# 579 • 27. – 29. august 2019

Dag 1 (av 3):

I lirypas rike

Hva er vel seinsommeren uten en smak av villmark? Mens jeg i fjor tok meg en runde i Børgefjellet, var blikket i år vendt mot et mindre, men likevel attraktivt område på vestsida av Røssvatnet. Til tross for ruvende fjelltopper (Geittinden høyest med sine 1556 moh.) og et innbydende terreng, er disse traktene påfallende lite omtalt. I hvert fall sammenlignet med de større nasjonalparkene på Helgeland.

Utgangspunktet befant seg innerst i den vel 7 km lange Vesterbukta i Røssvatnet. Med bil er det kun mulig å ta seg dit via den gamle grusveien langs sørsida av bukta, da veien langs nordsida er stengt. Suset fra den viltre Raudvasselva satte meg umiddelbart i den rette stemninga, og så var jeg i gang. Et aldri så lite fjelleventyr ventet.

I starten er lendet flatt, men fryktelig myrlendt. Valgte å følge noen ATV-spor over myrene i stedet for den gamle stien langs elva. Om dette var så lurt er vel tvilsomt.

Et spennende område ligger foran meg. Nordvestover mot Jamtfjelltinden og Midttinden.

---

Det surklet godt under føttene etter alt regnet i det siste. August hadde i det hele tatt vært preget av uvanlig mye bygevær, men nå i slutten av måneden var det endelig meldt strålende vær et par dager. Og ikke nok med det – ei varmebølge skulle visst sive oppover Nordland til gunst for noen og enhver. Ikke minst oss som liker å ta med telt og sovepose til de underligste steder.

Fra å ha gått vest-, nordvestover, dreide jeg etter hvert nordover, og motbakkene begynte å gjøre seg gjeldende. Men terrenget ble bedre å ferdes i. De litt kjipe blautmyrene i begynnelsen ble avløst av fast torv- og lyngmark. Snart var fjellbjørkeskogen et tilbakelagt stadium.

Innover Geittindskardet.

---

I skoggrensen fløy det opp en skokk ryper. Deretter noen til – og så enda et par. Til sammen ca. 15 stykker. Godt å se! Steg for steg tok jeg meg inn i dette storslåtte fjellriket i grenselandet mellom Hattfjelldal, Hemnes og Vefsn.

Jamtfjelltinden (1193 moh.) ruver på vestsida av skardet.

---

22 år hadde gått siden sist jeg gikk innover her, da Jan og jeg besteg Geittinden som dagstur. Den gang, i juli 1997, lå det store mengder gammelsnø i skaret. Denne gangen var det grønt og fint og fullstendig snøfritt, med unntak av noen snøflekker høyt til fjells.

Geitungen midt imot. Jeg skal opp til venstre.

---

Ferdig med å smøre meg med solkrem, tok jeg meg like godt en lur på ei flat steinhelle inne i Geittindskardet. Det var en solrik dag i fjellet, og jeg så ingen grunn til å stresse. To tredeler av distansen var dessuten unnagjort.

Så var øyeblikket kommet da jeg måtte ta meg over Geittindskardelva. Ikke snakk om at jeg kom meg over tørrskodd! Her var det bare å mobilisere viljestyrke og plaske uti. Det gikk veldig greit. Vannet i elva var heller ikke særlig kaldt nå i de siste dagene av august.

Ei elvekryssing hører med i ny og ne. Det gikk bra også denne gangen.

---

Videre oppover skardet på vestsida av Geitungen, fulgte jeg en lang og svært markant morenerygg. Denne var virkelig artig å gå, selv om det bar litt opp og litt ned bortetter den. På begge sider av ryggen rant det bekker, og langs eggen et reintråkk.

Denne moreneryggen er en opplevelse å følge oppover.

---

Omsider begynte terrenget å flate ut, og i nordøst kom Geittinden til syne. Jeg hadde planer om å slå leir i sørenden av den drøyt 1 km lange Grøntjønna, som jeg nå bare var noen få hundre meter unna. Her visste jeg det skulle være fint, etter å ha lest en inspirerende turrapport på den nå nedlagte turbloggen Toppnatur, ført i pennen av Anne Krutnes. Det viste seg å stemme! Grøntjønna dukket opp – blå som bare det, omgitt av grønt gress.

Geittinden kommer til syne.

---

Og så er jeg framme ved Grøntjønna.

---

Det var godt å få lempet av seg sekken, men før jeg gikk i gang med å slå opp teltet fortsatte jeg et stykke videre for å få et bedre inntrykk av området. Ekte villmark er dette strengt tatt ikke, men området har uten tvil et preg av villmark.Tenkte kanskje å gå såpass langt at jeg øynet Grunntjønna, men det viste seg å bli urimelig langt.

Mot nordenden av Grøntjønna.

---

Tilbakeblikk mot teltplassen i sørenden.

---

Mens jeg drev på og monterte teltet, la jeg merke til noe yngel som hoppet og spratt bortved utoset. Tydelig at det var fisk i tjønna.

Kveld i fjellheimen.

---

Det fortsatte å være mildt etter at sola hadde gått ned og mørket så smått begynte å falle på. Sørover var det overhode ingenting som hindret utsikten. Og kun noen få meter bortenfor teltet hadde jeg en vidstrakt utsikt mot de syv blåner. La bl.a. merke til de lyseblå profilene av størrelser som Storklumpen, Gåsvassfjellet, Tosfjellet, Kappfjellet og Golvertinden.

---

Dag 2 (av 3): ”Søre Geitaksla”

Vilt og mildt

Det ble ei rolig morgenstund i og utenfor teltet i finværet. Fra teltplassen var jeg omgitt av mektige fjell, hvorav Geittinden naturligvis var den fornemste. De fleste ville vel ha valgt seg nettopp denne kjempen som turmål på en sådan dag, men jeg hadde øynene festet på den mer anonyme Åerjie Gaajsåelkie (eller “Søre Geitaksla” på norsk). Ikke for det, Geittinden er et flott fjell det, men også de litt mer tilbaketrukne fjellene kan være interessante.

Morgenstund har gull i munn.

---

I solsteiken la jeg avgårde iført shorts, T-skjorte og fjellsko. Det eneste jeg hadde med meg var ei drikkeflaske og et kamera. Hverken mat eller ekstra klær så jeg på som nødvendig. Dette er vel omtrent så amatørmessig som det kan få blitt. Geitaksla var tross alt et fjell på over 1300 meters høyde, og det kunne jo blåse friskt i de høydene i slutten av august. Men jeg anså høytrykket som så stabilt at beslutningen burde være innafor.

Først gikk ferden i kanten av Grøntjønna, før jeg vred kursen østover, i kanten av ei stor slette der det vokste myriader av myrull. Den andre store tjønna i området, Grunntjønna, hadde jeg på venstre hånd, et stykke unna. Og bortenfor denne, den bratte fjellsida av Geittinden. Jeg siktet meg inn på et lite skard på bortre side av Geittinden. Det var der jeg gikk i 1997.

Blikket rettes mot Grunntjønna og skardet bortenfor.

---

Myriader av myrull.

---

Et tilbakeblikk mot Brurskankmassivet, vest og nordvest for Grøntjønna.

---

De første 120 høydemeterne opp mot skardet mellom Geittinden og Geitaksla var sånn passe bratt, før lendet flatet ut et stykke. Så var det å gyve laus på selve fjelltoppen.

Oppe i skardet tar jeg fatt på fjellsida til høyre.

---

Noe steinete oppover, men også fine partier. Istedenfor å gå straka vegen mot toppunktet, valgte jeg å ta meg nordetter fjellsida, mens jeg holdt høyden. Fjellet ble så besteget fra nord.

Geittindskardelva og Raudvatnet i sørvest.

---

Til min overraskelse sto det en liten varde på toppen. Ikke bare en, forresten, men to – noen titalls meter fra hverandre. Selv om sola skinte, blåste det litt her oppe og det ble noe kjølig i bare T-skjorta. Men det løste seg fint da jeg kunne sette meg i le og betrakte utsikten.

På toppen av Åerjie Gaajsåelkie (”Søre Geitaksla”), 1308 moh.

---

Gjennom disen i horisontene kunne jeg ane konturene av Visttindan og Kvitfjellet i sør. Til og med Heilhornet i Bindal kunne skimtes. I motsatt retning, og adskillig nærmere, ruvet Lukttinden og Dårtindan. Okstindan, Kjerringtinden og litt av Røssvatnet var også synlig. Og i vest – den mektige veggen av den over 1550 m høye Geittinden – Helgelands høyeste fjelltopp utenom Okstind-massivet, Børgefjellet og Saltfjellet-Svartisen.

Øst- og sørøstover mot Kjerringtinden og Krutåbukta i Røssvatnet.

---

I nordvest rager de over 1300 m høye Dårtindan og Lukttinden.

---

Og i vest – den 1556 m høye Geittinden, kun halvannen km unna.

---

Mot sørvest: Visttindan i det fjerne. Adskillig nærmere: Jamtfjelltinden (t.v.) og Midttinden.

---

På vei nedover skuer jeg mot de syv blåner.

---

Nedover tok jeg det veldig piano. Det går ikke like fort som for 20 år siden, da jeg ”føyk” nedover fjellsidene. Like greit – jeg var ikke så veldig lysten på å utsette meg for skade. Her er det naturen og landskapet som setter premissene. Jeg tok meg dessuten flere småpauser, før jeg øynet teltet i sørenden av Grøntjønna. Da hadde sola forsvunnet bak Brurskankmassivet. Ni ryper ble observert på dagens tur.

Geitungen.

---

Hele dette området er en drøm å vandre i.

---

Enda et bilde av ”blomstehavet”, men i et annet lys. Sørøstover mot Forsmofjellet.

---

Home, sweet home. Nå skal det gjøre seg med en god porsjon middag, kjenner jeg.

---

Natta ble veldig merkelig. Det var så mildt at jeg ble liggende oppå soveposen. Et par krappe vindkast mot teltduken, trolig fallvind, etterfulgt av noen få sekunders piskende yr, rykket meg ut av søvnmodus. Jeg gikk ut.

Å kalle det forsiktige draget i lufta for avkjølende, er å ta i. Men det svalet i hvert fall litt. Hadde dette vært i lavlandet kunne jeg saktens forstått det. Men i innlandsfjellene, 750 moh. i slutten av august – langt på natt? Spesielt! Merket meg ellers at det hadde skyet over, og utover natta ble det mer yr og tidvis lett regn. Morgendagens prosjekt var i fare.

---

Dag 3 (av 3):

En avstikker

Mens jeg i går hadde besteget ”Søre Geitaksla”, var planen i dag å ta meg til topps på ”Nordre Geitaksla” (Jillie Gaajsåelkie). I realiteten ligger disse toppene mer i en øst-vest-orientering i forhold til hverandre, og på hver sin side av Geittinden. Det ble med planen. Skyene hang godt nedover Geittinden og streifet tidvis også ned i både nordre og søre Geitaksla. Dermed holdt jeg meg bare i teltleiren, før jeg utpå dagen tok fatt på tilbaketuren.

En viss lettelse i været idet jeg vender dette praktfulle området ryggen.

---

Istedenfor å gå den lange og svært markante moreneryggen nedover mot Geittindskardelva, valgte jeg en trase nærmere inn mot Geitungen. Nedover mot elva var det halvannen km med grei lyngmark.

Vannføringen var i hvert fall ikke gått ned, så det var bare å trampe ut i strykene. Ikke til å unngå å bli våt på føttene. Jeg la ellers merke til noe diskret varding ved vadestedet, så det er tydeligvis flere som har valgt å krysse elveløpet akkurat her (se kart).

Ikke til å unngå – elva må krysses.

---

Det bar jevnt og trutt nedover skardet. Kun tre ryper ble observert. Nede i bjørkeskogen var jeg fast bestemt på å gjøre et helhjertet forsøk på å finne ei bru over Geittindskardelva. Rett på andre sida lå nemlig Jamtvollan, en gammel boplass, dit jeg ville gjøre en avstikker. Om det har vært helårs bosetting her, eller bare i deler av året, har jeg ikke helt klart for meg.

Oppsamlingsplass for rein.

---

I disse traktene er fjellbjørka så godt som enerådende.

---

Et  ATV-spor førte meg mot ei ytterst skrøpelig plankebru. Noen hustak syntes mellom trærne, og straks etter var jeg framme på Jamtvollan. Et skrøpelig våningshus, ei lita løe, samt ei hytte som så litt mindre medtatt ut av tidens tann var det som møtte meg.

Denne brua gynger godt.

---

Huset på Jamtvollan per august 2019.

---

Tittet inn et knust vindu på hovedhuset, og det så mildt sagt lite innbydende ut. Uten at jeg vet så mye om historien til denne plassen, så ser det i hvert fall ut som om huset er overlatt til seg selv. Her har det åpenbart ikke oppholdt seg folk på mange år.

Et vindu er knust og jeg titter inn. Tja…

---

Hytta er i noe bedre stand, men også denne synes å være lite i bruk.

---

De siste 2,5 km mot Vesterbukta gikk veldig greit. Denne gangen valgte jeg stort sett å holde meg på den gamle stien langs elvebredden, i stedet for å følge ATV-sporene ute på myra. Kun få minutter etter at jeg var framme ved grusveien åpnet himmelens sluser seg. Finværet var definitivt over.

I etterkant av turen fikk jeg greie på at det hadde vært tropenatt flere steder på Helgeland siste døgn. Ikke rart jeg syntes det var ei usedvanlig mild natt i fjellet.