# 573 • 26. – 28. juli 2019
Dag 1 (av 3):
Info
- Ankomst: 12:20 / Framme: 14:10
- Starttemp.: Ca. + 15°C
- Vær: Overskyet → tåke. Noe vind.
Du ska få en dag i mårå
“Livet er ikke bare moro. Vi må kunne ha det litt hyggelig også”, sto det å lese på Selværs egen nettside. Nordlandsekspressens eksperiment med ei ny og annerledes sommerrute mellom Bodø og Sandnessjøen virket forlokkende, og nå var Helle og jeg på tur til et av de nye anløpsstedene.
Etter et båtbytte fra MS Ofoten til MS Lovund Express på Myken, var neste stopp Selvær i Træna kommune – et knøttlite, men driftig samfunn beliggende ei drøy mil nord for kommunesenteret Husøy. Værmeldinga fortalte om sol og høye temperaturer, men det hadde vi foreløpig ikke sett snurten av. Det var akkurat like grått da vi ankom Selvær som da vi forlot Bodø.
Ankomst Selvær i Træna.
Vi var likevel optimistiske med tanke på værutsiktene, og satset på at gråværet ville gi seg etter hvert. Fra kaia så vi rett over Selværsundet mot høyden der vi hadde planlagt å campe. Men for å komme dit måtte vi over en molo – og den lå lengst nord i sundet.
Nordlandsekspressen kan tilby en noe uortodoks sommerrute i år.
Vi var knapt kommet oss i gang, da vi møtte på en trivelig selværing. Han var tydelig stolt av hjemstedet, og kom med flere nyttige tips.
En imøtekommende selværing.
Det ble stadig flere hus å se langs veien, og så var vi ved butikken. Her visste jeg at de solgte Selvær-øl, og jeg måtte selvsagt inn for å sikre meg noen flasker. Er man først på tur, så man jo ha vett til å kose seg litt! Helle kom ut med is, så pausen her ved butikken ble lenger enn tenkt.
Lite med sol på Solbakken i dag.
Nordover langs Selværsundet.
Ved butikken blir det en lengre pause.
Turen fortsatte gjennom bebyggelsen og over moloen. Videre var det å bevege seg i motsatt retning langs Selværsundet. Først mot Hestøya, der veien sluttet, og så på sti mot Nord-Sommarauken. Denne øya er ikke stor, men den er over 20 meter høy, og på toppen ei grillhytte. Teltplass fant vi oss noen titalls meter vest for denne.
Fra moloen konstaterer vi at det fortsatt er et stykke igjen til grillhytta, bakerst i bildet.
Det bærer sørover langs sundet.
Vi finner oss en kurant teltplass, godt avsondret fra bebyggelsen.
Det var i grunnen veldig praktisk med denne grillhytta, der vi kunne sitte innendørs og tilberede mat. Været var slik det kan være ute på kysten, og det var ingenting å gjøre med. At det kom meldinger om tropiske tilstander på indre strøk, fikk fram galgenhumoren. Særlig da havskodda, som lenge hadde ligget rett over hodene våre, krøp ned mot havnivå og fjernet alt av sikt. Vi fikk heller satse på morradagen. Forhåpentligvis ville det letne etter hvert.
Praktisk med denne grillhytta like ovenfor teltplassen.
Den ufordragelige havskodda senker seg over Selvær.
Men det var ingen tegn til depresjon – tvert imot! Inne i grillhytta var det såpass med ved at vi fikk tent opp på grillen, og snart ble det lunt og godt i kåken. Nå var det på høy tid å hente seg en forfriskende Selvær-øl.
Mens Myken har sin egen whisky, har Selvær sitt eget øl.
Jammen skal jeg si det smakte! Selv om produksjonen av ølet foregår sørpå, så er inspirasjonen visstnok hentet herfra gjennom familietilknytning, ifølge bryggerimester Robert Smith-Hald. Noe av det viktigste i produksjonen er visstnok en dæsj sjøvann som må være tatt opp ved Selvær. Ølet selges kun på utvalgte steder på Ytre Helgeland (kilde: Helgelands Blad, 3. 5. 2019).
Smaksrikt og godt!
Lunt og trivelig.
Forrige tur i lag med Helle var ved Krutvatnet inne ved svenskegrensen – også da i et traurig vær. Denne gangen befant vi oss ute i havet, i motsatt ende av dette mangeartede ”Helgelandet”.
Mens jeg sitter og hviler blikket i flammene, bryter Helle med ett ut: – Oi… se ut! Det er ikke til å tro – som ved et trylleslag er det aller meste av havskodde og skyer forduftet. Det har skjedd raskt. Trænfjellan, som vi nå ser for første gang, stikker opp av den siste resten av havskodde. Selv om vi evner å kose oss uansett vær, så gjør dette utvilsomt noe med oss. Vi blir sittende oppe lenge, her på Nord-Sommaraukens tinde.
”Du ska få en dag i mårå” – og den ser ut til å bli fin.
Dag 2 (av 3):
Info
- Start: 11:15 (tur med Helle)
- Tilbake: 15:20
- Starttemp.: Ca.+ 20°C
- Vær: Sol fra klar himmel.
Et lite stykke Norge
Sola skinte fra en klar, blå himmel da vi glidet opp glidelåsen på teltet og myste med forfjamsede blikk ut av teltet. Dette kunne vi like, ja! Så herlig å våkne opp til en fullblods sommerdag på denne ”gressflekken” langt til havs, og ha hele dagen foran seg. Mer skal ikke til for å glede oss enkle naturglade sjeler.
Nå hadde vi minimalt med vann igjen, så jeg la ut på en vandring før frokost mot bedehuset, der de nærmeste fasilitetene var. Der skulle det dessuten finnes toalett som besøkende kan benytte seg av.
Så kom endelig godværet!
Frokosten ble inntatt på benken utenfor grillhytta med utsikt mot Trænfjellan i sørvest og Lovund mer i sørlig retning – med det litt gåtefulle Dørværet i forgrunnen. Planen for dagen var rett og slett bare å nyte finværet og å ta oss en rolig spasertur gjennom bebyggelsen på Selvær.
Moloen, lengst nord i Selværsundet.
Framme ved butikken, ble vi tipset om at det var selvbetjening av kaffe. Og på en platting i solveggen bevilget vi oss en halvtimes pause.
Is og kaffe.
Ferden fortsatte videre langs sundet i retning kaia, før vi tok av i et veikryss og satte kursen mot den østlige delen av øya. Ifølge Selværs nettside, skulle det på “Nett-no” være både kafe, toalett og dusjmuligheter. For øvrig var det visst alltid åpent her. Men da vi kom fram møtte vi ei låst dør og ikke tegn til liv. Ja, ja, det var slett ingen krise.
Snart er vi vis-à-vis grillhytta på andre sida av sundet.
Mangt et fotomotiv.
Et stort og staselig trehus beliggende litt for seg selv kom til syne, omgitt av grønne enger og blått hav. Ingen tvil – dette var hovedbygningen på Selvær gård.
Selvær gård.
Betraktninger om navnet Selvær
Navnet Selvær er ikke sikkert tolket, men det foreligger et par teorier som kan ha noe for seg. Det som navnegranskerne later til å være enige om, er at det ikke har noe med pattedyret ’sel’ å gjøre, som man kanskje skulle tro. Grunnen er at Selvær aldri har vært uttalt med tjukk L. Det ble nemlig alle andre stedsnavn som kom av sel, jfr. Seløy, m.fl. I 1567 var skrivemåten ’Siluer’. (Kilde: Træna kommune gjennom 100 år: 1872 – 1972). Sitat fra nevnte bok:
Selvær ligg på eit platå med grunt vatn, og det er svært mykje sandbotn mellom øyar og holmer. Her treivs silen framifrå. Namnet kjem truleg av sil.
En annen teori går ut på at navnet kommer av ’sæl’ (salig, lykkelig). Når en sjøfarande hadde redda seg inn mellom øyene og skjæra i det nordste været, var han sæl som berga seg for sjøen og uveret. Det vart då for mang ein redda sjømann og fiskar eit sælt vær.
Selv heller jeg nok mot den første teorien. Så seint som i fjor befant jeg meg på Silsanden på yttersida av Nesøya. Også der var det en vidstrakt sandbunn som i stor grad ble tørrlagt på fjære sjø. Sitat fra infotavla ved Silsanden, Hellstøa, Nesøya:
Navnet “Silsanden” kommer av en liten fisk som heter sil eller tobis. Den graver seg ned i den våte sanden på fjæra når den gjemmer seg. Sileggene klekkes i sanden, og nedgravd i sanden kan eggene gå inn i en dvaleperiode. I gamle dager kom fiskerne til Silsanden for å grave opp sil til agn.
Jeg hadde vel innbilt meg at Selvær skulle være et adskillig mer karrig sted.
Fiske og jordbruk
For vel 150 år siden kjøpte Ole Nilsen fra Sømna Selvær. Han hadde valget mellom storgården Hestmona (på øya som i dag oftest kalles Hestmannøy) og Selvær. Sistnevnte ble valgt pga. det rike vinterfisket og god tilgang på egg og dun.
Det foregikk nemlig et årvisst vinterfiske etter skrei på Selværegga. Rundt år 1900 var rundt hundre båter stasjonert her vinterstid, og rorbuene lå tett. En uvanlig hendelse inntraff i 1939, da vel 170 grindhvaler på mellom 200 og 1000 kg kom inn det smale Selværsundet. Dette kom befolkninga til gode, men ville nok gitt langt bedre pris noen år seinere, da storkrigen herjet.
Også jordbruket har vært viktig for selværingene. Jordsmonnet her er av ypperlig kvalitet og består for en stor del av kalksand. Så godt som all pløybar jord ble i sin tid brukt til korndyrking – helst bygg. Flere av de gressrike småøyene rundt hovedøya hadde sommerfjøs og ble nyttet til slåtteland.
Kilder: Træna kommune gjennom 100 år: 1872 – 1972 s. 154 – 158 og Nordland fylkeskommunes fylkesleksikon.
Selvær – en frodig og fruktbar flekk i havet. I gamle dager duvet kornåkrene her.
Selvær i krig
Under 2. verdenskrig ble flere av øyene i Træna sentrale i våpensmuglingen fra Storbritannia (Shetland) til Helgeland. Træna-øyene (bl.a. Selvær) var sammen med Lånan i Vega kommune første landkjenning for båtene, før våpnene ble fraktet videre innover Visten og Velfjorden og deretter over fjellene til Grane og Vefsn. Den første av båtene ankom Selvær 10. mars 1942 med åtte tonn utstyr.
Kilde: Nordland fylkeskommunes fylkesleksikon.
Boka “Træna i krig – Våpensmugling og motstandskamp” av forfatter Olav Kjell Sørhaug (2016) går i dybden på dette.
Plutselig hørte vi et voldsomt leven da ei ørn skremte opp en drøss med fugl, bl.a. ea (ærfuglen). Sistnevnte ser en til stadighet her – f.eks. i Selværsundet. Selvær regnes da også både som et fiskevær og som et egg- og dunvær med en mengde ehus spredt rundt omkring i terrenget. Det finnes til og med et lite ærfuglmuseum på øya, noe jeg vil komme tilbake til.
Hestøyveien 15 – et annet gammelt og ærverdig hus.
Tilbake på Nord-Sommarauken var det middagstid, etterfulgt av litt avslapping. Det var et nesten uvirkelig flott vær her ute i havet. Varmt var det også. Men ikke så varmt som i Grane. Laksfors målestasjon hadde nemlig tangert norgesrekorden fra 1970 på Nesbyen med 35,8 grader, kunne vi lese om på nyhetene. (Målingen ble seinere underkjent, men at det var tropiske tilstander er vel hevet over tvil.
Friluftsliv på Helgelandskysten.
Vannkonsumet var høyt, både som tørstedrikk og til matlaging, m.m. Dermed måtte jeg en tredje gang inn mot bebyggelsen for å fylle på flaskene. Det gjorde jeg med glede. Rusleturen var en nytelse i godværet, og det gjorde bare godt å få rørt litt på seg.
Selværsundet.
På Selvær er det totalt ca. 3,5 km med vei. Ypperlig for både gående og syklende.
Et lite stykke Norge.
Stien fra veienden på Hestøya til grillhytta på Nord-Sommarauken er ca. 400 m lang.
Kvelden ble vakker, og den milde lufta så ikke ut til å forsvinne. Likevel fyrte vi på grua også i kveld – sånn for kosens skyld. En trivelig svenske kom opp og satte seg. Det viste seg at han hadde sommerhus rett nedenfor, men at det ikke var nettilgang der. Dermed måtte han hit opp litt dann og vann. Ungene hans hadde vi allerede hilst på.
Ofte blir det kjølig når sola går ned, men ikke denne kvelden – kun noe svalere.
Som seg hør og bør, ble det også i kveld noen forfriskninger. Vi var på tampen av juli, og på natta ble det skjømt – noe som bare var stemningsfullt. Jammen kom det ikke opp en tynn flik av en måne på den klare nattehimmelen også.
Det var bare så godt å sitte her oppe og skue utover eventyrriket. Teltet sto klart femti meter unna, og soveposene var luftet og lagt til rette. En kort dagstur til et sted som dette ville ikke vært det samme. Ikke på langt nær.
“Kom sommarvind”. Enkelte netter kan bare ikke soves bort – dette er ei av dem.
Dag 3 (av 3):
Info
- Start: 11:00 / Framme: 11:50
- Avskjed: 12:45
- Starttemp.: Ca.+ 20°C
- Vær: Sol fra klar himmel.
Til ære for ærfuglen
Nok en deilig sommerdag. Vi forlot grillhytta og var framme på havna en time før avgang. Såpass tid måtte vi ha om vi skulle innom øyas ærverdige ærfuglmuseum.
Nede på havna kom en selværing syklende, og vi kom i prat. I motsetning til Husøya og Sanna, som opplever en formidabel tilstrømning av mennesker – kanskje særlig under Trænafestivalen, så er det heller sjelden at det kommer besøk til Selvær utenom de faste som har sommerhus her – i hvert fall med telt.
På vei mot kaia.
Det viste seg at han hadde sett oss oppe ved grillhytta, og syntes det var bra at den ble brukt. Jeg måtte skryte av hvor velholdt bebyggelsen så ut, men han mente at det meste av æren for dette var de som ferierte her på sommeren. I dag er det noen og femti fastboende på Selvær, men medregnet de som holder hus her sommerstid, blir innbyggertallet adskillig høyere. Ellers begynte visst krabbefisket i morra, noe han så fram til.
Nå hadde det seg sånn at da vi nevnte at vi skulle innom ærfuglmuseet, så skulle også han dit. Det var nemlig hans museum. Eivind Hansen var navnet.
Ennå ei stund før MS Helgeland legger fra kai.
Selvær er kjent som både fiskevær og egg- og dunvær.
Som nevnt, var både fisket (særlig vinterfisket etter skrei) og jordbruket viktig her ute. Ei tredje næring som har vært til stor gunst er ærfugldrifta. Det har bestandig vært mye fugl her, og når det gjelder ærfuglen (eller ea, som den kalles i Nordland), så ble denne fuglen ansett som et husdyr. Ea ga egg og dun, samtidig som den fikk beskyttelse mot rovfugl og dyr.
Til ære for ærfuglen.
Vel innomhus, fikk Helle og jeg en grundig innføring fra en som åpenbart hadde mye kjennskap til de utstilte gjenstandene. I tillegg til opplagte ting som hadde med ærfugldrifta å gjøre, fortalte Eivind om et digitalt kart som nettopp var utarbeidet, der samtlige ehus var innplottet med GPS-posisjon. Medregnet småholmene, var antallet over 300.
Et typisk ehus fra Selvær.
Eivind, som er medlem av Nordland Ærfugllag, forklarte at ehusene her hadde et annerledes utseende enn de på Vega-øyene. Her er husene firkantige, uten det karakteristiske skråtaket som er kjent fra Vega (eller ”Vægæ”, som de sier i Træna). Dessuten er husene noe mindre. Ellers var det stilt ut gamle høvler og annet verktøy, teiner, blåser, etc. Ifølge nettsida til Selvær, er det lille museet åpent 24 timer i døgnet.
Edderdun renskes på harpe.
I dag er det kun en gjenlevende person på Selvær som rensker edderdun – ei dame på over 80 år. Etter alt å dømme vil det gamle håndverket dø ut her. Ingen unge er interessert i å videreføre denne tradisjonen. – De bare flirer av dette, fortalte museumsbestyreren.
Ea var å regne som husdyr, og hadde stor tillit til mennesket.
Det lille museet består også av gamle bruksgjenstander.
Rett før vi skulle til å gå om bord på MS Helgeland, som hadde ligget her på Selvær siden i går kveld, kom den samme karen vi hadde truffet da vi gikk i land her for et par dager siden. Det viste seg at han var broren til Eivind, og ønsket oss velkommen tilbake. Og tilbake til Træna-øyene må man vel. Både Holmen, Sandøy og Dørvær står på ønskelista.
Tags: Hellekrigshistorielokalhistorieskjærgårdøyvær
