Tur nr. 551 / 23. juli 2018
  • Start: 10:10
  • Tilbake: 15:55
  • Starttemp.: Ca. + 20°C
  • Vær: Overskyet. Yr → delvis skyet / sol.

Til lags åt alle kan ingen gjera

Da kulturminneplanen for Sør-Helgeland ble gjort tilgjengelig, var det en håndfull oppføringer på lista som vakte ekstra oppsikt hos undertegnede. Steintrappa i Hammarslian, midtveis ute i Tosenfjorden, var blant disse. 450 mosegrodde trappetrinn fra fjorden og opp til den nedlagte gården Hammarslia, som ytterst få har kjent til, vekket eventyreren i meg. Dit måtte det bare bli tur!

Da jeg så ble oppmerksom på at den historiske turen – en fast post på programmet under Velfjorddagan – skulle gå til nettopp Hammarslian, oppfattet jeg det som en gyllen mulighet til å få guiding til det unike kulturminnet.

Dagen var kommet. Fra ungdomshuset på Tosaunet, i nærheten av Barstad, la 25 – 30 turlystne i vei – først noen hundre meter langs asfalt, og så på bru over den lille Aunelva. En traktorvei ble så fulgt et stykke, før en god sti tok oss videre inn i det ukjente. Steinar Hansen fra Velfjord historielag førte an, og i en trang bekkedal ble det en kort stopp.

Steinar Hansen har stor lokalhistorisk kunnskap og er dessuten en dyktig forteller.


Her ble vi forklart at det tidlig i forrige århundre hadde eksistert et kraftverk i Hevelbekken, som rant forbi i viltre stryk. Produksjonen var visstnok stor nok til å forsyne grenda Barstad med elektrisk lys. Dette med mikrokraftverk er altså ikke bare en moderne greie.

Det bar så opp en seig bakke, før et åpent og myrlendt landskap åpenbarte seg. I dette området ligger det noen mindre vann, og ved ei hytte på Sommarsetmoen ved Sommarsetvatnet kom turens første skikkelige pause. Her var det slutt på stien, og foran oss lå et noe knausete, men likevel lettgått terreng. Øverst i vassdraget ligger Hammarslivatnet, og ved utløpet av dette var det i sin tid en demning som skulle sørge for tilstrekkelig vanntrykk for det nevnte kraftverket.

Mellom bakkar og berg.


Så var det å gyve laus på det siste høydedraget, før det begynte å helle nedover. Her oppe var det noen spredte forekomster av molte. Noen av deltakerne hadde kommet bort fra gruppa, men vha. telefonering ble situasjonen raskt avklart.

Siste kneik. I bakgrunnen Hammarslivatnet og en flik av Tosen.


Storslått utsikt mot den langstrakte Tosenfjorden, selv om været til tider er litt rufsete.


Så bar det omsider ned mot Hammarslia – en av flere fjellgårder som en gang i tida klorte seg fast i de bratte liene langs Tosen. I dag er selvsagt gårdene nedlagt for lengst, og bygningsmassen er borte. Ja, selv omgivelsene er blitt forvandlet til det ugjenkjennelige, grunnet gjengroing over lang tid. Utsikten mot fjorden er i dag nærmest en saga blott, og hvor lang tid det går før også den gamle innmarka er innhentet av naturen, kan en bare spekulere i.

Derimot har moder jord større vanskeligheter med å ta tilbake det som er bygget av stein. Steingjerder og grunnmurer finnes det fortsatt mange av – bl.a. her i Hammarslia. Og – ikke minst – den forjettede steintrappa rett nedi brattene her, som vi snart ville få se.

Framme ved innmarka i Hammarslia – en av flere avfolkede fjellgårder i liene langs Tosen.


Nå som vi var framme i Hammarslia, var det på tide med et skikkelig kaffebål. Her var det bare å hive seg rundt og begynne å bryte tørrkvist. Bål ble det. Og kaffe ble det – svart og god, som den skal være. Steinar hadde flere historier på lager, uten at jeg vil gå inn på alt. Men en historie må nevnes. For godt og vel 200 år siden fant det nemlig sted en svært dramatisk hendelse her.

Etter en lang mildværsperiode på vinteren, hadde det i et dalsøkk ovenfor husene samlet seg store mengder sørpe, demmet opp av noe fastere snø nedenfor. Presset ble til slutt så stort at demningen brast, og sørpeskredet som ble utløst hadde så stor kraft at huset ble feid på fjorden. Tre mann omkom. Fjøsen med buskap, som ikke sto langt unna, sto urørt. Til tross for denne skjellsettende opplevelsen ble huset gjenoppbygd i årene etter.

Et skikkelig kaffebål hører med.


Kaffen smakte og selskapet var godt, men nå måtte det da vel begynne å nærme seg klimaks for turen – den 450 trinn lange steintrappa ned til fjorden? Da jeg innså at trappa slett ikke inngikk i denne historiske turen, var det nesten ikke til å begripe. Attraksjonen som er oppført på lista over nasjonalt og regionalt viktige kulturminner, der den framheves som “et sjeldent kulturminne og et betydelig byggverk”, var altså utelatt fra turen til Hammarslia med lokalhistorie som tema.

Vi befant oss bare et steinkast unna, bokstavelig talt, men etter sigende skulle det være vanskelig å finne trappa ovenfra. Turen er likevel anbefalt på Turkart Helgeland – med innsteg nettopp ovenfra. Ja, ja… dette var unektelig et antiklimaks, og i mitt enkle sinn prøvde jeg å finne årsaker. Trappa var kanskje vanskelig å finne, noe våt mark, bratt lende, en del eldre turdeltakere. Jo da, det hadde vel kanskje sine årsaker når man fikk tenkt seg om.

Brua over Aunelva.


På tilbaketuren delte gruppa seg opp, da en liten gjeng valgte å gå over Hongfjellet. Jeg valgte derimot å følge samme lei tilbake. Kom i prat med flere. De fleste hadde en eller annen tilknytning til Velfjorden, selv om noen bodde i “utlendighet”. Flere hadde gått den tradisjonelle marsjen Aungrenda rundt – også det en fast post på programmet under Velfjorddagan, og en rundtur jeg selv kunne tenkt meg å ta en gang.

Det er bestandig hyggelig å treffe nye turglade mennesker, og ute i den frie naturen går gjerne praten lettere og ledigere enn ellers. Og nå kjenner jeg i hvert fall veien til Hammarslia, når jeg til neste sommer – på egen hånd – vil prøve å oppsøke denne skjulte skatten av et kulturminne.