# 471 • 3. april 2015
Info
- Start: 11:30
- Framme: 14:15 (Vetfjellet)
- Tilbake: 18:00
- Starttemp.: + 4°C
- Vær: Overskyet. Snø og snøbyger.
Med vitende og vilje
Det gamle veifaret gjennom Søvikskardet, sør på Alsta, er inngående beskrevet i boka Ferdaveger – vandringer i Nordland. Området har mye kulturhistorie å by på, og det fristet med en ny tur utover mot kysten etter gårsdagens vandring langs Bindalsfjorden.
Jeg fant ut at jeg ville kombinere den relativt korte turen gjennom skardet med en bestigning av det 244 m høye Vetfjellet like ved – et populært turmål som jeg hadde til gode å besøke.
Det viste seg at skilting og infotavler, myntet på turgåere, var totalt fraværende i området. Derfor var jeg glad jeg hadde tatt meg tid til å notere ned en del vesentlige punkter fra nevnte bok som en del av forberedelsene til turen. Naturen er selvsagt flott i seg selv, men etter min mening tilfører kunnskap om tidligere tiders liv og virke turopplevelsen en ekstra dimensjon.
Etter en resultatløs søken etter noen gravhauger på nersida av kystriksveien, begav jeg meg langs den gamle gårdsveien opp mot Einangen.
Fra rasteplassen ved Klubben, bærer det oppover mot husmannsplassen Einangen.
Hadde bare gått i noen få minutter før jeg stod på tunet til den gamle husmannsplassen. Stedet hadde en vakker beliggenhet med fri sikt sørover leia, selv om bygningene utvilsomt bar preg av tidens tann.
Navnet Einangen er svært gammelt, og finnes som gårdsnavn både i bestemt og ubestemt form over hele landet. Sannsynligvis kommer det av norrønt einangr, som betegner en trang gjennomgang eller bergkløft. (Kilder oppgis helt til slutt i turrapporten.)
Tidligere var det to husmannsplasser her, men sporene etter den andre er i dag borte. Jeg la husene bak meg og fortsatte turen. Slo av en kort prat med tre pensjonister som kom gående motsatt vei – en mann og to damer. Stien var overraskende utydelig, men likevel grei å holde.
Stien gjennom Einangen er lite brukt i våre dager.
I de siste generasjonene har det gamle faret mistet mye av sin betydning, og kun en og annen turgåer finner veien gjennom skardet. Men i eldre tid har denne farleia vært av langt større betydning. Sitat fra boka Ferdaveger – vandringer i Nordland, s. 55 – 56:
Det var kommunikasjonsbehovet som først og fremst skapte ferdselsåra mellom Klubben og Søvik. Folk hadde ikke bare behov for å ferdes på havet, nordover eller sørover, noe de gjorde langs leia. De hadde også behov for å komme seg fra øst til vest på en lettvint måte – fra innland til kyst.
Å segle nord for Alstenøya kan synes for langt for folket som bodde langs fastlandsstripa fra innløpet til Vefsnfjorden til Vistenfjorden eller på øyene Bærøy, Røøy, Mindland og Tjøtta. Å segle sør for Tjøtt-øya var noe folk i små farkoster helst ikke gjorde. Vær og vind var ofte skiftende, dessuten er Tjøtt-øra et ureint farvann som folk i småbåt hadde meget stor respekt for.
Breidtinden – den sydligste av De syv søstre – kommer til syne.
Fra å sno seg gjennom et nokså myrlendt terreng, forsvant stien inn i et svart hull i den tette sitkagranskogen, der det var mørkt og temmelig livløst. Sitkagrana utkonkurrerer jo som kjent stedegne arter og er et fremmedelement i norsk natur. Klarte attpåtil å rote meg bort fra stien.
Sitkagrana har pådratt seg den lite flatterende betegnelsen “pøbelgran” på folkemunne.
Det ble en litt rotete ferd gjennom skogen, før jeg til slutt var ute i dagslyset igjen. Kom så på en godt opparbeidet sti av høy kvalitet, der det var satt ut benker. Denne fulgte jeg helt til p-plassen i Søvika. I dette området var det naturlig nok flere folk å se.
Nedover Søvikskardet er det trivelig å gå.
Neste post på programmet var å ta meg opp på Vetfjellet. Dermed måtte jeg et lite stykke tilbake for å komme meg til utgangspunktet for den merkede stien oppover fjellsida. Med sin frie beliggenhet lengst sør på øya – midt mellom den berømte Alstahaug kirke, der Petter Dass i sin tid residerte, og den like kjente fjellrekka De syv søstre – kan Vetfjellet by på en storslått utsikt, tross sin relativt lave høyde på knappe 250 moh.
På vei oppover Vetfjellet får jeg en nydelig utsikt mot Søvika i nord.
Toppen i sikte.
Nettopp denne frie beliggenheten gjorde at de gamle nordmennene fant det hensiktsmessig å etablere en vete (“trevarde”) på toppen av fjellet – noe som altså har gitt opphav til navnet. Et infløkt system av veter strakte seg oppover hele kysten, med forgreininger innover fjordene. Vetene inngikk i et forsvarssystem, og ble tent i ufredstider når landet var truet. Det var viktig at man hadde fri sikt fra vete til vete, slik at folk ble varslet og kunne komme seg i beredskap.
Siste gang det er kjent at vetene var i bruk her i området var under Napoleonskrigene først på 1800-tallet. Sitat fra boka Ferdaveger – vandringer i Nordland, s. 61:
Da Sven Nilsson reiste gjennom Helgeland i 1816, kunne han ennå se rester av ei steinrøys på Vetfjellet. Denne hadde vært en del av en vete fra Napoleonskrigene 1807 – 1814. Den spente situasjonen både overfor engelskmennene og svenskene førte da til stor rykteflom. Så da seks vennligsinnede skip i pinsen 1808 seilte så tett inntil kysten av Helgeland på vei nordover fra Trondheim at de kunne mistenkes for å være fiender, ble vetene i området antent. Folk begynte også å samle seg i et forsøk på å slå tilbake fienden, før feiltakelsen ble oppdaget.
Til alle tider gjennom historien har Vetfjellet innehatt en strategisk viktig posisjon – så også i dag.
Terrenget var fint hele veien, og det tok ikke lang tid før jeg var på toppen og kunne nyte av den vidstrakte utsikten. Konstaterte at over 500 personer hadde notert navnetrekket sitt i toppboka, før jeg fant meg en benk i ly for den sure vinden – i sørveggen av forsvarets installasjon.
Sørover mot Offersøya, Tjøtta, Mindlandet og Hamnøya.
Vestover mot Altra (Austbø) og Herøy. Den 119 m høye Vardøya lengst ut.
Fra Vetfjellet i Alstahaug er det fri sikt sørvestover mot Kjulsveten på Vega (midt på bildet, bakerst).
Idet jeg var ferdig med å innta lunsjen, ankom et eldre par toppen – for øvrig de eneste jeg møtte på fjellturen, med unntak av ei sprek dame som kom sprettende nedover fjellsida. Dessuten så jeg ei ørn kretse over meg.
I stedet for å gå tilbake samme vei, ville jeg prøve å gå ned et stykke på vestsida, og så smette over på sørsida igjen via det lille Jemtskardet (benevnt som Heimskardet på noen kart). Dette lot seg fint gjøre, selv om noe sludd og snø gjorde forholdene passe ufyselige.
Middelalderkirka på Alstahaug har en framskutt posisjon i nordnorsk historie, takket være Petter Dass.
Det begynner så smått å snø på vei ned i Jemtskardet.
Vel gjennom Jemtskardet, og tilbake på sørsida av Vettfjellet, følte jeg meg ikke helt ferdig med dagens vandring. Jeg visste nemlig at en tidligere turistattraksjon på Helgelandskysten – som nå fullstendig er gått i glemmeboka – Svarthullet (eller Svarthøle’ på dialekt), skulle befinne seg innen rekkevidde.
Prøvde å speide etter inngangen til grotta oppe i fjellsida, da jeg med ett måtte sperre opp øynene. Intet mindre enn tre rådyr – på rekke og rad – kom byksende gjennom snødrevet bare få titalls meter unna meg.
Viljen er det i hvert fall ingenting å si på i min søken etter “Svarthøle’ “.
I og med at jeg ikke helt visste hvor grotta var, ble det en del prøving og feiling på godt og vondt. Mest på vondt! Tok meg ned i ei steinfylt kløft som var overgrodd av kratt. På vei opp av kløfta, på motsatt side, ble det så bratt at både never og knær måtte tas i bruk for å karre seg opp. Da jeg endelig var oppe kom jeg på en sti. Denne valgte jeg å følge videre oppover, selv om jeg skjønte at jeg var på avveie. Da jeg så militærinstallasjonene på toppen av Vetfjellet, var det på tide å snu.
Jeg karrer meg på tvers av gjota midt i bildet og opp på ryggen t.h., mens landskapet skifter ham.
Fra en fin vårdag da jeg startet turen gjennom Søvikskardet for vel seks timer siden, hadde landskapet nå fullstendig skiftet ham. Nysnøen lå som et hvitt teppe, noe som gjorde terrenget glatt. Men med små skritt fikk jeg snirklet meg nedover stien helt til jeg kjente asfalt under beina igjen.
Kilder:
-
O. Rygh: Norske Gaardnavne.
-
Kåre Hansen: Den gamle stia fra Klubben til Søvik i boka Ferdaveger – vandringer i Nordland.
Tags: ferdavegerlokalhistorietopptur-kystveter
