Børgefjellet (Fremstvatnet)

Tur nr. 425 / 1. – 4. august 2012

stjernestjerne

Dag 1 (av 4): Harvasstua – Fremstvatnet

  • Start: 15:05
  • Framme: 19:05
  • Starttemp.: Ca. + 12°C
  • Vær: Overskyet. Yr og regnbyger. Vind på snaufjellet.

I Václav Mareks fotspor

Hele seks år hadde gått siden sist jeg var i Børgefjellet, og abstinensen var til å ta og føle på. For riktig å komme i villmarksmodus hadde jeg kvelden i forveien sett programmet Børgefjell – vidde og vandring, sendt på NRK nyttårsaften 1989, som jeg hadde lagret på en gammel og støvete VHS-kassett. I tillegg hadde jeg lånt boka Kampen mot villmarka av Mikkjel Fønhus – én av to romaner om de første nybyggerne i Susendalen som kom fra Østlandet og Trøndelag tidlig på 1800-tallet, og deres kamp for å berge seg.

Etter å ha fått skyss innover Susendalen og helt til veis ende ved Harvasstua, var jeg endelig klar til start. Sekken veide kun 24 kg, og føltes ikke tung da jeg labbet av sted langs en grusvei sørover. Det skulle da også bare mangle, da jeg bare skulle tilbringe drøyt tre døgn i nasjonalparken.

Endelig på vei til Børgefjellet igjen.


Det var ikke bru over Harvassbekken, men det bød likevel ikke på nevneverdige problemer å forsere den. Etter vel to kilometers vandring langs vei var jeg på Svartvollan, og veien opphørte. Videre var det en tørr og fin sti som slynget seg oppover bjørkeskogen langs Skibekken (Galperejohke).

Over steppene.


Inn i bjørkeskogen på en tørr og fin sti.


Ved reingjerdet (for øvrig det samme gjerdet som strekker seg gjennom hele nasjonalparken) tok jeg av fra stien og gikk mellom noen morenehauger oppover mot snaufjellet.

Jeg var ikke før kommet over skoggrensen før det blåste opp, samtidig som en lett regnbyge kom feiende inn, og det ble straks hustrigere. På den positive siden forsvant alt av mygg, som det hadde vært litt av nede i skogen.

Over skoggrensen blir terrenget mer oversiktlig. Men været friskner til.


Jeg fortsatte på østsida av fjelltoppen Galperentjahke langs ei tjønn, og snart fikk jeg fri sikt innover mot Rainesmassivet. Eller rettere sagt – mangel på sikt. Det så fryktelig grått ut innover Børgefjellet, i tillegg til at det lå betydelige mengder snø i fjellsidene.

Ei navnløs fjelltjønn passeres.


 Det ser grått og vinterlig ut innover fjellene.


Passerte Riksrøys 206A (etablert i 1930), før jeg fortsatte over noen flate myrstrekninger. Selv om været ikke var det beste, var det et enkelt landskap å ferdes i. I det hele tatt var det fint å være på “langtur” igjen. Huset hadde jeg på ryggen, så jeg kunne i og for seg slå meg ned hvor jeg ville. Men å slå meg til ro noe annet sted enn ved Fremstvatnet var nok likevel lite aktuelt.

Tenkte litt på tsjekkeren Václav Marek (1908 – 1994), som kom til Susendalen i 1933 for å studere de etniske og kulturelle problemstillingene i forholdet mellom nordmenn og samer (kilde: nb.no), og ble der like godt i 15 år! Han levde bl.a. som gårdsarbeider, reingjeter, jeger og fangstmann, og foretok utallige turer i fjellene sør for Susendalen, bl.a. i det området som jeg nå vandret gjennom. I 1992 ble for øvrig Mareks bok, Samene i Susendalen, oversatt fra tsjekkisk til norsk og utgitt i Norge.

Riksrøys 206A.


I vest viste det seg med ett en flokk på 60 – 70 rein som sprang bortetter slettene, og da jeg passerte Skibekktjønna like etter, observerte jeg en mindre flokk i øst.

Ei ny riksrøys kom til syne – den såkalte Fremjokksrøysa (Rr 206), som er ei av de opprinnelige fra grenseoppgangen mellom Danmark-Norge og Sverige i 1760. Det er for øvrig viet et helt kapittel i 2011-utgaven av årboka for Vefsn, Grane og Hattfjelldal – Far etter fedrane – om riksrøyser i distriktet. (Alf Skogmo: Grensemerking i 1760 og 1761) – en inngående artikkel som bl.a. omfatter krav til utforming og plassering av røysene, topografiske utfordringer, opprinnelige navn, samt diverse anekdoter.

Fremjokksrøysa er ei av de opprinnelige riksrøysene mellom Danmark-Norge og Sverige, bygget i 1760.


Fra riksrøysa kunne jeg se rett ned på Fremstvatnet, og nå var det bare å ta seg ned den siste bakken før jeg var framme. Det var spesielt å se dette vatnet igjen for første gang på 16 år. I 1996, da Børgefjellturen gikk til Ranseren, hadde jeg min første overnatting ved nettopp Fremstvatnet.

Fremme ved Fremstvatnet!


Vel nede ved vatnet (890 moh) la jeg merke til at det var mange tuer langs strendene, og egentlig ikke så mange teltplasser å velge mellom. Den beste syntes jeg var på toppen av en liten morenehaug, og selv om det blåste litt bestemte jeg meg for dette alternativet.

Jeg befant meg så å si på riksgrensen – ifølge kartet på den “riktige” sida av grensen, vel å merke. Små piskende regnbyger kom og gikk, men det verste var at det blåste. Etter lettere håndgemeng med naturkreftene fikk jeg imidlertid opp teltet.

Etter mye om og men er huset på plass.


Inne i teltet var det å gå i gang med den sedvanlige prosedyren med å rulle ut liggeunderlag og sovepose, pakke omhyggelig ut av sekken, skifte til tørt og gå i gang med middagslagingen. I dag stod den klassiske bolognesegryta på menyen. Deretter krøp jeg ned i soveposen med nykokt kaffe og firkløver ved min side, og gikk i gang med notater og lesing. Oppdaget at Fønhus-boka jeg hadde lånt var første opplag. Ikke bare var romanen fra 1946 – den fysiske boka var fra samme år. Spesielt!

Det var en konstant kuling fra sør, og det var kjølig og friskt. Angret på at jeg ikke hadde tatt med meg en dunjakke, men jeg fikk klare meg med det jeg hadde av klær. Regnbygene derimot forsvant utover kvelden, og til dels store flak av klar himmel viste seg.

Utpå seinkvelden kom fullmånen fram mens skyene hastet forbi. Jeg måtte prøvesmake konjakken jeg hadde med, og gikk inn i teltet og hentet miniatyr-konjakkglasset, som ble fylt til randen.

Fullmånen skinner ned på fjellvatnet.


Endelig var jeg i Børgefjellet igjen! Selv om Fremstvatnet (eller Fremstsjön som vatnet heter på svensk) ligger i det nordøstre hjørnet av nasjonalparken, og på en måte er avskåret fra resten av parken pga det høye Rainesfjellet, så er det likefullt Børgefjellet. Området skal være et av de tørreste på hele Helgeland. Likevel lå det snøfonner nesten helt ned mot vannflata, noe som vitnet om en snørik vinter og en kjølig sommer. Utpå natta løyet vinden, og vindsuset ble ersatattet med lyden av rolige bølgeskvulp.


Dag 2 (av 4): Fremstvatnet

  • Vær: Overskyet. Yr og regnbyger. Vind.

Kuling og kulde

Fjelltoppene var synlige da jeg stod opp, deriblant Rainesklumpen (1450 moh), men jeg hadde knapt blitt ferdig med frokosten før det blåste opp igjen. Vinden fra sør / sørvest gjorde forholdene hustrige. Likevel var jeg lysten på å komme meg opp på en topp, og den mest tilgjengelige av dem alle, Rapestinden (1302 moh), var å anse som mest aktuell. Men allerede før jeg var ferdig med morrakaffen begynte det jaggu meg å regne, og snart ble også toppen av Rapestinden tilslørt av skymassene.

Rapestinden vurderes som et aktuelt turmål, selv om været langt fra er ideelt.


Fant ut at jeg ville avvente situasjonen, for å se om været kanskje forbedret seg utover dagen. I stedet skjedde det motsatte – været forverret seg! Det var grått og trist, og skyene krøp stadig lenger nedover Rainesfjellet. Noen topptur i dag var bare å glemme.

Grått og trist.


Av og til var det antydning til lettelse, og små fliker av blå himmel kunne ses. Til og med sola kunne skimtes i korte øyeblikk, før de massive skymassene igjen festet grepet. Det eneste som var konstant var den standhaftige kulingen.

I dette været holder jeg meg mye innendørs.


Før turen hit til Fremstvatnet hadde jeg kommet over en artikkel i Trondhjem Turistforenings årbok fra 1954 om et følge som hadde tatt seg inn hit med kløvhest. Jeg kunne se for meg denne lystige gjengen, der de holdt til på den andre sida av vatnet, og hesten som lå og rullet seg i det friske gresset mellom de to fjellbekkene, som det stod så levende beskrevet i beretningen.

Litt utpå dagen hadde vinden revet og slitt såpass mye i teltet at jeg måtte ut for å stramme opp bardunene. Ellers gikk dagen med til diverse gjøremål i og rundt teltet. Det var for såvidt greit med en avslappende dag i teltleiren, selv om jeg helst hadde sett at det var forhold for å gå i høyfjellet.

På en liten morenehaug knappe 900 moh holder jeg hus, og håper på en bedring av værsituasjonen.


I og med at jeg hadde med meg samtlige kart over Børgefjell nasjonalpark, kunne jeg gå i gang med å planlegge min neste Børgefjell-tur. Etter å ha saumfart kartene og vurdert ulike alternativer opp mot hverandre, kom jeg fram til at den neste turen vil gå til de vestlige områdene av parken, med start i Tomasvatnet. Selv om jeg faktisk befant meg i dette herlige villmarksriket, begynte jeg allerede nå å glede meg til den neste turen til Børgefjellet. Sånn er det!

Ved Fremstvatnets steinete strand.


Utover kvelden dreide vinden fra sørvestlig til vestlig, og den spaknet en god del. Men det var fortsatt kaldt! Mot natt hadde vinden roet seg, og fjellbekkene på den andre sida av vatnet hørtes plutselig veldig godt. Til og med rypa kunne høres. Da jeg kravlet ut av teltet i 23-tida fikk jeg se fullmånen speile seg i vannflata, men det varte ikke lenge før den forsvant bak skyene igjen.


Dag 3 (av 4): Rapestinden / Rainesklumpen / Rainesfjellet

  • Start: 12:15
  • Framme: 13:45 (Rapestinden) / 15:20 (Rainesklumpen) / 17:50 (Rainesfjellet, Rr 205A)
  • Starttemp.: Ca. + 15°C
  • Vær: Lettskyet / sol.

Mot nye høyder

Eureka! Kunne nesten ikke tro mine egne øyne da jeg våknet opp til sol og finvær. Som ved et trylleslag var det massive skydekket som lå og trykket langt ned i fjellsidene i går erstattet av en fullblods sommerdag i fjellheimen. Til og med vinden var borte! Riktignok hang det en ubetydelig liten tåkedott igjen i Rainesklumpen, men både Rapestinden og Rainesfjellet var skyfrie. Denne fullstendig endrede værsituasjonen var ensbetydende med å ta seg opp i høyfjellet for å bestige fjelltopper.

Jeg våkner opp til et praktfullt vær.


Mens jeg i går hadde ønsket meg en dunjakke, ville det vært fint med shorts i dag. Jeg hadde ingen av delene, så jeg fikk klare meg uten.

Etter frokost og kaffe la jeg i vei vestover med lett oppakning på ryggen. Målet var først og fremst å bestige Rapestinden, for så å følge Rainesfjellet østover mot grensen, der topp 1371 lå og fristet. Nå hadde den lille tåkedotten oppe i Rainesklumpen også forsvunnet, og prikken over i-en ville jo vært å også få med seg denne på veien.

Finvær i fjellet.


Oppover fjellsida bar det – mot Rapestinden, som altså var første utfordring. Tenkte å følge en fjellrygg opp fra nordvest, men i stedet gikk jeg mer rett på fjellsida, som ikke virket altfor bratt. Fremstvatnet ble stadig lenger under meg, og det fikk en nydelig blåfarge fra den klare seinsommerhimmelen. På en snøbre like oppunder fjellryggen fikk jeg øye på vel 15 rein som la på sprang da de fikk teften av meg, og etter å ha tatt meg over nevnte snøbre var jeg oppe på den lettgåtte fjellryggen.

Et tilbakeblikk mot Fremstvatnet, på vei oppover fjellsida.


Det mektige Golvertindmassivet kom til syne i vest, og straks etter dukket selveste Kvigtinden opp i horisonten. Flott å se disse gamle kjempene igjen!

Fjellryggen ble fulgt helt oppover mot toppen, og snart kunne jeg sette meg ned ved den vesle toppvarden og speide utover fjellheimen, som lå badet i sol. Rapestinden er den første toppen over 1.000 m som bestiges i år, og den første siden Saltfjell-turen i fjor, så det var jammen meg på tide med en topptur igjen.

Golvertinden (1682 moh) kommer til syne i vest.


Straks etter gjør Kvigtinden (1699 moh) det samme.


 På toppen av Rapestinden (1302 moh).


Etter inntak av fast og flytende føde, i form av havrekjeks og fjellvann, var det på tide å fortsette toppraidet. Neste post på programmet var ingen ringere enn Rainesklumpen – en av det østlige Børgefjellets høyeste fjelltopper på 1450 moh. Jeg hadde bestemt meg for å plukke med meg denne, da jeg uansett måtte passere like oppunder toppen på veien videre. På Rainesklumpen hadde jeg vært tidligere, men det var hele 16 år siden, så det var på tide med en ny bestigning.

Rainesklumpen i sikte.


Nedover fra Rapestinden, i retning Rainesklumpen, var det usedvanlig slett og fint å gå. Men så begynte steinurda på vei oppover mot Rainesklumpen. Heldigvis var urda av det medgjørlige slaget, og den bød ikke på altfor store problemer. Tok meg oppover fra øst, før jeg helt på tampen nærmet meg toppunktet fra nordsida.

På toppen av Rainesklumpen (1450 moh) for første gang siden 1996.


Utsikten var som forventet flott over store deler av Børgefjellet, men det lå fortsatt mye snø igjen. Tok den sedvanlige bilderunden horisonten rundt, før jeg tok en nærmere titt på en postkasse som var satt opp. Jeg antok at det lå ei toppbok av et eller annet slag i den, men der tok jeg feil. Det eneste som lå i postkassen var et refleksbånd (geocatching).

Rainesfjellet østover mot svenskegrensen.


Den langstrakte fjellsjøen Ranseren i sør.


Nå var planen å følge ryggen av Rainesfjellet vel 3,5 km østover mot riksrøys 205A (1371 moh). Etter å ha tatt meg ned fra Rainesklumpen var det bare å gå på! Det var mye stein bortover, men stedvis var det også fint terreng. I tjønn 1312 (ei av Børgefjells høyest beliggende) var det på tide å fylle opp vannflaska. Det var ikke særlig mange bekker å finne, så det gjaldt å benytte seg av de få kildene som tross alt finnes.

På vei over Rainesfjellet byr det seg en mulighet til å fylle opp vannflaska.


Rainesklumpen blir stadig lenger bak meg.


Da jeg nærmet meg den østlige toppen av Rainesfjellet ble jeg noe usikker på om riksrøysa faktisk befant seg på den høyeste toppen, da det var to høydepunkter å velge mellom. Jeg kunne dessuten ikke se noen røys. Dermed “måtte” jeg først innom den sørlige toppen. Det angret jeg ikke på, for herfra hadde jeg et flott skue ned mot Ranseren. Deretter satte jeg kursen mot den nordlige toppen, der riksrøys 205A dukket opp som antatt.

Dagens tredje topp, lengst øst på Rainesfjellet ved riksrøys 205A.


Tre selvstendige fjelltopper var nå i boks, hvorav to jeg aldri hadde vært på før, og det måtte jeg si meg strålende fornøyd med. Nå var det bare sjarmøretappen igjen, nemlig å skråne nedover fjellsida tilbake til teltleiren.

På vei over Rainesfjellet hadde jeg sett en flokk på 25 – 30 rein legge på flukt i retning Ranseren. Her i nordhellinga av fjellet kom jeg inn i et skikkelig rypeterreng. Ganske nøyaktig 50 ryper ble observert på vei nedover, og så mye rype på en og samme tur tilhører definitivt sjeldenhetene. Paradoksalt nok skjer det i en tid der alle er enige om at det er svært lite rype å se. Det stemmer nok, men her var altså det berømte unntaket som bekrefter regelen.

På vei nedover mot Fremstvatnet flyr det opp store mengder rype.


Nå var jeg spent på om fjellbekkene, som hørtes godt på lang avstand, ville by på problemer – særlig med tanke på snøsmeltingen som fortsatt pågikk i fjellet. Men disse var veldig greie å passere. La merke til to personer og en hund som holdt på å rigge seg til på sørsida av vatnet, og litt etter så jeg at et annet par var i ferd med å etablere seg nær vestenden – også disse med hund.

På vei mot teltet mitt kom jeg i prat med dette siste paret. Det viste seg at de var fra Mosjøen, og hadde for vane å gjøre en årlig tur til Fremstvatnet. De ti siste årene hadde de aldri sett så mye snø på denne årstida som i år. Det sier vel sitt! Mannen i følget stusset over at jeg ikke hadde fiskeutstyr med, så jeg måtte meddele at jeg ikke var særlig opptatt av hverken fiske eller fisk, men at det gikk an å nyte naturen for det. Og i dag hadde det jo blitt en solid fangst på tre fjelltopper!

Midnattsmåne og bålkos 895 moh. Mens månen er full nøyer jeg meg med et par glass konjakk.


Tilbake i leiren ble det middag, før jeg for ut og sanket tørrved til et kveldsbål. Det var i grunnen ganske enkelt å finne, da det vokste rikelig med vierkratt i området.

Ved midnatt tente jeg bålet, som sakte men sikkert flammet opp i den mørke augustnatta. Fullmånen gjemte seg lenge bak omtrent den eneste godværsskyen som var å se på himmelen, men utpå natta lyste den sterkt, og ga gjenskinn i vannflata.

Natta var vakker og vindstille. På den andre sida av vatnet hørtes suset fra fjellbekken. Allerede i morra ble jeg nødt til å ta avskjed med Børgefjellet. Det var bare å innse. Den siste skvetten konjakk ble konsumert, før jeg tok kveld.


Dag 4 (av 4): Fremstvatnet – Harvasstua

  • Start: 13:30
  • Framme: 17:25
  • Starttemp.: Ca. + 18°C
  • Vær: Lettskyet / sol.

Langs riksgrensen og Norgefararleden

Det fine været så ut til å vedvare, og til slutt ble jeg “tvunget” ut av teltet av heten der inne. Men med godværet var også fluene ankommet, kunne jeg konstatere. Etter diverse gjøremål, så som vannhenting, matlaging, reingjøring osv. var jeg klar til å ta fatt på hjemturen i halv to-tida. Fiskerne holdt til på sørsida av vatnet, idet jeg tok meg oppover bakkene og ut av nasjonalparken.

Finværet fortsetter.


Men jeg må tilbake i dag.


Fjerne fjell kom til syne i godværet, som f.eks. Geittinden og Kjerringtinden på vestsida av Røssvatnet. Jeg fulgte mer eller mindre riksgrensen nordover mot det høyeste punktet, og videre nedover mot bjørkeskogen. Kleggen og “blindingen” var til tider nokså innpåslitne. I det fjerne, langt foran meg, kunne jeg se den uthogde grensegata, og jeg skimtet til og med fjellstua Åtnikstugan.

Det er en litt annen opplevelse å ta seg over fjellet i dag, enn da jeg gikk innover i blest og ruskevær.


Norge til venstre og Sverige til høyre.


Jeg er over det høyeste punktet, og fra nå av begynner terrenget å helle nedover mot Harvassdalen.


 Fortsatt er det et drøyt stykke igjen.


Jeg håpet å snart treffe på stien som gikk mellom Norge og Sverige, slik at jeg kunne følge denne uanstrengt tilbake til Harvasstua. Skrådde et stykke innover svensk territorium for å unngå å komme under skoggrensen for tidlig, og for lettere å oppdage stien. Til slutt dukket den opp, og de sedvanlige svenske stolpene med røde kryss ble fulgt vestover mot Norge.

Ikke vanskelig å finne veien her – hverken sommer eller vinter.


På grensen var det satt opp noen skilt, bl.a. et som viste vei mot Klimpfjäll i Sverige. Et annet skilt informerte meg om at jeg nå fulgte den såkalte Norgefararleden, en eldgammel ferdselsåre mellom fjellbygdene i Sverige og Norge.

Som med veiene, ble også stien jeg fulgte av lavere kvalitet da jeg gikk inn i Norge, og den gode merkingen opphørte. Det gikk likevel stort sett greit å holde stien, med unntak av et par tilfeller da jeg mistet den.

Inn i gamlelandet – og merkingen forsvinner. 


Langs Norgefararleden.


Jeg kom til reingjerdet, der jeg forlot stien på vei innover Børgefjellet for noen dager siden, og klatret over dette. Snart var jeg nede ved Svartvollan, og kunne følge grusveien tilbake til utgangspunktet ved Harvasstua, der jeg ble hentet. Måtte ta en rask titt på Statens fjellstue, før jeg satte meg i bilen med en iskald og usedvanlig velsmakende cola.

De gamle bygningene på fjellgården Harvasstua.


Statens fjellstue, Harvasstua, er et kjærkomment overnattingssted for alle slags fjellfolk.


På bilturen nedover mot Susendalen ble blikket dratt lengselsfullt mot sør, og toppene i Børgefjellet. Nok et fjelleventyr var kommet til ende. Men jeg drømte allerede om den neste turen inn i dette storslagne villmarksriket.

You may also like...