# 362 • 14. mai 2009

I skyggen av Dønnmannen

For tredje gang denne våren besøker jeg Dønna. Turmålet var øyas nest høyeste fjell. (På kartet jeg benyttet var fjellet benevnt som Høgtuven, mens på seinere oppdateringer er benevnelsen Lisstinden brukt.). Hestadtinden er nok likevel det gjengse navnet. Selv om toppen rager godt over 700 m over havflata, gjør den ikke mye ut av seg. Grunnen er at den noe høyere Dønnmannen med sin karakteristiske profil tar all oppmerksomheten sett fra nord. Sett fra sør blir fjellet liggende i skjul for nettopp Dønnmannen.

Etter å ha ankommet Dønna med “Møysalen”, begynte jeg turen med å gå ca. seks km langs asfaltert vei sørover mot Hestad.

Passerte kapellet på Hestad, og tok opp mot husene på Hestadmoen. Herfra fulgte jeg en traktorvei / sti nordover et stykke, før jeg tok meg oppover langs sørsida av Hestlielva. Litt uoversiktlig landskap i begynnelsen, men så snart jeg kom over skoggrensen ble det kjempefint å gå.

Innover mot De sju søstre. Høyholmstindan t.h. I forgrunnen Tranøya m.fl.

---

Jeg fulgte en fjellrygg oppover mot topp 701. Denne ryggen var stort sett ganske slak, selv om den ble noe brattere mot toppen. Et sted dro jeg nytte av en snøbre. Snøen hadde fin konsistens og var lett å gå på. De siste 600 – 700 meterne bortover mot toppen (736 moh) var også greie.

Nokså enkelt å ta seg oppover mot Hestadtinden.

---

Synet av Dønnmannen tok nesten pusten av meg. Fra denne vinkelen virket fjellet fryktinngytende med sine svarte flog som stuper rett ned i avgrunnen. Jeg vil anta at Hestadtinden er det perfekte utsiktspunkt for å se Dønnmannen på sitt mest dramatiske.

Dønnmannens velkjente profil.

---

Ellers hadde jeg utsikt fra Leka i sør til Meløy i nord. De sju søstre tok seg godt ut i sørøst. Litt skuffende var det at jeg ikke kunne se sandstranda i Breivika på vestsida av fjelltoppen. Hadde jeg fortsatt litt videre vestover og et stykke nedover ville jeg nok ha fått se den. Men jeg kunne ikke tillate meg å bruke særlig lang tid her oppe da jeg måtte rekke den siste ferga til Sandnessjøen. Gikk ned samme vei.

I sør ligger de flate Herøyene, værene i verdensarvområdet og fjelløyene Vega og Søla.

---

Toppen av Hestadtinden. I skyggen av Dønnmannen, men opplyst av kveldssola.

---

Sandnessjøen.

---

Den sagnomsuste øya i sørøst har mange navn: Alsta, Alsten og Alstenøya. De sju søstres eldre navn er for øvrig Horvtindan.

---

Det var stemningsfullt å gå veien tilbake til Bjørn. Mange velstelte sommerhus og hager, sildrende bekker, lukt av gress, osv. Plutselig oppdaget jeg en hare i veikanten. En bil passerte, men merkelig nok flyktet ikke haren. Den bare satt i grøfta og gjorde seg liten, og bøyde ørene bakover. Sekunder seinere så jeg på nytt en hare oppå en liten bergknaus. Om det var den samme haren eller ei kan jeg ikke si med sikkerhet. Hestadtinden levde opp til forventningene. Relativt enkel å bestige og med en storslått utsikt!