# 292 • 8. – 9. august 2005

 

Dag 1 (av 2): 

En tung start

Alt var klart for årets Børgefjelltur da Jan og jeg tok på oss sekkene ved Oksvollen i Susendalen. For første gang siden 1997 skulle vi gjennomføre en fellestur til dette fantastiske fjellområdet. På parkeringsplassen sto det parkert intet mindre enn 14 biler, med Jan sin.

Klappet og klart for en ny Børgefjelltur.

---

Vi snakket litt med en eldre bergenser som påstod at det var mye mygg i fjellet, noe som viste seg å stemme. Vi gikk ned mot Susna, over ei lang og vinglete hengbru, forbi den gamle gårdbygningen, før vi tok fatt på den seige lia oppover mot Susenfjellenden.

Med tunge sekker suser vi ikke akkurat av gårde over Susna.

---

Det ble straks klart at sekken var forferdelig tung. Hele 27 kilo veide den. Men med små skritt strevde vi oss oppover den tydelige men gjørmete stien. På kanten mot Tiplingdalen fikk vi et flott utsyn mot Kvigtindmassivet. Kvigtinden virket svært majestetisk fra denne vinkelen. Men vi la også merke til at det lå uvanlig mye snø i fjellet, årstida tatt i betraktning. Nedover mot Tiplingdalen var stien våt og sleip, og ikke god å gå.

 

På Susenfjellenden dukker Rainesklumpen opp i sørøst.

---

Kvigtinden ruver over det øvrige landskapet.

---

Et stykke ned i dalsida foreslo Jan at vi skulle slå oss til ro. Målet for dagsetappen var Tiplingan, men ettersom det begynte å bli seint syntes jeg det var greit å avslutte marsjen. Vi slo opp teltene på en tørr bakke med storslått utsikt. Desverre var været grått der vi var, men i vest så vi at himmelen var klar. Østover i Sverige gikk regnbygene.

Fra leirplassen har vi en nydelig utsikt mot Tiplingan. Men mygg og etter hvert regn gjør at vi ikke helt klarer å nyte idyllen.

---

Vi ble vitne til et artig “regnbuefenomen”, nemlig en kort, rett strek i regnbuens farger. Ikke lenge etter at vi hadde fått opp teltene begynte det å dryppe. Så var regnværet over oss.

Vi lå og pratet ei stund med hverandre i hvert vårt telt, men måtte til slutt oppgi dette pga. “trommingen” på teltene. Trodde først det var en kortvarig regnbyge, men regnværet viste seg å vedvare natta gjennom.

Tiplingdalen i august.

---

Dag 2 (av 2):

Kapitulasjon i mygghelvete

Etter en regnfull natt våknet jeg opp med vatn i teltet. Nok et bevis på at det gamle teltet var fullstendig utslitt. Heldigvis var soveposen tørr. Været var grått og trist, og vi så ikke fjelltoppene. Likevel var det en fin temperatur. Myggen herjet vilt, og var svært innpåsliten.

Der og da bestemte jeg meg for å avbryte turen. Jeg var ikke lenger motivert for et lengre opphold i fjellet, og når motivasjonen ikke er til stede er det ingen vits i å fortsette. Orket ikke en gang frokost. Jan fikk si hva han ville, men han kom etter hvert fram til samme konklusjon som meg. Hvis han hadde valgt å fortsette turen alene ville jeg ha ringt etter skyss. For Jan sin del var det nok værforholdene som var den avgjørende faktoren. For meg var det flere ting.

Det var grufullt å heise på seg den tunge sekken. I stedet for å følge den gjørmete stien gikk vi høyere opp i fjellsida, der terrenget var hardere. Jan gikk på, mens jeg følte behov for å ta hyppige småpauser. Dermed forsvant han i forveien. Pausene kunne aldri bli langvarige pga. myggplagen. Det var rett og slett et mareritt å ta seg fram med tung sekk i sleipt lende, og med hodet innhyllet i myggsvermer.

Begynte etter hvert å bli ganske så omtåket i hodet, og tenkte ikke helt klart mht. retningen. Det ble imidlertid bedre da jeg tilfeldigvis kom på stien. Den var lett å følge, men veldig våt. Stedvis lå den under vatn, og enkelte steder rant det vann i den. På kanten mot Susendalen så jeg Jan like foran meg, men han forsvant foran meg igjen. Sikkert lei av å vente! På brua over Susna klarte jeg å ødelegge sveiva på fiskesnella. Tydeligvis ikke min dag i dag. De siste meterne fra elva og opp mot veien var tunge. Det verket i hoftene da sekken omsider var lagt i bilen.

Den fuktige lufta gjorde omgivelsene svært så disige. Både Jan og jeg (hver for oss) la merke til et artig fenomen på Susenfjellenden. Over de små snøfonnene, der temperaturen var lavere, kondenserte den fuktige lufta og ble til små mikroskyer.

Noe folk var det å se i fjellet. Før vi brøt leir kom en kar med hund gående. Tre fjellvandrere var på vei innover Tiplingdalen da vi var på retur, og på Susenfjellenden kom det et par stykker til.

Grunnene til at årets Børgefjelltur ble en fiasko er mange. 1) dårlig vær, 2) dårlige værutsikter, 3) dårlig utstyr, spesielt telt og fjellsko, 4) muligens tidenes tyngste sekk, 5) ikke samsvar mellom planlegging og gjennomføring, 6) mygghelvete og 7) svekket motivasjon, mye pga. at jeg nettopp hadde kommet tilbake fra en lengre tur.

Teltet som jeg har brukt i alle år fikk sitt endelikt med denne turen. Jomfruturen med “Rondslottet” gikk til Sipmeken, øst i Børgefjell nasjonalpark i 1990. Bortimot 100 overnattinger har det blitt i teltet siden den gang.