# 476 • 5. – 6. juli 2015
Info
- Start: 18:35
- Tilbake: 2:50
- Starttemp.: + 17°C
- Vær: Sol fra klar himmel / klart.
Som natt og dag
Atter en gang satte jeg kursen mot Nesna i den hensikt å ta meg til topps på Hammarøytinden, litt lenger inn på Nesna-halvøya. Et lett tilgjengelig og populært fjell til tross – været hadde aldri spilt på lag de få gangene jeg hadde forsøkt meg. Sist helg virket været lenge lovende, men på bilturen over Sjonfjellet måtte jeg bare konstatere at kaldt og rått vestavær hadde sivet inn mot kysten og skjult alle fjelltopper i gråhvite skymasser.
Ei uke seinere var det på’n igjen – og denne gangen var det for en gangs skyld et stabilt høytrykk som dominerte værsituasjonen. Ikke en sky var å se på himmelen denne milde sommerkvelden, og sammenlignet med sist helg var værforholdene som natt og dag.
Framme ved høgskolen, der det er godt med p-plasser, var det på med shorts og fjellsko, og så var jeg i gang. I og med at jeg foretok noe rekognosering sist helg, var det greit å navigere seg fram til utgangspunktet for turstien.
Turen til Hammarøytinden starter ved Høgskolen i Nesna.
Nesna Lærerhøgskole, som var det opprinnelige navnet, er den nest eldste utdanningsinstitusjonen i Nord-Norge, og så dagens lys allerede i 1918. Fra 2016 vil Høgskolen i Nesna bli fusjonert med Universitetet i Nordland og Høgskolen i Nord-Trøndelag, og en ny epoke vil begynne.
Fra den ærverdige hovedbygningen passerte jeg nok ei vakker trebygning – Rektorgården – som i tidligere tider var hovedbygningen på Sørvollen gård (kilde: hinesna.no). Like etter entret jeg turstien, som i første omgang skulle ta meg oppover mot Utsikten – et formidabelt utsiktspunkt.
Den staselige Rektorgården.
Stien oppover Nesnalia var brei og tydelig. Ingen tvil om at dette var et populært turområde. En del trimmere – joggere så vel som turgåere – var da også å se. Framme ved Utsikten var det satt ut bord og benker, og jeg bevilget meg en kort pust i bakken. Herfra var det ingenting som hindret utsikten ned mot tettstedet Nesna, samt de tre berglendte Nesnaøyene – Tomma, Hugla og Handnesøya. Også mot sørvest hadde jeg et fritt skue mot bl.a. Skorpa og Dønnmannen.
Fra Utsikten er utsikten upåklagelig – bl.a. mot Hugla, Dønna og Skorpa.
Tettstedet Nesna med de tre Nesnaøyene Hugla, Tomma og Handnesøya bak.
Det varte ikke lenge før jeg var over skoggrensen. Fjellterrenget oppover mot Kjølen var stort sett medgjørlig, og lufta var nå blitt merkbart svalere og mer behagelig å gå i. Hilste på en tysker med unge som kom nedover fjellsida, før jeg var oppe på Kjølen, der det ble en ny drikkepause.
Stien er god.
Vannbassenget i Nesnalia er drikkevannskilde for Nesna.
Oppe på Kjølen er jeg godt og vel halvveis.
Innover Kjølen viste terrenget seg eksepsjonelt lettgått, og den gode vandrefølelsen kom sigende. Det var en sann fryd å vandre lett og uanstrengt innover fjellet, med Ranfjorden på høyresida og Litj-Sjona på venstresida. Stien ble smalere, men var likevel tydelig. Godt merket var den også, i form av røde prikker og nennsom varding. Noen få km lenger inn lå Hammarøytinden – eller Hammarøyfjellet, som det står i kartene. Som forventet så fjelltoppen høyst overkommelig ut.
Gjennom årenes løp har nok studenter så vel som nesnaværinger vandret bortetter Kjølen.
Etter en lekende lett “spasertur” bortetter Kjølen, startet oppstigningen mot Hammarøytinden. Fjellet endret karakter og ble mer steinete. Det bød likevel ikke på nevneverdige problemer å ta seg til topps på det 767 m høye fjellet.
I og med at jeg hadde mobilen på reparasjon og ikke hadde annen klokke med meg, kunne jeg bare gjette meg til at klokka var mellom ti og elleve et sted. Ikke det at behovet var så stort for å vite det, denne klare og milde sommerkvelden.
Etter en drøyt sju km lang vandring når jeg toppen av Hammarøytinden.
Jeg blir helt blendet av den vakre utsikten.
Tomskjevelen med sine 922 moh., og med det Nesna kommunes høyeste fjell, ruvet ute på Tomma, flankert av Lovund og Træna. Ellers var Dønnmannen og Skorpa et blikkfang i sørvest, mens Lurøyfjellet, Nesøya og Hestmannen tok mye av oppmerksomheten i nord.
Ikke en sky er å se på himmelen i kveld.
Tomskjevelen flankert av Lovund og Træna.
Kun 35 navnetrekk var oppført i toppboka hittil i år, noe en usedvanlig dårlig forsommer med minimalt av snøsmelting får ta mye av skylda for. Av disse hadde hele 14 vært på toppen i dag. Fjellfolk vet å være raske på avtrekkeren når godværet omsider melder sin ankomst.
Velkjente størrelser i nord. F.v. Nesøya, Lurøya og Hestmannen.
På vei ned fra Hammarøytinden møtte jeg flere andre – først et følge på tre, før jeg under en liten skrent passerte en kar som drev på og fyrte opp primusen sin. Her på Helgeland er det uvanlig å møte folk i fjellet på natta, men enkelte steder på kysten kan det skje, som her i det godt besøkte fjellområdet ovenfor Nesna. Om det fortsatt var mulig å se den, var det kanskje midnattssola som lokket? Selv var jeg kommet for lavt i så måte, men jeg fikk da med meg en strålende solnedgang.
Solnedgang over Handnesøya.
Fjellpartiet Kjølen bar sitt navn med rette, der det lå som en flere kilometer lang kvelvet båt foran meg.
Videre bar det nedover mot Utsikten, og herfra kunne jeg saktens valgt minste motstands vei langs den gode stien nedover mot tettbebyggelsen. Men i og med at en del av turkonseptet var å avlegge det prisbelønte Bjørndalen friluftsområde en visitt, bar det i stedet nedover den trange Bjørndalen mot sør – en nokså uframkommelig bekkedal. Det var tungt terreng, men til slutt fikk jeg da karret meg ned.
Bjørndalen friluftsområde, like sør for tettstedet Nesna, er et tilrettelagt flerbruksområde som kan tilby alt fra klatrevegg til arboret. Området ble i 1999 kåret til årets friluftsområde i Nordland og mottok i 2014 hagekulturprisen fra Det norske hageselskap. Med sine tilrettelagte turstier og tradisjonelle bygninger som kvernhus og sørsamisk jordgamme, for å nevne noe, er området godt egnet i så vel rekreasjons- som undervisningsøyemed. Bord og benker er det dessuten nok av.
Bjørnehiet er bare ei av flere tradisjonelle bygninger i det mangfoldige Bjørndalen friluftsområde.
Jeg ble betatt av en liten bekk som kom sildrende ned en loddrett fjellskrent, før den fløt vannrett videre gjennom anlegget mot en dam. Når det gjelder arboreet – eller fjellhagen – så var her både blodbøk, sibirshyll, kinesisk fjellrogn og en lang rekke andre eksotiske og varmekjære vekster.
Jeg gikk så inn i det såkalte Bjørnehiet – et laftet tømmerhus med grue i, før jeg omsider kom på asfalt – så langt på natt at det var blitt dagslys igjen. Den siste biten tilbake til høgskolen gikk langs vei.
Turen til Hammarøytinden ble en flott og mangefasettert tur, der jeg traff på en god del andre turvandrere. Dyreliv var det dessverre mindre av, da kun ei fjellrype ble observert – ti meter fra toppvarden, av alle plasser.
Tags: nattvandringtopptur-kyst
