# 506 • 22. – 25. september 2016

Dag 1 (av 4): Løpshavn – Bodø – Fleinvær

På tokt med Havgakken

Under en øl i lag med Bjørnar og Jan på Paviljongen i Bodø, viste det seg at det var stemning for å få til en fellestur igjen. Bjørnar hadde kjøpt seg seilbåt for en tid siden, og det var en helgetur med denne farkosten som nå var under oppseiling. Den ubebodde øya Fleina, sør for Bodø, ble utpekt som turmål.

Det har dessverre blitt sørgelig få turer i lag med de gamle turkompisene mine de siste årene av ymse årsaker. Jan har jeg ikke vært på tur i lag med siden våren 2011 og Bjørnar har det ikke blitt tur med siden 2009! Henholdsvis fem og syv år siden altså. Utrolig hvor fort tida går nå for tida!

Knappe 14 dager seinere, i Løpshavn, like nord for byen, var Bjørnar og jeg i ferd med å lempe om bord sekker og utstyr i båten. Det var torsdag ettermiddag, og allerede i kveld var planen å sette kursen utover mot Fleinvær. Jan hadde først anledning til å slå følge i morgen, og ville da ta hurtigbåten til Arnøy, der vi skulle plukke ham opp.

Vi kaster loss fra Løpshavn.

---

Med lav fart tøffet vi innover mot småbåthavna i Bodø sentrum for å fylle opp vann- og dieseltankene. Plutselig får vi se Jan komme løpende. Han har med seg sønnen Brage, som også skal være med på båtturen. Etter å ha fått overrakt noen poser med handlevarer tok vi en foreløpig avskjed, før Bjørnar og jeg satte kursen til havs.

Så stevner vi ut fra Bodø.

---

Byen legges bak oss.

---

Dette var første gang jeg var om bord i Havgakken – som Bjørnar så klingende hadde døpt farkosten – siden førjulsfesten i byssa i fjor. Den gang lå båten godt fortøyd til kai. Nå skulle jeg få oppleve seilbåten på åpent hav, noe jeg selvsagt så fram til.

Bjørnar påstod at båten oppførte seg stabilt selv i røff sjø. I dag var forholdene derimot såpass rolige at vi måtte gå med motor. Likevel – det føltes godt å være på tur igjen.

På tokt med Havgakken.

---

Vi setter kursen mot Fleinvær.

---

Stemninga var upåklagelig, og den ble ikke akkurat mindre lystig da Herr Liland plutselig dro fram munnspillet sitt. For øvrig vanket det – som seg hør og bør – et par velsmakende forfriskninger på dekk.

Bjørnar lirer av seg noen mer eller mindre velplasserte toner på sitt blankpussede instrument.

---

Mens jeg forsøker å døyve inntrykkene med noen solide munnfuller.

---

Vi ble vitne til en stemningsfull solnedgang, før vi etter en drøyt tre timer lang overfart stevnet inn mot Sørvær, som vel må karakteriseres som hovedøya i Fleinvær-arkipelet. Dro kjensel på et stort og tydelig sjømerke, der jeg og Helle satt og drakk kaffe en sommerdag i 2012.

Overfarten mot Fleinvær byr på mektige inntrykk.

---

Blant annet bevitner vi en flott solnedgang.

---

I ly av dette gamle sjømerket på Langøya har jeg vært før.

---

Bjørnar ønsket ikke å utfordre skjebnen med å gå helt til Fleina allerede i kveld, da vi var usikre på fortøyningsmulighetene der. Å drive og lete etter ankringsplass i høstmørket var i hvert fall uaktuelt. Her på Fleinvær fantes det derimot ei moderne småbåthavn, og det var en grei sak å fortøye.

Sørvær.

---

På flytebrygga drev en ung mann og skar opp et par skarv, til vår forundring. I innseilinga hadde vi for øvrig passert et skjær stappfullt av denne fuglearten.

Etter timevis på dekk var det godt å få rørt litt på seg. I skumringa tok Bjørnar og jeg til å følge en av de mange gangveiene som har blitt oppgradert i Fleinvær de siste årene. Kunstnermiljøet i øyværet har det blitt sagt og skrevet mye om, og omgivelsene bærer da også preg av mange kunstneriske uttrykk. Selv om det begynte å mørkne, la jeg merke til at mye hadde skjedd siden sist jeg var her, for fire år siden. En god del folk var også å se. Etter middag i byssa, ble det en tidlig kveld på oss.

---

Dag 2 (av 4): Fleinvær – Fleina – Våg

Til fots og på kjøl

Grunnet en tidlig kveld i går våknet jeg uthvilt i sju-tida i min tildelte lugar. Bjørnar var allerede oppe. Vi kastet loss og satte kursen mot Fleina – vårt egentlige turmål. Etter å ha gått gjennom Fleinværet og rundet Tverrøya kom vi ut i åpen sjø.

Ikke en sky var å se på himmelen, men det blåste friskt. Gunstige forhold for seiling, skulle man tro. Problemet var bare det at vinden kom rett imot, noe som gjorde manøvreringen komplisert. Seilingen ble oppgitt, og vi måtte ty til motorkraft også i dag.

Selv om det er klarvær blåser det friskt på havet.

---

Vi forsøker å seile, men må gi det opp.

---

Fugløya i sør.

---

En shanty eller to blir det også i dag.

---

Fleina i sikte med Sandhornøya i bakgrunnen.

---

Etter halvannen times overfart bar det inn Selvågen på sørsida av Fleina. På sjøkartet var det merket av for gode ankringsforhold. Ankeret ble kastet, før vi fikk i oss litt mat i skrottene. Så satte vi Minigakken på sjøen og rodde i land.

Vi tar sikte på Selvågen på sørsida av øya.

---

Etter å ha ankret opp, tar vi oss i land vha. en gummibåt med navnet Minigakken.

---

For første gang kunne vi sette føttene på Fleina – ei øy som vises godt fra Bodø, litt i forgrunnen av den mer dominante Fugløya. I det gode høstværet fristet fjellet, og vi satte straks kursen oppover Fleinfjellet, som strekker seg som en rygg i øst-vestlig retning. Det høyeste punktet ligger helt øst på fjellryggen, og har det litt eiendommelige navnet Troll, uvisst av hvilken grunn. Selvsagt måtte vi helt til topps når vi nå først var på fjelltur.

Fugløya ruver godt i kystlandskapet.

---

Fleinfjellet sett mot vest.

---

Selv om Troll ikke er høyere enn 225 moh. ble vi likevel belønnet med en formidabel utsikt fra toppen i den klare lufta. Bl.a. var det aller meste av Lofotveggen godt synlig. For øvrig var det mye ørn å se. Hittil på turen hadde jeg nok sett om lag ti stykker.

Arnøyene i nord.

---

Utsikt østover mot Sandhornet fra Fleinas høyeste punkt, Troll (225 moh.).

---

Bjørnar forsøker å formidle inntrykkene.

---

Det var en nydelig dag å være i høstfjellet, men vi kunne ikke dvele for lenge. Vi måtte passe klokka. Jan skulle nemlig hentes på Sør-Arnøy i halv fem-tida, da Nordlandsekspressen klappet til kai. Dermed var det bare å slentre seg ned igjen og komme seg på kjøl.

På rett kjøl – denne gangen til Sør-Arnøy for å plukke opp Jan.

---

Nå var det fine seilingsforhold, og motoren ble nesten ikke brukt på ferden fra Selvågen, rundt østsida av Fleina og nordover mot Sør-Arnøy. Også undertegnede fikk prøve seg bak roret, noe jeg aldri har forsøkt meg på tidligere. En ganske spesiell følelse å ta seg fram med vinden som drivkraft.

Vi nærmet oss innseilingen til Sør-Arnøy, ei relativt godt bebodd øy som jeg besøkte i fjor. Plutselig ringer telefonen. Det er Jan. Han forteller at han ikke rakk hurtigbåten fra Bodø. “Rakk du ikke båten?”, gjentar jeg, som om jeg ikke helt tror det kan være sant. Et minst like overraskende “Hæ?” kommer fra karen til rors, som overhører samtalen. Jan tar til orde for å kjøre den lange veien til Våg på Sandhornøya, og vi blir enige om å komme og hente ham der. Dermed var det bare å gjøre helomvending.

Idet vi er i innseilinga til Sør-Arnøy blir vi tvunget til å snu.

---

Noen minutter med irritasjon, mishagsytringer og ukvemsord var ikke til å unngå. Det mest irriterende var at det nå ikke lot seg gjøre å gå tilbake til Fleina. Mørket kommer fort i september, og ankring i mørke i ukjent farvann er noe selv erfarne seilere helst vil unngå. Vi måtte dermed bli værende i småbåthavna i Våg helt til i morgen. Men det var bare å bite i det sure eplet og tilpasse seg omstendighetene.

I småbåthavna i Våg, under det mektige Sandhornet, er det bare å finne roen.

---

Framme i Våg, på vestsida av den store Sandhornøya, var det greit å fortøye. En kar litt oppi årene fortalte at han nettopp hadde montert et lys på toppen av det knappe 1000 meter høye Sandhornet, som vi lå rett oppunder. Det ble middag og avslapping i byssa, før Jan og sønnen Brage kom stigende om bord.

Det var ingen dårlig stemning lenger, bare gjensynsglede. I den lokale butikken fikk vi handlet litt småtterier, og etter at Brage hadde lagt seg ble det skåling og skravling på godt gammelt vis. Fra dekk kunne vi se det – akkurat som karen i småbåthavna hadde fortalt – et lys på toppen av Sandhornet.

---

Dag 3 (av 4): Våg – Fleina

På svai

Vi våknet opp til et ufyselig vær denne tredje dagen på toktet med Havgakken. Regn, vind og et nitrist skydekke som hang langt nedover fjellsidene var realitetene. Etter frokost fylte vi opp 300-literstanken med vann og foretok noen innkjøp, før vi atter en gang la i vei mot Fleina. Brage fikk prøve seg som skipper ei stund, før Bjørnar tok roret på vei inn Selvågen.

Frokost i byssa.

---

Været er langt fra det beste på vei fra Sandhornøya til Fleina.

---

Skipper Brage.

---

Tid for munnspill igjen – denne gangen med en fandenivoldsk innlevelse!

---

Vi hadde det ikke spesielt travelt med å komme oss i land, så etter oppankring – litt lengre ut i vågen enn i går – ble det en etterlengtet kaffetår i byssa. Utover formiddagen ble vi vitne til en markant bedring i været. Skydekket heiste seg og nedbøren opphørte. Også vinden roet seg betraktelig. Vel i land med Minigakken ble vi enige om å skille lag. Mens Bjørnar, Jan og Brage ville ta seg opp på Troll, var jeg mer lysten på å gjøre meg kjent med den østlige delen av øya, der det skulle være noe bebyggelse.

Hver vår vei.

---

Mens jeg så de andre snirkle seg oppover fjellsida, gikk jeg østover – først i fjæra, deretter langs en lettgått bergrygg i østlig retning. En ullgenser jeg hadde glemt igjen innerst i Selvågen i går ble funnet. Den var naturligvis søkkvåt av alt regnet, og jeg orket ikke å ta den med meg før på tilbaketuren. Kom på en litt utydelig sti, før en fint opparbeidet ATV-vei førte meg gjennom et skard nordover til Fleina-gården.

Terrenget østover øya er snilt.

---

Jeg lar meg forføre av noen svært lettgåtte ATV-veier.

---

Gården Fleina har navn etter øya, som ifølge O. Rygh har betydningen ‘naken’, ‘snau’.

---

Det viste seg at den fine ATV-veien forgreinet seg i alle retninger, og det ble følgelig avstikkere både nordover til Kjeldvika, østover til Skutneset og sørover til Sandvika og Båtvika.

Jeg tar en rekke avstikkere, bl.a. til Båtvika, sørøst på øya.

---

Godt fornøyd med å ha fått meg en fin vandring og gjort meg kjent med bebyggelsen på øya, vendte jeg nesen vestover igjen mot Selvågen, der Havgakken lå på svai. Snappet med meg den søkkvåte genseren, da jeg fikk øye på røyk som steg til himmels. Ingen røyk uten ild, som det heter. Og ganske riktig – da jeg nærmet meg leiren hadde gutta fyrt opp et dugelig bjørkebål, og var i god gang med pølsesteiking.

Det viste seg at Jan ikke hadde kommet seg helt til topps, da guttungen “slo seg vrang”, som han uttrykte det. Det hadde visst likevel vært en fin tur opp i høyden. Satte meg ned ei stund, før Bjørnar med ett ble oppringt av en kollega som visstnok ikke var helt ukjent på øya. Vedkommende kunne anbefalte Djupingen, nærmest en “miniatyr-fjord” som skjærer seg dypt inn i øya fra sør. Vi ble enige om å gå den korte turen dit.

Pølsesteiking.

---

På svai.

---

Turen til Djupingen tok ikke mer enn et kvarters tid i vestlig retning, og vi satte oss ned på noen svaberg.

Brått kom en motorbåt durende innover Djupingen. Da den nærmet seg oss sakket de to karene i båten farten. “Ka dåkk gjør her?” ropte den eldste av dem med en noe brysk stemme. Bjørnar svarte, som sant var, at vi campet på øya. Tonen ble noe mildere, og karene lurte på om vi hadde sett noe elg, før de fortsatte innover vågen. I og med at elgjakta startet neste dag hadde de vel helst sett at de fikk ha hele øya for seg selv. Tidlig i morgen skulle vi uansett trekke oss ydmykt tilbake og overlate herligheten til jaktlaget.

Kveldstur til Djupingen.

---

Været hadde virkelig blitt bra nå mot kveld. Vindstille hadde det vært lenge. Nå var det også sol og blå himmel, i grell kontrast til det begredelige været vi opplevde da vi seilte ut fra Våg i morges.

Tilbake i leiren fikk jeg pustet liv i bålet, før jeg ba Bjørnar om å ro meg over til seilbåten. Jeg hadde nemlig ikke fått i meg noe middag ennå, og det begynte jeg nå å bære preg av. Også Brage steg om bord i Minigakken, før redningsvestene ble festet på alle mann. Greit å ta dette med sikkerhet på alvor, både for store og små. Brage fikk prøve å ro, og ble undervist i hvordan man tar ut méd i landskapet – en eldgammel navigasjonsmetode.

Det er fullstendig vindstille, og fjellene på Fugløya speiler seg i en pytt.

---

Jeg kløv over ripa på Havgakken og fikk stelt meg i stand noe mat i byssa, mens Bjørnar og Brage rodde i land igjen. Reflekterte litt over de store mengdene med havørn som var å se. Nordlandskysten – og kanskje spesielt kysten av Salten – har blant verdens tetteste konsentrasjoner av arten. Hele 40 % av den norske bestanden hekker i fylket vårt (kilde: snl.no). Bare i løpet av dagen bevitnet jeg godt og vel ti stykker. To av ørnene sirklet ikke langt over hodet på meg. Også en sel ble observert.

Etter hvert kom de andre om bord, og også i kveld ble det noen forfriskende øl etter at de mindreårige hadde lagt seg. Den litt uortodokse musikken som Bjørnar kunne by på bestod bl.a. av melodiøs amerikansk jazz og sensuelle bossa nova-rytmer. Etter en ringerunde, bl.a. til Jo og Børre, var det bare å ta til vett og finne køya. En ny dag ventet i morgen.

Skipperen i sitt rette element.

---

Som seg hør og bør vanker det forfriskninger i byssa på kvelden.

---

Dag 4 (av 4): Fleina – Nordfugløy – Våg – Løpshavn

Til rors

Skipperen var klar til start da jeg fikk stablet meg på beina i 9-tida. Mens det var finværet som regjerte i går kveld, var det på nytt igjen blitt et skikkelig grisevær nå på morgenen. Skal si været skifter fort! Vel, vel – lite å gjøre med det. Vi heiste anker og satte kursen rett sørover mot Fugløya – nærmere bestemt grenda Nordfugløy, som ligger avsondret fra den langt mer besøkte grenda Sørfugløy som har hurtigbåtanløp.

Skitværet er tilbake.

---

Idet vi skulle klappe til kai, hektet Minigakken – som hang på slep – seg fast på enden av flytebrygga, med den følge at taufestet røk med et smell. Det ble heldigvis ingen større skader på båten.

Mens Bjørnar ble værende i havna, tok Jan og jeg oss en ti minutters vandring mellom husene på Nordfugløy. Hele øya er i dag avfolket. Likevel er de gamle husene holdt godt i hevd – både på Sørfugløy, og ikke minst her på Nordfugløy, skulle det vise seg.

Nordfugløy er for meg et nytt bekjentskap.

---

Jan hadde vært her før, påstod han, og hadde da kløvet oppover denne særegne sandavsetningen.

Vel i havn etter en liten arbeidsulykke ved ankomst.

---

Tilbake i båten spiste jeg frokost, mens Bjørnar satte kursen nordøstover mot Våg på Sandhornøya. Her hadde Jan bilen sin parkert, og kunne følgelig ikke bli med oss på seilturen tilbake til Bodø. Igjen fikk Brage prøve å styre seilbåten.

Da Jan og jeg skulle ta oss en kaffe i byssa kjente vi tilløp til sjøsyke. Det var heller ikke uproblematisk å skjenke i kaffe, da farkosten vugget godt. Bjørnar forklarte at båten var konstruert på en slik måte at den beste plassen å oppholde seg i røff sjø var på dekk i akterenden.

Etter litt problemer med å legge til kai, ble Jan og Brage satt i land. Videre nordover var det undertegnede som fikk stå til rors, og der ble jeg stående stort sett hele resten av ferden til Løpshavn. Det var artig for en nybegynner å få prøve seg under kyndig ledelse av Bjørnar, som etter hvert har fått betydelig erfaring med seilerlivet. For det meste seilte vi, selv om vi i begynnelsen måtte ty til motorkraft. De digitale kartene var selvsagt til stor hjelp under navigasjonen, og autopiloten ble sjelden benyttet.

Til rors.

---

Over Salta økte sørausten på, og sjøen ble betydelig røffere. Vi fikk vind i seilene, bokstavelig talt, og hastigheten var oppe i sju knop. Fulgte med på GPS’en og tok etter hvert sikte på Svartoksen – et frittliggende skjær med en stor og tydelig varde. Her kom jeg litt for nært, og Bjørnar måtte trå til med en hjelpende hånd.

Røff sjø.

---

Profilen av trollfjellet Landegokjerringa kom tydelig fram, før det bar langs yttersida av Store Hjartøya og Skipsholmen. Bjørnar viste meg ei fin sandstrand på sistnevnte, som jeg ikke var klar over. Til slutt rundet vi Bratten og siktet oss inn mot Løpshavn – knappe fire timer etter at vi la ut fra Våg.

Vi stevner inn mot Løp.

---

Tilbake i Løpshavn etter et herlig tokt.

---

Turen ble avsluttet med oppvask og reingjøring av byssa, samt litt etterarbeid med båten. En flott seiltur var kommet til ende. Det faktum at været viste seg fra flere sider gjorde i grunnen opplevelsen rikere, da jeg fikk kjenne på kroppen hvordan båten oppførte seg under forskjellige forhold.

Hele fire øyer ble besøkt: Sørvær (i Fleinvær), Fleina, Sandhornøya og Fugløya. For første – men forhåpentligvis ikke siste – gang fikk jeg prøvd meg på seiling. En tur med Havgakken frister med andre ord til gjentakelse.