# 563 • 4 – 5. juni 2019

Dag 1 (av 2): Bjørn – Breivika

I harens rike

Noe yr i lufta kunne fornemmes da jeg heiste på meg sekken og bega meg til fots langs veien sørover Dønna. To år hadde gått siden jeg sist var her på Bjørn for å se Spelet om Bjørnsmartnan. Denne gangen var planen å få meg en solid “traskartur” rundt Sør-Dønna med innlagt overnatting ved sandstranda i Breivika. Det ville gjøre godt for formen, som unektelig var noe rusten.

Etter ei halvmil langs landeveien kom den hvitmalte Hestad kirke til syne. Jeg var godt i siget, men bevilget meg likevel en pause på kirketrappa. Hadde ikke før satt meg ned, før det begynte å regne. Enda godt jeg satt under tak!

Hestad kirke er fra 1913 og er ei av tre kirker på Dønna.

---

Det verste av nedbør hadde gitt seg da jeg fortsatte sørover, og neste stopp ble ved Teigstad. Her ble det for 20 år siden satt opp en svær bauta over landets første protestantiske biskop, Geble Pederssøn (Ca. 1490 – 1557), som var født nettopp her på Teigstad. Bautaen står på et flott utsiktspunkt ved veien med utsikt mot De syv søstre, Skorpa, Lauvøya, m.m. For mer om den godeste Geble: se dyptpløyende artikkel i Årbok for Helgeland 2018.

I et katolsk Norge var Geble Pederssøn med på å føre kirken og landet inn i ei ny tid.

---

Foran meg ruvet øyas høyeste fjell, Dønnmannen – eller Teigstadnavaren, som fjellet visstnok også ble kalt en gang i tida. Noen godslige kyr fulgte meg et stykke, hvorav et par av dem rautet så kraftig at ekkoet ljomet i fjellsida. Et rådyr bykset i skjul, før en hare spratt fram. Og så en til. At det er mye hare på Dønna visste jeg fra før, kanskje særlig her sør på øya.

Skritt for skritt.

---

Så bar det brått vestover, gjennom Skardet og over mot yttersida. Her forlot jeg asfalten, og bega meg langs den merkede stien nordover mot Breivika. En del av stien hadde jeg gått før, men aldri hele. Terrenget var som forventet svært medgjørlig og stien viste seg fin. Men samtidig merket jeg at det begynte å røyne på kreftene for en noe utrent kropp.

Langs yttersida.

---

De iøynefallende ruinene etter gårdsbruket Hagen kjente jeg igjen. Det var nemlig herfra at Jan og jeg tok fatt på den seige fjellsida oppover Dønnmannen i 1997. Enda et par gråbrune harer viste sin tilstedeværelse, før jeg var framme i Breivika.

Småbruket Hagen måtte i sin tid oppgis pga. steinsprang.

---

En trivelig sti langs Dønnmannens fot.

---

Jeg hadde sånn halvveis lekt med ideen om å ta meg opp mot den såkalte Steinkirka, ei lita hule oppe i fjellsida ovenfor Breivika som mange lokale vet om. Men jeg kjente det rett og slett ikke ”lekt”. Nok gåing nå. Det var flere campere her, og som god kutyme er, slår en ikke leir for nært hverandre. Jeg fant meg snart en brukbar teltpass et stykke ovenfor stranda, godt avsondret fra de andre.

Krypinnet er slått opp.

---

Etter å ha skiftet til tørt, var det å innta dagens middag og strekke ut kroppen ei stund. Jeg avsluttet dagen med å ta meg en rusletur ned på sandstranda og videre mot den noe mindre stranda rett bortenfor. På litt avstand virket Dønnmannen i grunnen enda mer ruvende.

Fornøyd med å være i gang med sommerens turer, sovnet jeg til den trivelige lyden av lett yr prikkende mot teltduken og finstemt fuglesang fra bjørkeskogen.

---

Dag 2 (av 2): Breivika – Fv. 809

Å eg veit meg eit land

Ikke en sky var å se på himmelen da jeg kravlet ut av teltet. For en dag! En fullblods sommerdag var det, med en deilig temperatur og en svalende bris. På med shortsen! I dag skulle jeg bare gå vel sju km mot et veikryss. Herfra kunne jeg ta lokalbussen tilbake mot Bjørn.

Siden jeg hadde god tid på meg, ble det en tur ned på stranda igjen. Noe bading var ikke aktuelt. Selv om sola varmet, så var det fortsatt kaldt i vannet så tidlig på sommeren. Området er virkelig ei naturperle. Ikke rart at både lokale og tilreisende er begeistret for stedet. De to andre teltene sto fortsatt da jeg forlot Breivika.

Sandstranda er flott, men det frister ikke med et bad.

---

”Å eg veit meg eit land, langt der uppe mot nord …

---

… med ei lysande strand millom høgfjell og fjord.”

---

Også den borterste stranda er innbydende, om enn noe mindre.

---

På tide å komme seg i gang.

---

Dønnmannen (858 moh.) er en ruvende skikkelse midt på Helgelandskysten.

---

Vel framme ved veikrysset sør for Solfjellsjøen, var det bare å sette seg ned i busskuret og vente. Snart kom bussen som ville ta meg tilbake til fergeleiet på Bjørn. Sommerens første tur var over. Men det skulle bli mange flere.