# 580 • 24. – 27. september 2019
Dag 1 (av 4):
Lurøyskjelvet – 200 år etter
Hele femten år hadde gått siden sist jeg steg i land på Onøya. Den gang var det Lurøyfjellet på naboøya som var målet. Denne gangen skulle jeg vie meg fullt og helt til Onøya. Vha. flyfoto hadde jeg lokalisert ei sandstrand på øyas sørside, der jeg satset på å slå leir. Med to fulle dager til disposisjon, skulle jeg vel få tid nok til å gjøre meg litt kjent med øya.
Etter en reise som innbefattet tog, buss og hurtigbåt, var det godt å få rørt litt på skrotten. Dagen var allerede på hell, så det gjaldt å komme seg fram innen det ble mørkt.
Tilbake på Onøya etter mange år.
Som så mange ganger før ute på øyene, startet turen med litt traust trasking langs asfaltert vei. Det hører liksom med. Men etter kun 500 m tok jeg av en grusvei til høyre.
En grusvei følges til Kyrvågen.
Onøya kan skilte med et flott turterreng.
Utover vågen var det mulig å følge fjæra, eventuelt ta stien som gikk i lia ovenfor. Jeg valgte stien, men med tung sekk fant jeg ut at det beste nok var å gå i fjæra likevel. På den slette sandbunnen var framkommeligheten tross alt mye bedre enn på den gjørmete stien.
Valgets kvaler – sti eller fjære?
Noe rødmerking nede i fjæresteinene signaliserte at her måtte en på land. En kjerrevei førte meg inn et lite skogholt, før merkinga fortsatte gjennom et noe knausete lende. Så kom den til syne! Stranda. Rett nedenfor meg lå den i all sin prakt.
Kulturstien har ført meg til sandstranda i Krongelvika.
Utsikt mot Tomma i sør.
Du verden for ei naturperle! Stedet virket enda flottere enn det jeg hadde forestilt meg. Men nå var det bare å få opp teltet. Vi var tross alt i slutten av september, og mørket kommer fort på denne årstida. Ferskvann hadde jeg med meg, da dette kan være vanskelig å oppdrive her ute. Det samme med brensel. Derfor er gass og primus alltid med i sekken på slike turer.
Rett utenfor stranda går både ferge- og hurtigbåtsambandet mellom Stokkvågen og Lurøy / Træna, og kjølvannet drønnet hardt mot stranda etter at fartøyene hadde passert. Men det drønnet nok adskillig kraftigere her for 200 år siden.
Kjølvannet fra båttrafikken bryter hardt mot stranda.
Lurøyskjelvet
For ganske nøyaktig 200 år siden inntraff norgeshistoriens største jordskjelv i dette området, det såkalte Lurøyskjelvet (også kalt Helgelandsskjelvet). Rystelsene var så store at folk hadde problemer med å stå oppreist på landjorda, og skjelvet kunne merkes så langt unna som i Finland. I det følgende siterer jeg fra en artikkel fra geoforskning.no, publisert 30. august 2019:
Det største skjelvet i Nord-Europa i historisk tid skjedde i Lurøy-Sjona-området den 31. august 1819. Skjelvet kunne merkes over hele Nordland, og også i Trøndelag, Troms og nordlige deler av Sverige og Finland. I ettertid vet vi at det var nesten like sterkt som de kraftige skjelvene som de senere år har rammet Italia.
Styrken på jordskjelvet den siste dagen i august 1819 er beregnet fra de rapporterte observasjonene i Norge, Sverige og Finland til omtrent 5.8 på Richters skala.
Rystelsene som pågikk i flere minutter, medførte at enkelte personer og husdyr hadde problemer med å holde seg oppreist. Svakere etterskjelv kunne merkes hver time fram til klokka 7 neste morgen og deretter daglig i de neste 4-5 ukene. Det ble videre følt etterskjelv i flere år etter 1819.
Handelsmann og gjestgiver på Lurøygården, Jørgen Dass fortalte om steinsprang fra Lurøyfjellet og kildevann som luktet sterkt av svovel og var udrikkelig. Han registrerte til sammen 150 skjelv på Lurøy i løpet av den neste tiårsperioden. I Liatinden hadde det rast ned så mye stein at den tidligere slåttemarka oppunder fjellet måtte oppgis. Et stort leirskred ble dessuten utløst i Utskarpen, der forsenkningen i terrenget er godt synlig den dag i dag.
Kilde:
- Geoforskning.no
Merknad:
- Angående leirskredet i Utskarpen, så er dette nærmere beskrevet i Årbok for Rana 2003.
- På norsk sokkel har det vært to kraftigere jordskjelv i de seinere år:
- Utenfor Svalbard (2008)
- Utenfor Jan Mayen (2018)
Utover kvelden sank temperaturen, selv om været ellers var av ypperste merke. Ikke en rørelse i lufta. Til tross for at det var mørkt, var toppene på Tomma godt synlige i sør. Klarværet frambrakte dessuten en fantastisk stjernehimmel.
Dag 2 (av 4): Onøya rundt / Johnhøla
Lurøyaffæren – med livet som innsats
Natta ble kald, men med vintersovepose og egnet bekledning led jeg ingen nød. På morgenen lå teltet fremdeles i skygge, selv om sola skinte like bortenfor.
To dager til ende hadde jeg, og i det fine høstværet visste jeg at opplevelsene ville stå i kø. Planen for dagen var både å gå rundt øya og ta meg til topps på Onøyfjellet. Tok med meg en jakke, da det var et litt kjølig drag i lufta.
Morgenstemning.
Langs sørsida av Onøya ligger de små vikene på rekke og rad, flere med sandstrender. Jeg hadde slått meg ned i den første og beste, nemlig Krongelvika. Nå la jeg i vei langs den merkede stien over en liten knaus, og vipps så var jeg i Borkvika.
Fra Borkvika fortsetter den merkede stien rett oppover lia mot den såkalte Johnhøla, der krigshelten John Kristoffersen skjulte seg. Nede i vika er det montert ei svær infotavle, der besøkende kan få et innblikk i den illegale aktiviteten på Onøya under siste verdenskrig – den såkalte Lurøyaffæren. Dette vil jeg komme tilbake til.
Rett på andre sida av en knaus ligger Borkvika.
Den neste vika mot øst er Djupvika. En bratt skrent hindret meg imidlertid i å komme ned til stranda, og jeg ble tvunget til å ta ei lei godt innenfor vika. Videre bar det gjennom et uoversiktlig terreng, før den vakre Stokksvika åpenbarte seg.
Ingen sandstrand her, men en fin plass likevel, der det beitet sau. Her har det vært bosetting i lang tid bakover. Gården er nevnt i Olav Engelbrektssons jordebok fra 1536. Om de iøynefallende ruinene her stammer fra den tidligere gården, er vel ikke utenkelig. Satte meg ned på en benk og tok en kikk i kartet. Det mest krevende terrenget var åpenbart unnagjort. Herfra var det bare å følge en kjerrevei videre rundt øya.
Stokksvika.
Et åpent og tiltalende lende lå foran meg, før veien slynget seg nordover og inn i tett løvskog. Vakre farger i løvverket på denne årstida, selv om den videre utsikten forsvant. Plutselig fløy det opp godt og vel ti ryper fra noe kratt – alle i vinterham.
Tindene rundt Aldersundet kommer godt til sin rett i høstsola.
Veifaret fra Stokksvika til Jarvollen
Sitat fra boka Ferdaveger – vandringer i Nordland, s. 100:
Vegen fra Stoksvik via Hønsneset og fram til Salthågan ble bygd av Einar Stoksvik. Senere ble det bestemt at vegen skulle bygges videre inn mot Onøysida fra begge ender – med et arbeidslag fra Sjonøysundet og et arbeidslag fra Onøy.
Arbeidet ble gjort under krigen, som såkalt nødsarbeid. Mye arbeid ble også gjort på dugnad. På den tiden var det ganske vanlig å handmure veglegemet med stein, og dette gjør at noen strekninger av vegen har sitt spesielle særpreg.
Godtgjøring ble man ikke feit av. Vanlig daglønn lå på rundt kr 1,50. I stedet for dette beløpet kunne man ta ut matvarer på butikken på Jarvollen, hvor det var lagt ut ei liste. Da var det ekstra godt for svette kropper å nyte varm kjøttsuppe eller kleppsuppe, som ble rodd fra Sjonøya og båret i store spenner opp til vegen.
Nødvendige redskap var spade, hakke, spett og trillebår. Donkraft ble nok sikkert brukt til å flytte på de tyngste steinblokkene. Det forteller Randine Andersen, som selv bodde på Sjonøya i perioden 1946-52.
Meningen var altså god, men vegen ble aldri fullført. Derfor er det et stykke på midten – under Nargan – der det kun er en smal sti å gå langs.
Veien fra Stokksvika er et resultat av nødsarbeid under krigen. Lurøyfjellet midt imot.
Nå gikk jo den opprinnelige planen ut på å ta meg til fjells, men jeg følte mer for å utsette toppturen til i morgen. En runde rundt øya på ei drøy mil fikk klare seg.
Kom etter hvert inn i bebyggelsen og utpå hovedveien, som jeg fulgte til Valen. Sundet mellom Onøya og Lurøya er så smalt at øyene praktisk talt henger i hop på fjære sjø.
Valen – det smale sundet mellom Onøya og Lurøya.
På vei tilbake måtte jeg innom lokalbutikken for å handle vatn, m.m., før det bar tilbake til teltet i Krongelvika. Ringen var sluttet.
Ringen sluttet – runden rundt Onøya er fullbyrdet.
I og med at jeg hadde kuttet ut fjellturen, var jeg tilbake langt tidligere enn beregnet. Ennå var det lenge til det begynte å mørkne. Derfor så jeg det som naturlig å ta turen opp til den legendariske Johnhøla allerede nå i ettermiddag. Og etter en times hvile i teltleiren la jeg i vei fra Krongelvika – over knausen og ned i Borkvika.
Denne gangen tok jeg meg tid til å lese grundig om krigshelten som opererte fra sitt skjulested, før han til slutt måtte legge ut på en høydramatisk flukt fra 300 Gestapo-soldater.
Onøya var et sentralt sted på Helgeland i motstandsarbeidet under andre verdenskrig.
Motstandskamp fra ei steinur
John Kristoffersen, født i Lurøy, hadde bidratt i motstandskampen både i Sør-Norge og i Storbritannia, da han i august-43 kom tilbake til hjemlige trakter. På Onøya etablerte han i lag med Odd Jønland en radiostasjon i Borkvikura, og etter noen dager hadde de opprettet samband med Storbritannia.
En tysk razzia medførte at Kristoffersen ble evakuert til Shetland i november-43, men i februar-44 var han atter tilbake ved radiostasjonen i Borkvikura, der oppdraget var å opprette et agentnett mellom Brønnøysund og Bodø. Rapportene fra Borkvikura førte til at over 50 000 tonn skipstonnasje ble senket på Helgelandskysten. Under Kristoffersens reiser i distriktet, var det nevøen Hilmar Kristoffersen som passet radiostasjonen (kilde: infotavla i Borkvika).
Stien oppover lia var både god og lettgått. I tillegg var den merket med små treskilt. Før jeg visste ordet av det, var jeg framme. Her var den, Johnhøla, rett under et lodddrett flog. Skrev meg opp i trimboka på stedet, og kunne konstatere at over 350 personer hadde signert boka bare siden i mai. Godt besøkt, med andre ord.
Ettermiddagstur til et viktig krigs- og kulturminne.
Utenfor hula var det montert opp en plakett i fjellveggen med et relieff av ansiktet til John Kristoffersen, samt navnetrekkene til andre involverte i motstandsarbeidet.
Jeg gikk inn. Johnhøla er i virkeligheten en slags heller, bygd kloss inntil en fjellskrent. Særlig i inngangspartiet er det en god del oppmurt stein. Hula gikk flere meter innover, og det var enkelt å ta seg fram, selv uten lykt. Den var i hvert fall ikke så klaustrofobisk som Erlinghøla på Nesøya, som jeg besøkte i fjor. Også det et skjulested for en ung motstandsmann.
Johnhøla.
Inne i hula gikk det an å sette seg ned, og det gjorde jeg da også. Skal en prøve å ”ta inn” dramatikken som utspant seg her, må en nesten ta seg tid til å dvele ved stedet ei stund. Å bare komme og gå igjen ville blitt for dumt. La merke til at ”gulvet” var flatt, så her lot det seg nok fint gjøre for karene å overnatte i ly av både nedbør og vind.
50 000 tonn tysk skipstonnasje ble senket som en følge av Kristoffersens rapportering.
En flukt med livet som innsats
Sitat fra informasjonstavla i Borkvika, Onøya:
Søndag 14. mai kl. 04.20 1944 slo Gestapo til med 300 politisoldater og norske agenter fra Sonderaptailung Lola. Kristoffersen bevæpnet seg og la på flukt, men først etter å ha tatt med seg koder og viktige papirer. Hans medhjelper Hilmar Kristoffersen, ble ikke med på flukten. Han ble etter kort tid funnet arrestert av tyskerne.
Kristoffersen rømte til fjells og klarte å gjemme seg under ei steinhelle, men ble til slutt oppdaget og kom i kamp med to tyske politisoldater som han skjøt og såret.
Under kampen klarte han å løsrive seg fra politisoldatene og la veien ned mot Onøya og videre mot Lurøya. Under stadig fare for å bli oppdaget av soldatene som fulgte ham, klarte han ved å følge bekkefar og grøfter, å nå Valen hvor han svømte over til Lurøya kvarteret før tyskerne fikk satt ut vakter på brua.
Etter sju timer på rømmen, klarte han å nå Lurøygården der han fikk hjelp. Etter enda noen timer med mat og hvile, tok han seg fram til Sutternes på nordøstsiden av Lurøya. Dette stedet ble foreløpig redningen.
Først på pinseaften klarte han å rømme fra Lurøya og ta seg over til fastlandet ved hjelp av Arild Johansen og videre til Sørfjorden og gården Lines i Rødøy. Herfra ble han og agenter fra Crux III fraktet ut til Hestmannøy der de ble hentet av et catalinafly om morgenen 6. juni 1944 og fløyet til Shetland.
Anbefalt litteratur:
- Øksendal, Asbjørn: Lurøyaffæren (tilgjengelig på nb.no)
- Lurøyboka: årbok for Lurøy 1993
Relieff av John Kristoffersen (1908-1997) rett utenfor Johnhøla.
Kristoffersen ble hedret med Krigskorset med sverd – Norges høyest rangerte utmerkelse. (Bilde fra infotavla i Borkvika.)
Mens jeg satt her innerst i hula og reflekterte litt over krigens redsler, slo det meg at det kunne ha vært interessant å gå fluktruta til John Kristoffersen i hele dens lengde – fra sør på Onøya til nord på Lurøya. Ruta var jo tegnet inn på infotavla nede i Borkvika.
Johnhøla er lokalisert rett nedenfor et loddrett stup.
På vei nedover begynte det så smått å bli skjømt. Fergetrafikken gikk sin gang langs sørsida av øya. Foruten tindene på Tomma, kunne jeg skue mot både Dønnmannen og Dønnesfjellet i horisonten. Til og med Dønnesfjellstua fornemmet jeg konturene av. Og da sola ga gjenskinn i et av vinduene på fjellstua, som om ei stjerne hadde falt ned på Dønnesfjellet, var det i hvert fall ingen tvil. I liene var det sau, og utenfor stranda holdt ei kobbe det gående ei stund.
Vel tilfreds med dagens opplevelser, ser jeg fram til litt slaraffenliv i leiren.
Kveldsstemning.
Dag 3 (av 4): Onøyfjellet
Jag trivs bäst i öppna landskap
Duggfallet hadde gjort teltduken våt, og det kunne nesten se ut som om det hadde regnet da jeg ristet bort vatnet. Men regn hadde det såvisst ikke vært. Nok en nydelig høstdag var i emning. Perfekt – for i dag hadde jeg tenkt meg til topps på Onøyfjellet.
I 12-tida var jeg i gang. Fjellet er kun 197 m høyt, så noen voldsom kraftanstrengelse var det ikke. Likevel var utgangspunktet for fjellturen på motsatt side av øya, så jeg måtte påregne noen kilometers gange. Sola varmet allerede da jeg kom meg i gang, men i skyggepartiene ble det straks kjøligere. Langs Kyrvågen hadde floa satt inn, så jeg ble tvunget å gå stien istedenfor fjæra. Måtte innom butikken for å handle vatn. En is i solveggen ble det også.
Butikken på Onøya.
Jeg fulgte en grusvei mot skytebanen, da det er her stien opp mot fjellet begynner. I starten var stien slak, men temmelig steinete. Etter hvert som terrenget ble brattere, ble stien bedre.
På vei mot skytebanen.
Så kom grillhytta på toppen til syne. Skjønt – det virkelige toppunktet ligger et par hundre meter lenger vest. For meg er toppen toppen, derfor fortsatte jeg. Først ned i et lite søkk, for deretter å ta meg opp en knaus. Dette siste stykket var det kun antydning til sti her og der, så grillhytta er nok turmålet for de fleste.
Oppe ved grillhytta. Toppen ses til høyre, drøyt 200 m unna.
På kartet er fjellet benevnt som ”Stokksvikfjellet”, men på skilt langs veien står det ”Onøyfjellet”, så jeg regner med at det er dette som er det vanlige. Og når en ser fjellet på lang avstand, er jo kanskje sistnevnte det mest logiske.
Livet er godt på toppen av Onøyfjellet denne strålende høstdagen.
Den sedvanlige fotorunden måtte til, inkludert et par selvportretter ved den lille toppvarden. Så var det bare å flate ut i lyngen. Det var totalt vindstille og sol. For en dag! Nærmest som et déjà vu fra Ramntinden i påsken, da jeg også lå og slumret på toppen. Både våren og høsten kan frambringe ypperlig sommervær. Derom hersker ingen tvil!
Jag trivs bäst i öppna landskap.
Dro kjensel på de fleste fjellformasjonene fra Søla i sør til Hestmannen i nord, Svartisen i øst og Lovund og Træna i vest. For et eventyrrike!
I hvert fall enn så lenge. Snart blir kanskje deler av dette landskapet kledd med en skog av 200 meter høye vindkraftturbiner med dertil hørende anleggsveier og blinkende lys.Tenkte med gru på hvordan den langstrakte ryggen av Sjonfjellet kan komme til å bli seende ut om få år, der det foreligger konkrete planer om storstilt utbygging. Etter manges mening, uavhengig av politisk ståsted, vil dette komme til å skjemme ut den unike helgelandsnaturen.
Sjonøya sett fra Onøya. I bakgrunnen Sjonfjellet og Handnesøya.
Ned mot Stokksvika, der jeg gikk forbi i går på turen rundt øya.
Lovund og Træna – en utsikt man aldri blir lei av.
Nesøya i nord-nordvest, der jeg tilbrakte noen fine dager i fjor høst.
På naboøya i nord ruver det 685 m høye Lurøyfjellet. Hestmannen bak.
Innover mot Aldra, Strandtindan og Silatindan.
Nedover gikk det som en lek. Det er bestandig en god følelse å ha nådd et mål man har satt seg. Lite eller stort – det er ikke så nøye. Jeg fulgte samme vei tilbake. Langs Kyrvågen kunne jeg gå på havets bunn så å si, noe som forenklet ”hjemveien”.
Krongelvika er ei perle på Helgelandskysten. Ei av veldig mange.
I åtte-tida gikk jeg ut av teltet, etter å ha spist og gjort mine notater. Et rødlig skjær var fortsatt å se i sør, og enkelte stjerner begynte å tennes på himmelen. I løpet av halvannen time var det helt mørkt. La merke til at det var adskillig mildere denne kvelden enn de foregående. Noen tennbriketter ble fyrt på, sånn for trivselens skyld. En slags erstatning for bål. Kun et og annet saktmodig skvulp inn mot stranda kunne høres. Selv sauene var gått til ro.
Etter alt å dømme var dette den siste overnattingsturen dette tiåret. Hva var så den første? Jo, ei overnatting under åpen himmel oppå en bergkolle i Velfjord – Arvid Svelis rike. Det ble ei fin kveldsstund ved den lille flammen, denne mørke høstkvelden i Krongelvika, sør på Onøya.
Dag 4 (av 4):
Snart gryr en dag
Merkelig nok var jeg lys våken allerede i fem-tida, og et kvarter seinere var jeg i gang med pakkinga. Mens de to foregående nettene hadde vært nokså kalde, var det langt mildere nå. Fortsatt var det såpass mørkt at hodelykta måtte brukes, men allerede før jeg var klar til avmarsj var mørket i ferd med å gi etter for en ny dag.
Det ble snart klart at å gå med jakke var et feilgrep, med mindre jeg ville bli gjennomvåt av svette. Også hodelykta ble pakket ned. Ei kråke hilset på meg fra en tretopp, og som seg hør og bør hilset jeg tilbake. Mye trafikk langs veien av folk som skulle rekke morgenferga. Jeg hadde egentlig tenkt å ta den selv, men da hurtigbåten la til først, ble jeg like godt med den. Dette medførte at jeg rakk en tidlig buss.
Det gryr av dag.
En tur av ypperste merke. Flotte naturopplevelser, dramatisk historie og et nydelig høstvær fra begynnelse til slutt.
