# 575 • 29 – 30. juli 2019

Dag 1 (av 2):

Lofotluft i lungene

Etter en heftig RIB-tur utenfor Lofotodden tidligere på dagen, steg jeg på lokalbussen og ba om en billett til utgangen av Nappstraumtunnelen. “Flesa” svarer sjåføren resolutt. “Nei, Nappstraumtunellen” repliserer jeg. “Det heter Flesa der!” “Okey. Da vil jeg ha en billett til Flesa.”

Vel framme, heiv jeg sekken på ryggen og bega meg langs en tydelig sti over tunelltaket. Et kvarter seinere var jeg ute på Stabbneset, ytterst i Nappstraumen – sundet mellom Flakstadøya og Vestvågøya – med en befriende utsikt utover storhavet. Rett over Nappstraumen ruvet Stornappstinden, og i motsatt retning Offersøykammen – fjellet jeg hadde en ambisjon om å ta meg til topps på i morra. Bakover, i motsatt ende av straumen, stakk Skottinden opp som en slags pyramide, fargelagt av kveldssola.

Mot Skottinden (671 moh.) i sør.

---

Stornappstinden (740 moh.) på andre sida av Nappstraumen.

---

Men det var ikke bare utsikten som var flott. Selv om klokka straks var ti på kvelden, var lufta  fremdeles mild og behagelig.

Havlufta er mild denne sommerkvelden.

---

Nede i vika i retning Offersøykammen syntes jeg å kunne skimte en gapahuk el.l., og jeg fant ut at jeg skulle rusle meg en tur dit ned. Men det som på avstand hadde fortonet seg som et byggverk, var i virkeligheten bare noe rustent jernskrot som lå henslengt i fjæra. Selv nå, seint på kveld, møtte jeg til stadighet på turgåere.

Offersøykammen med Himmeltindan i bakgrunnen.

---

Et stort og iøynefallende kors frampå et berg vakte en viss undring, og dermed tok jeg en avstikker dit. Korset er både tegnet, bygd og satt opp av den sørnorske arkitekten Per Olaf Fjeld. Jeg hadde ikke før vendt korset ryggen, før foten brått forsvinner ned i grunnen. Hullet er såpass dypt at det når meg til godt opp på låret. Jeg får pisket vekk det verste av gjørme, og resten tørker etter hvert.

Korset – enkelt i formen, vidtfavnende i symbolikken.

---

“Ta nordlandsnetter i favn, om du kan”, for å sitere Sveinulv Jarnæss (1920 – 1953).

---

Tilbake ved teltet var det ikke helt enkelt å ta kveld fra denne rørende vakre utsikten. Enkelte smiler overbærende og synes nok det er litt snodig, kanskje litt tarvelig og trist, å dra på telttur alene. Jo, jo – de om det, tenkte jeg, her jeg lå i lyngen denne milde julinatta og kjente på en overveldende takknemlighet for alt det turlivet har gitt meg.

De fire elementer – ild, jord, luft og vann.

---

Dag 2 (av 2): Offersøykammen

På godfot med Lofotveggen

Tok med meg dagstursekken og en baguett jeg hadde kjøpt på Reine i går, og inntok frokosten på et utsiktspunkt et stykke ovenfor teltet. Herfra hadde jeg en strålende utsikt mot Nappstraumen i hele dens lengde.

Etter at føden var konsumert, fortsatte jeg over Flesheia mot Offersøykammen – en enkel, men likevel markant fjelltopp jeg hadde til hensikt å bestige.

Finværet i Lofoten fortsetter.

---

Dagens turmål – Offersøykammen.

---

Utsikt mot Skottinden, Offersøystraumen og Nappstraumen.

---

Jeg fulgte en godt opptråkket sti innover heia mot fjellfoten, før det var å gyve laus på fjelltoppen. Brattest helt i begynnelsen, før det slaket noe ut. Det gikk jevnt og trutt oppover fjellsida mens utsikten stadig ble bedre.

Jevn stigning oppover fjellsida.

---

På en dag som denne var det naturligvis mye folk å se i fjellet. Før jeg visste ordet av det kom en trimboks til syne. Så var jeg på toppen av den 436 m høye fjellkammen.

Offersøykammen er en svært godt besøkt fjelltopp midt i øyriket Lofoten.

---

Mot nord og vest var det stupbratt. Satte meg ned ei stund og nøt utsikten og det fine været. I Lofotfjellene må man nesten regne med å ha turgåere rundt seg nærmest til enhver tid på de fine sommerdagene. Her på toppen kunne jeg høre et mangfold av språk, som fransk, tysk, svensk øst-europeisk, i tillegg til et utvalg norske dialekter.

På godfot med Lofotveggen.

---

Nordover mot Verberget (nærmest), Veggen og Skolmen.

---

I dag utgjør Offersøya ei lita halvøy vest på Vestvågøya, men fra her jeg satt var det lett å se at dette tidligere har vært ei selvstendig øy, den gang havnivået sto noe høyere. Kun et lavt eid forbinder Offersøya med resten av Vestvågøya. Navnet Offersøy kommer ifølge Store norske leksikon av norrønt Órfyrisøy, første ledd ‘or fjæra’, (“tørrlagt ved fjære sjø”), jfr. Offersøya i Alstahaug, Helgeland. Offersøya kunne altså nås til fots på fjære sjø, før den ble helt landfast.

Det smale eidet i nordøst utgjør festet mellom Offersøya og Vestvågøya.

---

Storsandnestinden og Hornet med storhavet utenfor.

---

Innenfor den breie Vestfjorden kan fjellene på fastlandet skimtes – ti mil unna.

---

Et kne jeg hadde slitt med i hele sommer hadde ikke voldt meg noe smerte oppover, men på vei ned kjente jeg det. Dermed var det bare å ta det piano og forsøke å ikke overbelaste det. Siste skvett av drikke forsvant dessuten på toppen, så jeg fikk bare tåle å være tørst ei stund.

Lettgått landskap.

---

Straks tilbake ved den naturskjønne teltplassen ytterst ved Nappstraumen.  

---

Nede ved teltet slengte jeg meg ned i lyngen og slumret en halvtime, før jeg pakket sakene og gikk ned mot veien – ti minutters enkel gange. Mobilen var for lengst sloknet, men jeg hadde heldigvis fått avtalt skyss i tide. På turen observerte jeg ei ørn – hverken mer eller mindre. Resten av dagen og hele neste dag ble brukt til avslapping med familie, innbefattet små spaserturer gjennom fiskeværet Ballstad.