# 493 • 5. – 6. juni 2016

Dag 1 (av 2): Kulturminnestien på Vassås

På forhistorisk grunn

Tanken bak å kjøre til Bindal var å bestige det drøyt 850 m høye Markahornet – en gjev fjelltopp som kommer litt i skyggen av giganten Heilhornet like ved. Men slik skulle det ikke bli.

I stedet falt valget på en vandring langs kulturminneløypa på Vassås, like sør for Terråk. Denne løypa, som jeg hadde notert meg, ville blant annet ta meg forbi før-kristne gravhauger fra jernalderen og vikingtida – en vandring som fristet mer enn å ta seg til topps på et fjell denne seine forsommerkvelden.

Etter å ha parkert rett utenfor den hvitmalte Vassås kirke, finstuderte jeg kartet, der jeg sirlig hadde tegnet inn løypetraseen med penn, og noen minutter seinere var jeg i gang.

Kulturminneløypa starter og ender ved Vassås kirke, nord for Terråk.

---

Når det gjelder selve kirkestedet, så kan Bindal kommunes nettsider opplyse følgende:

Det var en fin, men kjølig kveld, da jeg la kirka bak meg og labbet av gårde innover skogen. Jeg var glad for at jeg hadde tatt meg bryet med å tegne inn løypa (etter anvisning fra nettstedet turkarthelgeland.no), fordi det viste seg straks at den var dårlig skiltet. Ikke engang utgangspunktet var merket, noe som medførte at jeg gikk løypa i feil retning. Stien var imidlertid av bedre kvalitet, og det gikk greit å lokalisere de fleste av de tolv postene.

Langs løypa – men i feil retning, skulle det vise seg.

---

Gangstøsletta – en gammel leikvoll, der folk opp gjennom tidene har møttes til leik og dans, ble passert, før jeg kom til stedet der husmannsplassen i Gangstøa har ligget. Her tok jeg en titt på Kjellerhaugen – en gravhaug fra hedensk tid, som i nyere tid har blitt benyttet som jordkjeller. Rett forbi haugen gikk en såkalt hulvei, som fortsatt kan fornemmes, og både denne og navnet “gangstøa” vitner om ferdsel gjennom svært lang tid.

Gravfeltet på Grøtnesodden var neste post på programmet. Gravene her består av steinrøyser, noe som kan tyde på at de stammer helt fra bronsealderen.

Det bar så oppover fra sjøen mot husmannsplassen Solheim, som i dag utgjør en hovedbestanddel av Bindal bygdetun. Da den siste eieren, Hilda Margrete Busch, gikk bort i 1981, bestemte arvingene at stedet, med hus og innbo, skulle overføres til Bindal kommune, på den betingelsen at stedet skulle drives som friluftsmuseum.

På den gamle husmannsplassen Solheim står det flere bygninger fra ei svunnen tid.

---

Solheim utgjør kjernen i Bindal bygdetun.

---

Fra bygdetunet gikk jeg feil, og kom bort fra stien. Dermed måtte jeg tilbake til tunet. På rett spor igjen bar det nå bratt oppover mot Sankthanshaugen. Sitat fra informasjonsplansjen på stedet:

Fiolette fioler.

---

Nedover fra Sankthanshaugen slynget stien seg inn i et skogbevokst område med flere gravhauger, der en del dessverre er blitt skamfert i nyere tid. Den første jeg kom til var av en anselig størrelse, noe som tyder på at en maktperson ligger begravd her. Ikke hvem som helst fikk en slik gravhaug.

På forhistorisk grunn.

---

Høvdingehaugen ruver godt i terrenget, selv godt over tusen år etter at den ble laget.

---

Flere andre gravhauger ble passert, både såkalte rundhauger og båthauger. Navnene har de etter utseendet sitt. Båthaugene trenger ikke nødvendigvis å inneholde båter. De kan like gjerne være et uttrykk for en symbolsk reise til det hinsidige.

Selv om fortidas slør skjuler mye, så står man likevel igjen med et klart inntrykk av at båten har vært av fundamental betydning for menneskene langs kysten gjennom alle tider. At den rike båtbyggertradisjonen, som vel er Bindalens fremste varemerke, fikk fotfeste nettopp her, er ikke til å undres over. Her var det rikelig tilgang på tømmer og lett tilgang til leia.

Like før midnatt var jeg tilbake ved kirka. Selv om merkinga ikke var av beste standard, så var det uansett en opplevelsesrik runde langs kulturminnestien.

---

Dag 2 (av 2): Tosen

I flytende form

Nå var spørsmålet hvor jeg skulle slå meg til ro for natta. På kartet hadde jeg sett for meg å enten gå eller kjøre vel ei mil nordover mot Tosenfjorden. Der skulle det være fri sikt innover den flere mil lange fjorden, noe som appellerte adskillig mer enn å telte i en dyster skog. Og da jeg heller ikke fant noen egnet teltplass i nærheten av Vassås, ble det til at jeg satte meg bak rattet og kjørte mot sørenden av Tosen.

Den siste biten av veien var privat (kr. 20,- i avgift), og så var jeg ved veis ende – bokstavelig talt. Det var ei klar og fin sommernatt, men isende kaldt. Kun to varmegrader viste termometeret. (I ettertid fikk jeg greie på at temperaturen hadde vært under null ved Majavatn).

Godt påkledt ruslet jeg på klopp de få hundre meterne nedover mot fjorden. Kulden ble med ett nokså uvesentlig da jeg så hvilken naturperle dette var. Som forventet var det fri sikt innover Tosen. Jeg gikk ned på noen svaberg, der jeg bestemte meg for å stelle i stand noe mat. Ei nett lita flytebrygge var det også her, og jeg måtte selvsagt utpå den en snartur.

Fri sikt innover Tosen.

---

Jogget oppover mot bilen igjen og hentet det jeg trengte av mat og utstyr, og ikke lenge etter kunne jeg nyte et enkelt, men velsmakende måltid nede på svabergene. Det ble enda en tur opp mot bilen, da det var et par småting jeg hadde glemt.

Middagen inntas ved midnatt – ikke helt uvanlig i tursammenheng.

---

Hele veien fra p-plassen og nedover mot fjorden er det kloppet.

---

En markant furubevokst haug like bortenfor svabergene syntes jeg så forlokkende ut, og jeg bestemte meg for å ta meg opp på haugen og tenne opp et bål. Jeg gjorde så, og snart knitret og spraket det i et lite tyribål oppå en knaus i sørenden av Tosen. All aktiviteten, den varme maten og bålet gjorde at jeg snart måtte foreta lettelse i antrekket.

Oppå en haug tenner jeg opp et bål.

---

Natta er ikke lang i begynnelsen av juni, og sola skinte allerede. Lufttemperaturen steg betraktelig, og det var bare herlig å sitte her i lyngen og ta inn naturens evige puls.

Vindstille var det også, så jeg kunne høre lyden av en stri bekk som slapp seg ned i fjorden et godt stykke unna. Det var heller ikke antydning til hverken mygg eller knott, og jeg angret ikke et sekund på at jeg hadde valgt å slå meg til ro her for natta.

Lys og varme.

---

Mens jeg satt her ved bålet og så innover den blikkstille fjorden, fikk jeg plutselig en vill ide. Hm, kanskje det? Tja, hvorfor ikke? I stedet for å slå opp teltet bestemte jeg meg for å rulle ut liggeunderlaget og soveposen på flytebrygga. Folk var det ikke noen steder, så til sjenanse for noen var jeg ganske sikkert ikke. Og om noen skulle bruke flytebrygga, så var det en grei sak å flytte seg. Dermed var avgjørelsen tatt, men jeg var ikke klar til å legge meg ennå.

Friluftslivets gleder nytes til fulle.

---

Skål!

---

Langt der inne i fjorden ligger Tosbotnet.

---

Uten en tråd.

---

 I flytende form.

---

Solstrålene ble etter hvert dempet av et tynt skylag, men temperaturen holdt likevel stand da jeg i fem- sekstida på morrakvisten omsider krøp ned i soveposen ute på flytebrygga. Brisen på både vin og opplevelser ble jeg nærmes vugget i søvn i ei nennsomt duvende seng.

God natt!

---

Da jeg våknet utpå formiddagen hadde sjøen flødd. Jeg ikledde meg shorts, inntok en frokost på svaberget, pakket sekken og ruslet det korte stykket oppover mot bilen. Mens det var isende kaldt da jeg ankom i natt, hadde temperaturen steget til småpene 16 grader da jeg var klar til å ta avskjed med denne naturperlen i Bindal.