Med den gamle ferga “Haarek” ankom jeg Træna etter en 2,5 timer lang fergetur fra fastlandet. Kun en gang tidligere hadde jeg besøkt denne øyguppa ytterst i havgapet. Det var for åtte år siden, så det var på høy tid med et nytt besøk.
Drømmen var å bestige Trænstaven, men hvis ikke det lot seg gjøre var det en god erstatning å utforske øya Sanna, der jeg aldri før hadde satt mine bein.
Te’ Træn’.
Etter å ha passert den vakre Træna kirke og tettbebyggelsen på Husøya fulgte jeg veien vel en km tvers over den lille øya til Sannasundet, der jeg satte opp teltet. Passerte en gjeng ungdommer som drev på og etablerte leir. Sannsynligvis deltakere på den nær forestående Trænafestivalen. Fra teltplassen hadde jeg en fantastisk utsikt mot de imponerende fjellene på Sanna.
Himmelen er klar, men det blåser friskt.
Ikke en sky var å oppdrive på himmelen. Derimot var det en lei nordavind, som la en demper på hyggen. Innså at jeg burde ha tatt med en tykkere jakke. Lue hadde jeg heller ikke giddet å ta med, noe jeg angret på.
Mot Dørværet.
Kjell Iver ringte og gjorde meg oppmerksom på at Leo befant seg her ute. Jeg snakket så med Leo på telefon. I likhet med meg selv hadde også han hatt en drøm gjennom flere år om å bestige et av Helgelandskystens mest karakteristiske fjell, Trænstaven. Ettersom han var her ute primært for å jobbe i forbindelse med Trænafestivalen, mens jeg hadde tenkt meg over til Sanna neste dag, ville han gjerne ha rapport om hvordan det så ut å ta seg oppover fjellet. Han hadde dessuten tilgang på båt dersom det skulle oppstå problemer med å komme seg til og fra Sanna.
Den eiendommelige formasjonen Hikelen, som jeg var oppå i 2001.
I følge Thor Bergesen, som jeg hadde snakket med tidligere på dagen, skulle det la seg gjøre å ta seg opp uten sikring. Hvis jeg imidlertid ville gå sikret måtte jeg vente ei ukes tid, til Trænafestivalen, da medlemmer fra Rana spesialsport skulle arrangere flere sikrede toppturer til Trænstaven.
Huset er satt opp på Husøya.
Utpå kveldingen var det en del folk som gikk tur opp til Petter Dass-kapellet og vanntårnet, som befant seg på en høyde bak teltet mitt. Jeg var der oppe også selv en tur, og fikk bekreftet at det var minst like vindfullt der oppe.
Petter Dass-kapellet ble åpnet i 1997. På innsida henger det tolv malerier av kunstneren Karl Erik Harr, som illustrerer tekster av dikterpresten.
Kapellet er ment som et minnesmerke over Petter Dass – og alle som slet og ble borte på havet i arbeid for det daglige brød.
Dag 2 (av 3): Sanna
Info
Start: 8:40 (fra teltplass) / 9:10 (avgang med båt fra Husøy)
Framme: 9:15 (Sanna)
Tilbake: 16:10 (Husøy) / 16:25 (teltplass)
Vær: Sol fra klar himmel. Vind.
Kjærlighetssti og Kirkheller
Værsituasjonen var den samme i dag som kvelden i forveien: blå himmel, men en betydelig vind. Det spøkte med andre ord for en bestigelse av Trænstaven.
Fra teltplassen ved Sannasundet fulgte jeg veien tilbake til kaia, der jeg gikk om bord i båten “Sanna”, som skulle frakte meg over sundet til den fjellrike øya med samme navn. Ikke så mange andre som skulle være med over. Etter bare en fem minutter lang båttur klappet båten til kai på Sanna.
“Sanna” har ankommet Sanna, og jeg er klar for å stifte bekjentskap med denne spennende øya.
Det føltes litt uvirkelig å være på denne øya med de karakteristiske fjellene, som jeg hadde sett og beundret på lang avstand gjennom mange år. Selv om fjellene ikke er særlig høye, så ruvet de majestetisk over de små trehusene og de hvite strendene.
Trænstaven med sine 336 moh ruver som en obelisk.
Det var flere hus enn det jeg hadde forestilt meg, og alle som ett så velholdt ut. De aller fleste er nok sommerhus, selv om det også visstnok skal være fastboende på øya. Jeg fulgte en smal asfaltert vei gjennom bebyggelsen, og passerte Sanna grendehus og kafé, før veien snodde seg gjennom skardet mellom Trænstaven og Breidtinden.
Husene på Sanna er i god forfatning, men er for det meste kun i bruk i sommerhalvåret.
Veien snor seg mot vest..
Veien er det Forsvaret som har bygd, og på den andre sida av skardet forsvinner den inn i en tunnel i Breidtinden, før den kommer ut igjen i nærheten av fjelltoppen Gompen.
Nova er svært iøynefallende, der den ligger ut mot storhavet.
Her forsvinner veien inn i fjellet, men kommer ut igjen lenger opp. Veien skal visstnok være fin å følge – men lommelykt er et must!
Fra bommen ved tunnelåpningen begynner kjærlighetsstien, en sti som snor seg rundt hele øya. Jeg hadde lyst å gå denne, men først ville jeg se med egne øyne traseen opp mot Trænstaven, og tok en avstikker mot nord. Vinden gjorde det uaktuelt å en gang tenke på en bestigning. Det var såpass mye vind nå at ei påsmurt brødskive, under en matpause, regelrett blåste ut av hendene mine!
Trænstaven fra yttersida.
Nærheten til storhavet er påtakelig på vestsida av Trænstaven.
Det var overraskende frodig her på yttersida av Trænstaven, og rikelig med høyt gress, busker og blomster. Den merkverdige fjellknausen Nova (over 100 moh) ruvet godt. Utenfor buldret storhavet. Vest for Sanna er det ingen skjærgård, og bølgene brøt hvite og frådende både her og der.
Ruta oppover Trænstaven var like utsatt som det jeg hadde forestilt meg. Tenkte å gå rundt Trænstaven, på nordsida, da jeg visste at folk hadde gått der før. Men da jeg så at de glattskurte bergene fra Trænstaven gikk rett ned i havet, kunne jeg bare gi opp dette forsøket. Det går nok an å komme seg rundt på fjære sjø, men ved flo så det vanskelig ut.
Gikk tilbake til sekken min som jeg hadde satt fra meg i ei gressbevokst li, i ly for vinden. Jeg la meg ned i gresset og sovnet av.
Kjærlighetsstien.
Etter litt avslapping tok jeg meg over et område dekket av rullestein. Satte fra meg sekken igjen, og la i vei langs kjærlighetsstien. Hadde ikke gått mange meterne før jeg traff på to jenter som var ute på tur.
Den ruvende staven har vært seilingsmerke for ferdende folk fra tidenes morgen.
Forsvarets instalsasjoner på Gompen, fjellet lengst mot sør.
Stien slynget seg langs vestsida av Breidtinden og Mjåtinden ned mot Hagabukta, før den rundet sørsida av Gompen (eller Kjølen, som det står på kartet). Træna fyr kom til syne i sør. Det samme gjorde Hikelen og Lovundfjellet i øst.
Jeg kommer ned til den idylliske Hagabukta.
Jeg var spent på å iaktta Kirkhelleren, som er ei gigantisk hule i fjellet, nesten som et ufullført “Torghatten-hull”. Kirkhelleren har blitt benyttet som bosted i steinalderen, massegrav under svartedauden og konsertlokale i vår egen tid. Leste litt på et par info-tavler som var satt opp utenfor åpningen, før jeg ærbødigst skred inn i Kirkhelleren.
Kirkhelleren – naturens egen katedral.
En del turister både i og utenfor helleren. Spesielt var det også at det midt i Kirkhelleren var en markert bergformasjon som kalles alteret. Likheten var slående.
Bosted, massegrav og konsertlokale – Kirkhelleren har hatt forskjellige funksjoner gjennom tidene. Alteret i midten.
Måtte gjennom skardet igjen for å hente sekken, før jeg gikk nedover mot kaia. Atskillig flere folk som skulle være med båten tilbake til Husøya enn det var i morges. Mange hadde nok ankommet Sanna seinere på formiddagen.
Sanna innfridde forventningene – og vel så det!
Båtturen tilbake ble å betrakte som en slags sight-seeing i skjærgården nord for Træna. Båten var innom flere småsamfunn her ute i havgapet, bl. a Selvær, før vi kunne gå i land på Husøya.
Teltet sto fortsatt støtt i vinden, og jeg gikk i gang med å tilberede en enkel middag. Allerede i fem-tida la jeg meg i soveposen, og resten av dagen ble det ikke gjort mye. Gikk dog en tur opp til vanntårnet seinere på kvelden.
Stusset litt da en kar plutselig sto utenfor teltet mitt og ropte ut et navn. Tydelig at vedkommende trodde at det befant seg en annen person i teltet. Dagen bød for øvrig på observasjon av ørn. Dette skjedde på morgenen, før turen utover til Sanna.
Dag 3 (av 3):
Info
Start: 6:30
Avgang: 6:45
Vær: Delvis skyet / sol.
Foreløpig avskjed
Beregnet 20 minutter fra jeg krøp ut av soveposen til jeg var klar til å gå. Det ble i knappeste laget, og hadde den følge at jeg måtte stresse for å nå dagens eneste ferge tilbake til fastlandet. Jeg rakk den såvidt! Vinden hadde spaknet veldig mye, men himmelen var ikke lenger like blå, og værtypen var av den kjølige sorten.
Jeg satte meg på fergedekket, mens Trænfjellene ble mindre og mindre. Allerede da hadde jeg bestemt meg for å vende tilbake til Træna om en ukes tid, under Trænafestivalen, i håp om å komme meg opp på Trænstaven.
Den lange båtturen tilbake til den skandinaviske halvøy er i gang, men jeg er fast bestemt på å komme tilbake til dette Soria Moria-landet ute i havet.
This message is only visible to admins.
Problem displaying Facebook posts. Backup cache in use. Click to show error
Error: Error validating access token: The session has been invalidated because the user changed their password or Facebook has changed the session for security reasons. Type: OAuthException
Med den gamle ferga “Haarek” ankom jeg Træna etter en 2,5 timer lang fergetur fra fastlandet. Kun en gang tidligere hadde jeg besøkt denne øyguppa ytterst i havgapet. Det var for åtte år siden, så det var på høy tid med et nytt besøk.
