Jeg hadde egentlig bestemt meg for å ta sjansen og bli med på rafting nedover de ville strykene i Austervefsna. Men så fikk jeg nyss om et annet tilbud – såkalt familierafting i den noe snillere Svenningelva. Etter å ha tenkt meg om, falt jeg ned på sistnevnte. For det første ville det jo være en alle tiders mulighet til å få se “min barndoms dal” fra elva. Dessuten ville det bli en mykere start på denne aktiviteten for en nybegynner som meg.
Etter å ha blitt opplyst om at turen i morra var avlyst, grunnet for få påmeldte, fikk jeg spørsmål om jeg kunne bli med allerede i dag. Det kunne jeg. Dermed var det bare å komme seg til Grane bygdetun, der arrangøren RiverNorth har base. I teltet på bygdetunet fikk vi utdelt våtdrakt, neoprensko, overtrekksjakke, flytevest og hjelm. Evigunge Ole Finseth var en av deltakerne. Det ble for øvrig en prat med Øyvind Abel, som hadde prøvd seg på rafting flere ganger. Etter en kort brifing, hoppet vi i minibussen og kjørte til Svenningdal camping.
En spent gjeng.
I tillegg til Ole og meg, hadde en barnefamilie fra Vestlandet meldt seg på, og til sammen var vi åtte stykker. Instruktørene i RiverNorth er fra Sveits, Frankrike, Sverige og Norge, og det var svenske Fred som skulle lede oss i dag. Før ombordstigning i gummiflåten mottok vi instruksjoner om hvordan vi skulle te oss ombord og om vi falt over bord. Ulike ordrer fra instruktøren måtte dessuten øves inn, før vi var klare til å legge i vei.
Vi staket oss ut fra campingplassen. Elva flyter stort sett rolig og brei de første kilometerne, og den er dessuten grunn. Da vannføringen heller ikke var imponerende stor, gikk vi på grunn et par, tre ganger. Da var det å ta årene fatt og stake seg ut på noe dypere vann. Men også i dette partiet finnes det noen mindre stryk. En av instruktørene, Florent, hadde en egen gummibåt, og skulle være behjelpelig om noe skjedde. Han skulle dessuten sørge for bilder fra turen.
Fred Mathé Milner har god kontroll nedover strykene.
I et område av Svenningelva ligger det en mengde større og mindre holmer, og som barn var jeg i land på så godt som alle. På en av de største holmene vokste det hegg, kan jeg erindre, og de bitre heggbærene ble vi “tørre” i munnen av. På en annen holme fant vi en rusten, gammel hjelm en gang – kanskje fra krigens dager? Nå manøvrerte vi flåten mellom alle disse holmene, da barndomshjemmet mitt i Kroken med ett kom til syne. Det var spesielt å se igjen – særlig fra elva.
I Kroken bodde jeg i årene 1976 – 1988, til jeg var 16 år. Plassen virker kanskje gudsforlatt og øde, men her var det en livlig aktivitet i barndommen. Skiløyper, hoppbakker og hinderløyper – alt hjemmelaget, selvsagt. Roing, klatring i trær – for ikke å glemme et utall knuste vindusruter som følge av fotballkamper på gårdsplassen. I elva kunne det i tider med liten vannføring la seg gjøre å komme seg over til den andre sida, via grusbanker og holmer.
Florent Duval og Ole Finseth – begge med stor erfaring fra elver, om enn på forskjellig vis.
De som ville, fikk nå tilbud om å gå over i gummibåten til Florent, for å prøve å ro denne farkosten. Ole, sporty som få, hoppet over i lag med et par av ungene. Litt vennskapelig spruting på hverandre med årene var bare moro. Om ikke lenge skulle elva sørge for mer sprut.
Nedenfor Kroken endrer elva karakter. Den snevres inn til et smalere løp med til dels bratte åssider langs begge breddene. Holmer finnes ikke. Vannet renner dessuten raskere og livligere, med få rolige partier. Vi finner heller ingen bosetting langs dette midtpartiet, før en begynner å nærme seg Trofors, der Svenningelva (ofte feilskrevet “Svenningdalselva”) munner ut i Vefsna.
Etter hvert blir det mer kraft i elva – men desto morsommere.
Det viste seg at Ole, som fylte 80 år nylig, kjente til en mengde lokale navn nedover elva, etter å ha arbeidet som tømmerfløter på 1950- og 60-tallet. Storstabben, en eiendommelig bergknaus i elva, hadde vi passert tidlig på turen. Nå for vi gjennom et parti som visstnok kaltes Skravlan – et navn jeg aldri hadde hørt før. Ole kunne fortelle at han hadde drevet med tømmerfløting i ti år, før det ble slutt i 1968. Et halvt århundre seinere var han tilbake i elva han kjente så godt.
Også instruktøren fattet interesse for Oles fortid som tømmerfløter og det dristige arbeidet som foregikk i elva. Tømmerfløtingen var nok på sitt mest intense på slutten av 1800-tallet etter at The North of Europe Land & Mining Company (på folkemunne kalt “Engelskbruket”) hadde kjøpt opp enorme skogområder på indre Helgeland. Oppe ved Svenningvatnan er navn som Kanalen og Dammen fortsatt i bruk. Der sto i sin tid også en storslått villa – Svenning House.
Heftig og begeistret!
Foreldreparet fra Vestlandet fortalte at de var godt kjent her på Helgeland. De jobbet begge som leger, og hadde tidligere hatt base ved Helgelandssykehusets avdeling i Sandnessjøen. Nå var de tilbake på gamle trakter med tre unger, for å kose seg i den varierte og og vakre naturen her nord.
Innimellom den hyggelige praten, måtte vi konsentrere oss om elva. Vi responderte straks på ordrene fra Fred – slik vi hadde blitt instruert. Strykene er ikke av de verste, men en kunne like fullt kjenne et visst sug i magen. Litt forfriskende sjøsprøyt – eller “elvesprøyt” – rettere sagt, kunne elva utvilsomt by på. For øvrig var det jo litt artig å tenke på at det var tyngdekraften som drev oss gjennom terrenget, kilometer etter kilometer.
Ifølge bygdeboka, tyder mye på at elva før 1800-tallet har båret navnet “Svenninga”.
I ei litt rolig bakevje var det mulighet for å ta seg et bad, for de som ønsket. Jeg vurderte det, men fant ut at jeg var godt fornøyd med å forbli i flåten. Damen i familien lot seg ikke be to ganger derimot, og dermed hoppet hun uti. De verste strykene var nå tilbakelagt, og i det siste partiet måtte vi trå til med mer aktiv bruk av årene.
I de litt roligere partiene går praten lett og ledig.
RiverNorth – elver og instruktører i verdensklasse
Det er ikke bare duoen Marcus & Martinus som har satt Trofors på kartet de siste årene. På kort tid har også stedet gjort seg bemerket innen elvesport, nærmere bestemt elvepadling og rafting. I fjor ble firmaet RiverNorth stiftet av Mariann Sæther fra Otta og Ron Fischer fra Sveits – begge kajakkpadlere i verdensklasse.
Mariann er verdensmester i bratt elvepadlig (2015), og har vunnet Ekstremsportveko på Voss flere ganger. Ron er i kajakkmiljøene regnet som en av vedens beste elvepadlere, men har også representert det sveitsiske landslaget i snowboard. Begge har erfaring fra flere kontinenter. I tillegg består RiverNorth av franskmannen Florent Duval, som bl.a. har lang fartstid fra elvene i Sør-Amerika, og 27 år gamle Fred Mathé Milner fra Gøteborg.
I fjor gikk Vefsna elvefestival av stabelen for første gang, og arrangementet ble gjentatt i år. Festivalen er en møtearena for amatører og profesjonelle, der også bygdefolket og det lokale næringslivet blir invitert. Under festivalen tar RiverNorth i bruk et stort område med omlag 20 elver av forskjellig størrelse og vanskelighetsgrad – noen også i Hattfjelldal kommune. Men utgangspunktet for festivalen er bygdetunet på Trofors.
I tillegg til elvepadling og rafting, tilbyr firmaet snorkling, der undervannsverdenen i elvene blir utforsket. Det siste er at lokal ungdom har fått sjansen til å utdanne seg til instruktører innen rafting, under kyndig ledelse av de erfarne folkene i RiverNorth, noe som har vist seg populært.
Ut på tur – aldri sur!
Å sitte fremst i gummiflåten har definitivt både sine fordeler og ulemper.
Fløtneset ble passert – et navn som påminner om elvas fløterhistorie, før vi straks etter var framme ved Storforsen camping – vår endestasjon. Med tanke på den nølende starten, syntes jeg det hadde gått radig nedover. Jeg kan godt skjønne at turen ender nettopp her, fordi å slippe seg ned Storforsen er nok rafting på et litt høyere nivå.
Vi kom oss i land, der vi ble tatt imot av Ron, som var sjåfør denne dagen. Etter å ha hjulpet til med å trekke gummiflåten på land, og tatt et gruppebilde ved elvebredden, bar det tilbake til bygdetunet på Trofors.
Ole Finseth (f. 1938) fikk et gjensyn med elva, femti år etter at tømmerfløtinga tok slutt.
Turen nedover elva var en artig og annerledes naturopplevelse, selv om dette unektelig må betegnes som en light-versjon av ordinær rafting. Ei ny erfaring var det uansett. Rafting har man jo sett både på tv og “live”, men å prøve denne aktiviteten selv, var veldig givende. Dessuten var det, for meg i hvert fall, noe helt eget å kunne betrakte “min barndoms dal” fra den laveste linja gjennom landsapet, Svenningelva – ei traust, men også sprudlende elv.
Takk for turen, folkens!
Tilbake på bygdetunet, var det å skifte igjen. Vi tok avskjed med barnefamilien, før jeg ble tilbudt en kopp kaffe av Ron Fischer. Dermed ble vi stående og prate – på engelsk – om laust og fast. Ron, som har padlet et stort antall elver både i Europa og andre deler av verden, var klar i sin tale da han hevdet at elvene her i området er i verdensklasse, og fullt på høyde med de beste elvene i Alpene. Dette var vel også grunnen til at RiverNorth valgte å etablere seg nettopp på Trofors.
Med kun en måneds virksomhet i fjor, oppnådde RiverNorth likevel stor oppmerksomhet med over 350 stykker som ville prøve seg på rafting. I år hadde det initiativrike paret flyttet permanent til Grane, og kunne dermed strekke sesongen. Likevel hadde interessen på langt nær vært som i fjor, og på tre måneder hadde kun i underkant av hundre personer prøvd seg. Ron håpet at når tilbudet ble mer kjent, ville interessen ta seg opp igjen.
Jeg takket for meg, og var sikker i min sak. Dette skal gjentas – og da er jeg villig til å prøve meg i den adskillig villere Austervefsna.
Alle bildene i turrapporten: Florent Duval, RiverNorth.
This message is only visible to admins.
Problem displaying Facebook posts. Backup cache in use. Click to show error
Error: Error validating access token: The session has been invalidated because the user changed their password or Facebook has changed the session for security reasons. Type: OAuthException
Jeg hadde egentlig bestemt meg for å ta sjansen og bli med på rafting nedover de ville strykene i Austervefsna. Men så fikk jeg nyss om et annet tilbud – såkalt familierafting i den noe snillere Svenningelva. Etter å ha tenkt meg om, falt jeg ned på sistnevnte. For det første ville det jo være en alle tiders mulighet til å få se “min barndoms dal” fra elva. Dessuten ville det bli en mykere start på denne aktiviteten for en nybegynner som meg.
