# 457 • 18. – 19. juli 2014

Dag 1 (av 2):

I grågåsas rike

Helt fra tidlig i barndommen har jeg kjent til navnet Vandve, da noen av naboungene hadde for vane å feriere her hver eneste sommer. Men jeg skulle bli godt voksen før jeg selv tok turen til denne relativt store og temmelig flate øya vest for Dønna.

Vandve ruver ikke akkurat i kystlandskapet, og det er heller ikke gjort i en håndvending å komme seg hit. Men etter mye bilkjøring, ferge og hurtigbåt var jeg endelig framme – klar til å finne ut hva øya hadde å by på av naturherligheter.

Geografisk info på kaia.

---

Både været og temperaturen var upåklagelig da jeg begav meg til fots langs den smale veien sørover. At det var litt trekk i lufta gjorde meg fint lite denne sommerdagen. I nærheten av kirka (som for øvrig ble bygd som bedehus i 1956 og seinere ble kapell) begynte en tursti som førte vestover. Ettersom det ikke var all verdens mye å se langs veien, med unntak av en fotballbane, tok jeg til å følge turstien. Etter hvert tok jeg imidlertid av fra den, og gikk i stedet straka vegen vestover mot fjæra på yttersida.

Foreløpig er det ikke så mye å feste blikket på.

---

Vandves høyeste “fjell”, Mershågjen, rager nærmere 30 meter over havet.

---

Det bød ikke på problemer å finne seg teltplass i fjæresteinene, og noen minutter seinere var teltet reist. Magefølelsen sa at det snart var på tide med middag, men først ville jeg ta meg oppover mot Vandves høyeste punkt, Mershågjen, på svimlende 27 moh.

Fra toppen fikk jeg en herlig utsikt utover hele øya og mot flere av de karakteristiske fjellene på Helgelandskysten. Det stod for øvrig en stor og forseggjort varde her oppe på “Vandves tak”.

Mershågjen er ikke høy, men du verden for en utsikt!

---

I og med at jeg ikke hadde tatt med meg gassbrenneren til ferieoppholdet på Helgeland, måtte jeg innom Biltema i Mosjøen og kjøpe en ny. Mens min gamle brenner ble montert på toppen av gassboksen, skulle den nye brenneren plasseres separat med en kabel til gassboksen. Dette ble selvsagt mer stabilt, men samtidig kom brenneren veldig lavt ned mot marka, noe som resulterte i at gresset rundt brenneren tok fyr. Dermed måtte jeg ofre resten av vannet i vannflaska til “brannslukking”.

Det hele var nokså udramatisk, og det tok ikke lang tid før jeg kunne kjøre i meg flere nytrukne pølser i brød. En påfølgende kaffekopp ville utvilsomt gjort seg, men det var det dessverre ikke vann igjen til.

Matstell med komplikasjoner.

---

Etter litt avslapping i teltet med dertil hørende kartstudier, la jeg i vei på en vandring sørover øya langs fjæra. Bare på den korte stunda jeg hadde tilbrakt i teltet, var været klarnet betraktelig opp. Og vinden hadde ikke bare løyet, men forsvunnet. Lovundfjellet var flott å se til i nord. Det samme var Træna, Hestmannen, Lurøyfjellet og Tomskjevelen. I sør utgjorde Vardøya (Herøy kommunes høyeste punkt) et naturlig blikkfang. Dønnmannen var paradoksalt nok det eneste av fjellene som fortsatt lå i skyer.

 I åttetida på kvelden legger jeg i vei sørover.

---

På vei langs fjæra sørover kom jeg snart på en merket sti, som tok meg forbi et par høyreiste varder. Ved den ene av disse var det lagt ut trimbok, og jeg skrev meg selvsagt opp. La for øvrig merke til at stedet sist hadde hatt besøk for bare en snau halvtime siden. Et ubebodd hus og ei hytte ble passert, før stien ble avløst av traktorspor.

Det var store flokker med grågås å se, men da de fikk øye på den tobeinte, tok de vingene fatt og forsvant.

I grågåsas rike.

---

Etter vel 2,5 km vandring i fjæra, dukket det opp en klynge med hus. Hvorvidt disse er helårsboliger eller i bruk bare deler av året, skal være usagt. Kanskje er det litt begge deler? På dette tidspunktet begynte endelig den sky Dønnmannen inne på Dønna å lette på sløret – et vakkert syn.

Oppklarning.

---

Videre sørover fulgte jeg den asfalterte hovedveien. Passerte en gjeng som hadde stelt i stand et svært bål nedenfor huset sitt, før veien tok meg over smale sund til flere mindre øyer. Det var et åpent og interessant landskap å ferdes i, og mange storslåtte naturinntrykk å dvele ved.

Öppna landskap, nära havet.

---

I den helgelandske skjærgården.

---

På Lamøya opphørte veien, men jeg fortsatte ufortrødent langs stier og sauetråkk noen hundremeter til. Her fikk jeg virkelig følelsen av å være langt ute i skjærgården, og i den lave kveldssola framstod landskapet spesielt vakkert. Eldgamle steingjerder og rester av ei steinhytte kunne også betraktes.

På vei over sundet mellom Buskøya og Lamøya må kameraet fram igjen.

---

Jeg tok nå fatt på en lang vandring tilbake – ikke mot teltet, men mot nordenden av Vandve. For enkelhets skyld valgte jeg å følge den asfalterte veien.

På vei nordover gikk etter hvert sola ned, men det var likevel stemningsfullt å vandre i sommernatta. På denne årstida tar jeg gjerne natta i bruk, da det er lyst nok og svalere enn på dagen. Dessuten er det større sjans for å få med seg litt av dyrelivet. Tolv ryper ble observert, i tillegg til store flokker med grågås som fløy opp fra både åker, eng og tjern.

Pompøst er vel neppe riktig karakteristikk av posthuset på Vandve.

---

Måtte ta en rask titt på det eiendommelige posthuset, eller “postbrakka”, rettere sagt, før jeg gikk ned til butikken Laumann dagligvarer AS. Herfra var det ikke lange biten over til øya Havstein – ei mindre, men mer høyreist øy, like nordøst for Vandve.

Havstein – dit må man vel komme seg en gang.

---

Laumann dagligvarer AS.

---

Nå var det på tide å komme seg tilbake til teltet på vestsida av Vandve. Etter en lang og god vandring over øya, begynte jeg å kjenne det i føttene, akkurat slik det skal være.

En veistubb ble fulgt et stykke på vei. At det var flere enn meg som hadde sansen for å “ikkje sova bort sumarnatta”, var tydelig, da et lystig lag som satt på en altan hoiet og hilste da jeg kom gående forbi. Artig! Tilbake ved teltet var det å få i seg litt mat igjen, før et par pærecider ble hentet fram fra sekken.

Mens jeg stod ved teltet og beundret den vidstrakte utsikten, slo det meg at jeg festet meg ved andre ting nå på nattestid enn på dagen, f.eks. husene på den knøttlille øya lille Vandve og fyret ute i Åsvær.

Sakte, men sikkert la det seg et slør av tåke langs bakken, noe som skapte ei helt spesiell stemning. At det ikke ble mange timene med søvn, hvis jeg skulle rekke den første båten tilbake til Solfjellsjøen, var jeg inneforstått med, men det tok jeg med stoisk ro.

En slørete avslutning på døgnet.

---

Dag 2 (av 2):

Harde bud

Knappe fire timer etter at jeg la meg, var det opp av soveposen igjen. Harde bud, men da jeg først var på beina var det full effektivitet med nedmontering av telt og pakking av sekk. Frokosten ville jeg vente med til jeg var i Sandnessjøen, slik at jeg kunne stikke innom Den Glade Dame Cafe og kjøpe en av deres velsmakende bagetter.

Selv om det stort sett var overskyet, var det likevel varmt da jeg la i vei over en haug og nedover mot hurtigbåtkaia. Også i dag glimret grågåsa med sitt kaklende nærvær.

Da er det bare å takke for seg og begi seg tilbake.

---

Navnet Vandve skal ifølge O. Rygh komme av norrønt Vandviðr, og bety (øya med) kvistved.

---

Et hus med sjel.

---

Framme på kaia kunne jeg konstatere at det var en håndfull andre som hadde tenkt seg innover mot Dønna, og etter litt venting kom MF Dønna susende.

Vandve og småøyene i sør ble på alle måter en hyggelig opplevelse, og selv om øya kanskje ikke ruver i landskapet, så ruver den i hvert fall i minnet.

Med “MF Dønna” bærer det tilbake mot Solfjellsjøen.