Øyas høyeste fjell omtales enkelt og greit som “Fjellet”, selv om benevnelsen Gjerdøyfjellet også forekommer.

En bil stoppet plutselig opp ved siden av meg, og ei dame med klingende østlandsdialekt tilbød meg skyss videre. Dette takket jeg høflig nei til, da jeg foretrakk å ta meg fram til fots i det fine været. At bilførere stopper opp og tilbyr skyss, har skjedd meg et utall ganger – men bare ute på øyene. Det sier en hel del om hvor imøtekommende og gjestfrie folk her ute er. Jeg fikk for øvrig vite at sandstranda jeg var på utkikk etter skulle befinne seg lengst nord på øya.

Informasjon.

---

Selv om været ikke kunne vært bedre, så var det likevel litt kjølig for årstida – perfekt vær å gå tur i, med andre ord. Etter et par kilometers gange får jeg se ei info-tavle med overskriften “Ved Skjærgaardsstrand”, og jeg stopper selvsagt opp for å lese, slik jeg har for vane. Det kommer fram at det fra dette stedet, innerst i Botnan, går ei turløype opp på Fjellet. Da vet jeg det! Det var egentlig ikke her jeg hadde tenkt å starte fjellturen, men innser at Botnan nok er det mest fornuftige utgangspunktet.

Sitat fra info-tavla:

Diktet “Ved Skjærgaardsstrand” av den lokale dikteren Trygve Gjerø var dessuten gjengitt på tavla. Jeg fortsatte imidlertid langs den asfalterte veien, der den snodde seg nordover mellom fjell og fjære, åker og eng.

Langs fjell og fjære.

---

Langs åker og eng.

---

Et lite treskilt som viste hvor den såkalte “Polarsirkelløypa” startet brydde jeg meg ikke om. Løypa er kun en drøy km lang og går parallelt med veien, men lenger opp i terrenget. Jeg syntes det var greiest å følge hovedveien videre nordover.

Nord på øya var det mer sparsommelig med bebyggelse. Etter ei stund kom jeg til et veiskille, der den ene veien førte mot nordvest og den andre mot nordøst. Jeg måtte nå ta stilling til hvilken vei jeg ville gå, og endte opp med det siste alternativet.

Etter å ha gått til veis ende, måtte jeg returnere med uforrettet sak. Ingen strand var å se, selv om jeg i research-arbeidet før turen hadde sett bilder av ei ganske så særegen strand i nærheten av Esvågen.

Tilbake ved veidelet tok jeg nå fatt på turen til Sandvika, nordvest på Gjerdøya. Navnet kunne indikere at det fantes ei strand også her, og etter å ha fulgt den svingete grusveien mot stedet fikk jeg øye på noen hus, og rett nedenfor ei nydelig sandstrand. Jeg gikk ned mot stranda og laget meg middag.

Middagspause klokka ti på kvelden ved den vakre stranda i Sandvika.

---

Rødøyløva myser i kveldssola.

---

Utsikten mot den karakteristiske Rødøyløva i nord var virkelig flott herfra. Bedre enn fra selve Rødøya, der “løva” kommer for nært innpå, etter min mening.

Også sandstranda her i Sandvika var flott, men egentlig ikke så egenartet som den jeg hadde sett bilde av på nettet. Sistnevnte strand skulle altså befinne seg ved Esvågen. Jeg hadde ikke helt lyst til å gi opp forsøket på å finne den, og etter en time i Sandvika var jeg på farten igjen.

Atter en gang fulgte jeg veien mot Esvågen, før jeg tok av en nylig opparbeidet veistubb, passerte et par fritidshus, og fortsatte i terrenget mot et lite skjær like utenfor nordøstspissen av Gjerdøya – og der var den!

Jeg kjente igjen stranda fra bildet med en gang. Den var ikke stor, men ganske så spesiell, der den fungerte som landfast forbindelse mellom skjæret og øya, med åpent hav både mot nord og sør. Etter å ha tatt meg ned en liten skrent var jeg på stranda, der jeg prøvde å forevige dennne severdigheten.

Den som leter skal finne!

---

Jeg går helt ut på skjæret.

---

Ved skjærgårdsstrand.

---

Med en god følelse etter å ha oppsporet to vakre strender, la jeg i vei sørover øya igjen. Det begynte å nærme seg midnatt, og hvis jeg skulle få se midnattssola klokka ett (sommertid), så måtte jeg snart komme meg opp i høyden. Først skulle jeg imidlertid vandre noen km langs veien, før jeg var tilbake i Botnan.

Jeg liker å oppleve nye steder til fots. Alt går mye saktere, og man får et sterkere, mer gjennomgripende inntrykk av landskap, natur, menneskelig aktivitet, lyder og lukter enn ved å kjøre bil.

Omsider var jeg i Botnan, og bega meg så langs stien innover skogen. Etter bare noen få hundre m kom jeg til et skur, og allerede her klarte jeg å rote meg bort fra stien. Jeg kunne rett og slett ikke finne den igjen.

Men det gikk likevel greit å ta seg innover skogen mot fjellet. Fjellet så bratt ut, og jeg valgte å gå langs fjellsida nordover i håp om å finne en slakere vei opp. Plutselig kom jeg på stien igjen, som gikk opp ei lita fjellkløft. Til slutt ble den noe knausete fjellryggen fulgt sørover mot toppen.

Like oppunder toppen stopper jeg for å lese om hva som synes i horisontene.

---

Utsikten var storslått i alle retninger da jeg var oppe ved toppvarden klokka halv to på natta. I nord ruvet Rødøyløva med Bolga og Kunna bak. Til og med Fugløya var synlig. I vest hadde jeg bl.a. utsikt mot Nesøya og Træna, mens jeg i sør så Rangsundøya, Lurøya, Hestmannen og Lovund. I øst hadde jeg den fraflyttede øya Renga, Telnestinden, Blokktinden og Svartisen. Midnattssola så jeg også, helt til den gikk i skjul bak Rødøyløva. Skrev meg opp i boka, som avslørte at Fjellet hadde hatt godt med besøk.

Rødøyløva tar seg flott ut fra Gjerdøya. Videre nordover: Bolga (t.v.), Kunna og litt av Fugløya.

---

Nesøya og Træna i vest.

---

Utsikten er flott i alle retninger. Østover mot bl.a. Renga, Værnestinden, Blokktinden og Svartisen.

---

Nedover fulgte jeg stien slavisk, og den var i grunnen lett å holde. Det kritiske punktet er området ved skuret, der det er fort gjort å ta feil (slik jeg gjorde). Det viste seg nå at stien gikk på baksida av skuret.

Ettersom jeg hadde veldig god tid før båten kom, satte jeg meg ned og slappet av med et par velfortjente pils. Det ble venting noen timer, men det gikk helt fint. Morgensola krøp stadig lenger nedover lia, helt til den nådde gressletta foran skuret.

Etter lange vandringer over store deler av Gjerdøya, er det godt å roe seg ned i skuret med et par kalde pils.

---

Skogstjerne.

---

Ut på morrakvisten tok jeg sekken på ryggen og ruslet de vel to kilometerne bort til kaia, før Nordlandsekspressen la til kai i halv ni-tida.

Gjerdøya viste seg fra sin aller beste side under oppholdet mitt. Ikke en eneste sky var å se på himmelen, fra begynnelse til slutt – selv ikke i horisontene! Etter min mening står ikke øya noe tilbake for de fleste andre øyer på Helgelandskysten, rent opplevelsesmessig.