# 582 • 6. oktober 2019

Nye tider

For 30. år på rad tok jeg turen rundt Litjfjellet, og for 3. år på rad ble rundturen gjennomført til fots og ikke på ski. Årets utgave var temmelig grå, og det var utrygt for regn. Skydekket lå på vel 700 moh. – dvs. nedi både Grønfjellet i vest og Kappfjellet i øst.

I og med at den nye E6 åpnet for kun tre dager siden, hadde jeg lagt inn en slags prolog for anledningen. Jeg måtte jo bort og se på herligheten. Dette er ikke bare årets happening her i dalen, det vil også markere et tidsskille – før og etter at nyveien kom.

Tilførselsveien bortover mot E6.

---

Nye tider – den 12,1 km parsellen av E6 ble offisielt åpnet for tre dager siden (3.10.2019).

---

Var spent på om jeg ville treffe på representanter fra jegerstanden nå som elgjakta var i gang, evt. elg eller andre dyr. Og jeg hadde knapt begynt å gå langs Vestersivegen da et elghode  glante olmt ut fra skogen.

Et elghode var det – men utstoppet riktignok, festet på en stamme. Jeg måtte humre litt over dette synet. I fjor var det en drøss med laminerte lapper i et tre  som vekket forundring på denne årlige turen – i år et utstoppet elghode!

Skogens konge.

---

Høsten hadde vart lenge på innlandet, og de gylne fargene var blitt blasse. Mye løv hadde dessuten falt til bakken. Det bar oppover stien mot Skardforsen, da jeg plutselig ser noen som sitter rett ved stien. En jeger på post, tenker jeg. Neida, det er bare Ragnhild og Steinar Lund som er ute på tur. Naturligvis stopper jeg og slår av en prat med mine gamle naboer.

Steinar har passert de 80, men er sprek som en ungfole. Ragnhild er vel litt yngre, men også hun sprek som bare det. Sist gang jeg pratet med Steinar var i begravelsen til pappa tidligere i år, og noen dager før det på krigsminnemarsjen under årets Stavassdag. Hvis jeg så eller hørte noe sau bakom Litjfjellet, lovet jeg å gi tilbakemelding.

Løvtrærne har begynt å felle blader.

---

Jeg droppet den vanlige pausen ovenfor Skardforsen, og fortsatte ufortrødent innover Svenningskardet. Ellers sørget jeg for å ha nok vann på flaska. Å gjøre samme tabbe som i fjor, da jeg ikke hadde kaffevann tilgjengelig under hovedpausen, var uaktuelt.

I Storklumpen har nysnøen kommet.

---

Myrene var sånn passe halvfrosne, og det var i grunnen fint å ta seg fram. På pytter og dammer lå det et syltynt islag. Jeg slo meg til et stykke øst i Dempa, der jeg gikk i gang med å bryte tørrkvist til et bål. Ei veltet tørrfuru gjorde nytten som benk.

Mens det i fjor var svært vått å ta seg fram, er underlaget på årets tur fastere.

---

Innimellom alt gråværet er det også solgløtt.

---

I år finner jeg meg en fin ”benk” til bålpausen.

---

Etter en kaffekopp brettet jeg ut liggeunderlaget i lyngen og la meg på rygg. Det var totalt vindstille, og jeg kunne knapt høre bålet som brant med en jevn flamme like bortenfor. Jeg var såpass varm etter å ha vært i aktivitet så lenge at litt yr i ansiktet bare gjorde godt.

Det blir en god hvil her i Dempa.

---

Ei tynn isskorpe har lagt seg på denne tjønna.

---

Det var ikke bare E6-en som var ny for året. Oppe på Langvassåsen hadde det kommet splitter nye bord og benker, samt ei gjev bålpanne. Bestemte meg for å ta neste års hovedpause nettopp her oppe, med utsikt innover Stavassdalen. Ved fantes det rikelig av på “Bjørns plass”, i østhellinga av åsen, ikke så langt unna.

Dette utsiktspunktet oppe på Langvassåsen har fått ei oppgradering siden i fjor.

---

Nede i dalen igjen var det å ta fatt på ei knapp mil med trasking langs Vestersivegen. Mørket innhentet meg etter hvert, uten at det hadde noe særlig å si. Etter en dusj og middag ble det en aldri så liten familiesammenkomst. En finfin høsttur var kommet til ende, og det samme kan vel sies om årets tursesong.