I forbindelse med at Bjørnar og Jan var på helgebesøk hos meg på mitt nye bosted i Mosjøen var lørdagen avsatt til fjelltur, og Lihauet i Leirfjord var pekt ut som turmål. Begynnelsen av september hadde vært oppsiktsvekkende fin, med høye dagtemperaturer og klar blå himmel. Denne dagen var intet unntak.
Etter å ha kjørt en ca 2 km lang grusvei fra Leland, inn til et vannverk, tok vi fatt på den T-merkede stien oppover fjellet. Jan hadde vært forutsigbar nok til å ikle seg shorts.
Mot Sundøya og Sundøybrua.
De velkjente profilene av Botnkrona og Dønnmannen viste seg i sørvest og vest, og etter hvert tok også Sandnessjøen, Helgelandsbrua og Sundøybrua oppmerksomheten.
Skorpa og Dønnmannen i vest.
Vi passerte drikkevatnet Simsøyvatnet, før vi satte oss ned ved et utsiktspunkt, 481 moh, der det var lagt ut bok. Deretter fortsatte vi over et temmelig knausete terreng, med flere større og mindre kløfter som måtte forseres.
Herlige høst!
Den 1065 m lange Helgelandsbrua ble åpnet sommeren 1991, og knytter Alsta til fastlandet.
Mot kommunesenteret i Leirfjord, Leland. Finnknean i bakgrunnen.
Den T-merkede traseen rotet vi oss bort fra, og vi gikk mer eller mindre på “gefühlen” oppover, men til slutt sto vi da på toppen av Lihauet, 843 moh. Det var også her lagt ut bok, og vi skrev oss selvsagt opp. Jeg kunne konstatere at drøye 80 personer hadde vært på toppen før oss i år. Skjønt – Lihauets aller høyeste punkt ligger om lag 1 km lenger nord og er 5 m høyere. Ikke så lett å oppdage dette på kartet.
I og med at jeg har en dragning mot det høyeste punktet, var det ingen tvil om at jeg ville fortsette. Jan og Bjørnar valgte derimot å bli sittende. På denne strekningen måtte jeg ned i ei ganske djup kløft der det lå steinhard skaresnø.
Ikke all snøen har smeltet i løpet av sommeren, som i denne skyggefulle kløfta.
Selve toppunktet var svært anonymt, uten varde og uten signal. Men noen få hundre m lenger nordvest var det bygget en liten varde, og her satte jeg meg ned og spiste mens jeg beundret utsikten.
Det meste av Helgelandskysten var synlig, fra Vega og Søla i sør til Rødøyløva i nord. Ellers så jeg bl. a bebyggelsen på Nesna (kun ei lita mil mot nordøst), Hugla (som jeg besøkte i fjor høst), Ranfjorden et godt stykke innover, samt ferga mellom Levang og Nesna.
Både været og utsikten er strålende på toppen av Lihovudet.
At nedoverturen kan være minst like strabasiøs som oppoverturen er denne turen et godt eksempel på. Pga det uoversiktlige terrenget rotet jeg meg ned i et seriøst brattheng. Ingen dramatikk, men jeg måtte trå veldig varsomt og gå mye sikksakk. Hadde bare en vag anelse av hvilken retning utgangspunktet var, men det gikk mye over stokk og stein nedover. I tillegg ble jeg blendet av den lave høstsola, noe som var litt irriterende.
Bjørnar og Jan hadde gått ned tidligere, og jeg traff dem ikke igjen før jeg var nede ved bilen, der de ventet. Der sto for øvrig også to kvinnelige bærplukkere som vi vekslet noen ord med. Tre ryper ble observert på turen.
I forbindelse med at Bjørnar og Jan var på helgebesøk hos meg på mitt nye bosted i Mosjøen var lørdagen avsatt til fjelltur, og Lihauet i Leirfjord var pekt ut som turmål. Begynnelsen av september hadde vært oppsiktsvekkende fin, med høye dagtemperaturer og klar blå himmel. Denne dagen var intet unntak.
