# 272 • 23. – 25. juni 2004

Dag 1 (av 3): Sandvikbakken i Eiterådalen – Telegrafhytta i Svartvasskogen

Sankthansaften i Svartvasskogen

Spenningen var til å ta og føle på da bilen var parkert ved Sandvikbakken i Eiterådalen. De neste dagene skulle jeg ta meg gjennom Skjørlægda, over fjellet, ned i Sæterdalen og mot fjordbotnet i Visten – og tilbake samme vei. Første delmål var Fjellgården, og med meg dit hadde jeg fader’n, som aldri hadde vært der før.

På vei oppover mot gården traff vi på en gjeng som hadde vært og slått jordene rundt stua. Etter en kaffekopp og skriving i hytteboka gikk vi ned mot Skjørlægdelva igjen. Pappa gikk nedover mot bilen igjen, mens jeg tok fatt på den lange ferden over fjellet mot Svartvasskogen i Sæterdalen.

Ved Skjørlægdelva. Jeg begir meg villmarka i vold.

---

De første fire km gikk langs en god sti på østsida av Skjørlægdelva. Gikk over Litjvasselva og på bru over den strie Storvasselva, før jeg siktet meg inn på Sæterskardet.

Stien er grei å følge innover dalføret, men etter hvert settes kursen mot Sæterskardet, der det ikke er like enkelt å ta seg fram.

---

Det viste seg at det var umulig å ta seg fra skardet og opp på fjellet der jeg opprinnelig hadde tenkt pga. glattskurte flog. Men jeg kom meg greit opp et annet sted, selv om det ble litt klyving. Over vannskillet dukket Snøfjelltinden og Høyholmstindan opp i vest.

Snøfjelltinden kommer til syne i vest.

---

Jeg fortsatte nedover Sæterskardet, på vestsida av fjellet, ned til Svartvasskogen. Det var et krevende terreng å ta seg fram i. I skardet, både på øst- og vestsida, så jeg tydelige spor etter ei gammel telegraflinje. Alle stolpene var saget av og lå på bakken.

Etter å ha gått over nakent fjell står jeg omsider på terskelen til den skogbevokste Sæterdalen.

---

Planen var å slå opp teltet ved Svarttjønna, men først ville jeg ta en titt på den åpne Telegrafhytta i Svartvasskogen. Det var ei fin lita bu som lå idyllisk til mellom furutrærne, og jeg syntes den var så innbydende at jeg bestemte meg for å bli der.

Tok en titt i hytteboka, og ifølge denne var jeg den første besøkende for året. I fjor fikk hytta fire besøk! Hytta ble bygget i 1951 i forbindelse med oppsyn av telegraflinja. Stolpene ble saget ned i 1973, da det ikke lenger var behov for denne linja, kunne jeg lese.

Det var en smal sak å få fyr i den lille ovnen, selv om det tok sin tid å få varmet opp vann. Ettersom jeg hadde glemt å ta med søtsaker var det godt å finne rosiner i hytta. Det var ellers nok av suppeposer o.l. som folk hadde satt igjen.

Storvassfjellet lå badet i kveldssol til i halv tolv-tida og himmelen var klar. Med elva brusende i bakgrunnen og fuglekvitter i det fjerne ble det en flott sankthansaften i Sæterskogen.

---

Dag 2 (av 3): Telegrafhytta i Svartvasskogen – Visten (Austerfjorden) – Telegrafhytta

Til ville Visten

Sto opp til et fantastisk vær: sol fra klar himmel og varme. Målet for dagen var å ta meg nedover Sæterdalen til Visten. Jeg pakket en relativt lett sekk, og gikk i retning Svarttjønna.

Den åpne telegrafhytta i Svartvasskogen var en positiv overraskelse.

---

Fulgte sørsida av Svarttjønna og gikk så over et delta vest for tjønna, der Ole-Henriksendalselva kommer ned. Denne elva gikk stri. Det så ut som om elva tok helt vilkårlige løp, og store bjørketrær sto midt i elveløpet enkelte steder. Jeg satte meg ned på en liten høyde med fri utsikt, og var spent på hvordan fremkommeligheten var videre nedover dalen.

Sæterdalen ligger foran mine føtter.

---

Det viste seg at dalen var ganske lettgått, da jeg kunne følge en sti nedover. Jeg passerte den vakre Fallforsen, som var et mektig syn!

Etter hvert var det på tide å ta av fra stien og ta meg oppover dalsida, for å komme meg over i en annen, litt mindre dal – søre Austerfjorddalen. Denne dalen fulgte jeg drøye fire km, før jeg endelig nådde fjordbotnet i Visten! Det var en herlig følelse å være framme, og jeg smakte på saltvannet som en slags symbolsk handling på at målet for turen var nådd.

Fallforsen falt jeg pladask for.

---

Endelig – Austerfjorden i Visten!

---

Det var et nydelig sted. Bratte lier omkranset fjorden på begge sider. I selve fjordbotnet var det ei flat gresslette og noen innbydende svaberg. Jeg satte meg ned på et av dem og speidet utover fjorden, mens jeg nøt den fine sommerdagen.

Sommer, sol, sjø og svaberg.

---

I solsteiken, på vei oppover Austerfjorddalen, røynet det skikkelig på kreftene. Jeg la meg ned på et berg midt i elva som renner ned i fjorden – og sovnet! Jeg sov i om lag en halvtime.

Etter denne pausen med søvn, mat og mengder av friskt vann, var kreftene tilbake. “Svartfluene”, som hadde forfulgt meg mer eller mindre på hele turen, begynte dessuten å takke for seg. Tok meg så ned i Sæterdalen igjen. Det var utrolig stemningsfullt å følge stien oppover dalen denne midtsommerkvelden.

Sommerkveld i den øde Sæterdalen. Å treffe på mennesker her ville vært en stor overraskelse – selv midt på sommeren.

---

Både Sæterdalen og Austerfjorddalen er flotte skogsdaler, og består av både furu, gran og bjørk. Stien gjennom Sæterdalen var enkelte steder meget godt synlig, som i bakkene ved Fallforsen, mens den enkelte andre steder var vanskelig å holde. I Austerfjorddalen kom jeg på en sti nedenfor søndre Austerfjordvatnet.

Fin kveldssol mot slutten av turen. Jeg passerte en stor varde på en høyde, før jeg tok meg ned brattene mot telegrafhytta øverst i dalføret. Jeg hentet vann i Sæterelva, skiftet om til tørre klær, før jeg avsluttet dagen med et par kaffekopper.

En staselig varde. Rett nedenfor ligger den knøttlille telegrafhytta, der jeg holder hus.

---

Dag 3 (av 3): Telegrafhytta i Svartvasskogen – Sandvikbakken i Eiterådalen

På pinebenken

Kom meg tidlig opp, slik at jeg hadde god tid på den lange turen over fjellet til Eiterådalen. Ettersom jeg syntes at Sæterskardet var vanskelig å ferdes gjennom, bestemte jeg meg for å heller gå opp på fjellet nord for skardet.

Jeg spente på meg sekken og bega meg oppover fjellsida. Det ble noen ekstra høydemetere å klatre, men det var fint å gå. Tok meg en pause for hver hundremeter jeg klatret opp. Det var selvsagt tungt å ta seg oppover fjellsida med full oppakning, men likevel ikke fullt så ille som fryktet. Været var ideelt: ganske skyet, ikke for varmt og en svalende bris.

På østsida av fjellet måtte jeg ned i Sæterskardet. Det var temmelig bratt, og jeg priset meg lykkelig over at fjellet ikke var vått. Tok det veldig med ro nedover. Jeg tenkte å gå innom en annen “telegrafhytte”, i Skjørlægda, for å koke kaffe. Men da jeg kom fram var hytta låst, så det ble med en liten rast ved hytteveggen.

Måtte så over ei stri elv som kom fra Fjellsætra. Deretter bar det oppover Sæteråsen og ned mot Fjellskardelva. Det var heldigvis lett å finne hengbrua over denne store elva. Ovenfor brua lå et våtmarksområde der elva rant stille. Neste stopp var Tålitjønna, og herfra var stien tydelig og lett å følge ned til Fjellgården.

Allerede før jeg hadde kommet under skoggrensen i Skjørlægda begynte jeg å merke gnagsår i skrittet (noe som jeg tror skyldes en nylon-boxer som jeg brukte dagen før). Smertene ble gradvis verre nedover Skjørlægda, og inne på Fjellgården la jeg meg ned på en benk og sov en halvtimes tid. Da jeg reiste meg opp igjen for å ta fatt på den siste biten nedover mot Eiterådalen var gnagsårene virkelig vonde, og det ble en pinefull avslutning på turen.

Med små skritt ankom jeg Sandvikbakken nøyaktig klokka seks – som var det klokkeslettet jeg hadde avtalt henting på. Jeg så kun ei rype på turen, men for øvrig var det et yrende fugleliv i Skjørlægda.