# 629 • 24. – 26. juni 2022
Dag 1 (av 3):
Info
- Start: 18:40 (Tro fergekai)
- Framme: 19:15 (Trovika)
- Starttemp.: + 18°C
- Vær: Lettskyet / sol → sol fra klar himmel.
Bilder i berg
«Helleristningsøya» kalles den. Og det med rette. At den forholdsvis lille øya Tro, sør i Alstahaug kommune, kan framvise intet mindre enn to større helleristningsfelt med kun noen kilometers avstand, er nå en ting. Mer bemerkelsesverdig er det at de to feltene representerer to vidt forskjellige epoker og kulturer.
Valen-feltet i nord som jeg besøkte i 2011 er fra steinalderen, og viser naturalistiske avbildninger av dyr som elg, nise og sel – samt den velkjente «skiløperen», som også har blitt tolket som en jeger i en kajakklignende farkost. Sør på øya, i Trovika, figurerer derimot husdyr, dvs. hester, og – ikke minst – havgående skip med mannsterke besetninger. Disse er fra jordbrukende tid, nærmere bestemt bronsealderen. Det var sistnevnte jeg hadde tenkt å ta en nærmere kikk på i løpet av denne turen.
Rødøyfjellet er ikke til å ta feil av.
Gråværet tidligere på dagen var forduftet som dugg for sola allerede før jeg gikk om bord i ferga på Tjøtta. Ifølge prognosene skulle det visst bli noen dager med både sol og varme.
I reneste Hollywood-stil blir besøkende ønsket velkommen.
I veikrysset ovenfor fergeleiet tok jeg til høyre, før Trovikveien og deretter kanten av en åker ble fulgt sørover mot Trovika, lengst sør på øya. Total distanse var vel ikke mer en knappe halvannen km. Ved nevnte åker er det at helleristningsfeltet befinner seg, men først ville jeg slå leir nede i vika et sted.
På tur til Trovika, lengst sør på øya.
Til min overraskelse kom det til syne en kortklippet «green» her, som det heter på golfspråket, omgitt av høyt gress overalt ellers. Jeg tolket dette først som en tilrettelagt plass for teltere i nærheten av stranda like ved, men ble etterpå litt i tvil. Uansett sto teltet et godt stykke unna både bolighus og annen bebyggelse.
Teltet er slått opp for første gang i år.
Oppå noen svaberg mellom teltet og selve vika befant det seg ei svær steinhelle – fin å sitte på og godt egnet som både kjøkkenbenk og matbord. Jeg valgte likevel å ta matstellet inne i teltet.
Utsikt sørover mot Vistnes, Høyholmstindan og Hamnøya.
At området er populært fikk jeg snart en indikasjon på. Hilste først på ei dame som var ute og luftet hunden, før et par andre turgåere passerte. Deretter en gjeng på fire kvinnfolk som jeg kom i prat med. De mente at det trolig gikk greit å telte her, men for sikkerhets skyld burde jeg nok forhøre meg hos eieren på Runeberg, som denne gården heter. Jeg slo dermed følge med dem, bare for å møte ei stengt dør.
Trovika, Trohatten (t.v.) og Ravnfloget.
Nå som jeg hadde funnet meg til rette (eller kanskje tatt meg til rette), var jeg rede for å ta helleristningsfeltet nærmere i øyesyn. Jeg fulgte kanten av åkeren oppover fra Trovika et lite stykke, der ei infotavle signaliserte at jeg var på rett sted. Feltet er ikke stort, men har likevel en mengde ristninger. Dessverre er figurene ikke lenger så tydelige, men flere av dem er likevel godt synlige også for et utrent øye.
150 år siden helleristningsfeltet i Trovika ble oppdaget
Sitat fra Årbok for Helgeland 1982, s. 88:
Det var for mange år siden (rundt 1870) at noen gjetergutter oppdaget litt av en figur på berget. Dermed rev de bort torvlaget rundt figurene. I en bredde av ca. 3 m kom det da fram flere figurer. Det var bl.a. 6 skipsfigurer, 2 dyrefigurer, en dobbelt spiral omgitt av en oval ring og i tillegg flere skålformede groper. Den største skipsfiguren er ca. 1,3 m lang og har minst 26 bemanningsstreker.
Da disse ristningene ble funnet, var furene meget tydelige med skarpe kanter, dype og med jevn bunn. Med tiden er disse furene blitt nedslitt av vær og vind, og flere av figurene er vanskelig å tyde nå.
Helleristningsfeltet fra bronsealderen ble avdekket av to gjetergutter for ca. 150 år siden.
Bronsealderens bergkunst
Sitat fra infotavla på stedet:
Selv om figurene her i Trovika er hugget inn i berget med samme teknikk som på feltet på Røøyen [dvs. Valen-feltet], er motivene helt ulike. Spiraler, fotsålemotiver, skip og husdyr – som i dette tilfellet hester – er de vanligste motivene på bronsealderens ristningsfelt.
Denne bergkunsten kalles jordbruksristninger eller helleristninger av sør-skandinavisk type. Motivene er felles over hele Sør-Skandinavia, feltene på øyene her markerer nordgrensen for de klassiske jordbruksristningene. Helleristningene er sannsynligvis religiøse uttrykk på steder hvor det ble utført religiøse ritualer.
Som navnet antyder knyttes helleristningene til en jordbrukende befolkning. Åkre og buskap må passes og beskyttes, noe som fører til endring i bruken av landskapet og bosettingsmønsteret. Mot slutten av yngre steinalder er det antydning til spredt jordbruk på Helgeland, men det er først i bronsealderen at det kan anes markering av territorier. De svære gravrøysene ved kysten og mot leia kan være signaler til omverdenen om eierskap til land.
Det er gjort funn av karakteristiske bronsegjenstander i flere av røysene som er undersøkt, som på Skjeggesnes, mellom Tjøtta og Sandnessjøen.
En del figurer er blitt tæret ned, og er vanskelige å se.
Forenklede, stiliserte figurer
Sitat fra Helgeland Historie, Bind 1, s. 142:
I jordbrukernes ristninger ble det ikke lenger gjort forsøk på å gjengi virkeligheten. De enkelte figurene ble gjengitt sterkt forenklet, nærmest symbolsk. Det er utvilsomt dette forholdet som gjenspeiles i de mange båtfigurene på Tro og Flatøy i Alstahaug kommune.
Sitat fra Helgeland Historie, Bind 1, s. 144:
Feltet på Tro er det største [av jordbruksristningene på Helgeland]. På dette feltet er det en figur som fortjener nærmere omtale. Det er en dobbeltspiral som er tegnet inne i en oval. Dette motivet finner vi også på Bardal i Steinkjer, Nord-Trøndelag, og det er kjent fra enkelte bronsesmykker fra seinere del av bronsealderen (1000 – 500 f.Kr.). På dette feltet finner vi også noen eksempler på de stiliserte hestefigurene.
«Dobbeltspiralen» er også kjent fra smykker fra bronsealderen.
Poenget med figurene var det symbolske – ikke å lage de mest mulig naturtro, som i steinalderen.
Langskipet går igjen i de fleste ristningene fra bronsealderen.
«Hjortspringbåten» (300 – 400 f.Kr.) ligner skipene på helleristningsfeltene. Bilde: Wikipedia.
Utsnitt fra infotavla i Trovika, der helleristningene er tydeliggjort vha. tegninger.
Symboler i en fellesnordisk fruktbarhetskult
Sitat fra Nordland historie, Bind 1: Håløygriket, s. 74:
Det som ser tilfeldig og kaotisk ut når ein står framfor biletrikdomen på Tro og Flatøya, var i røynda ein del av eit mønster, eit religiøst symbolsystem. Dei same motiva går nemleg igjen i dei alle fleste bergkunstfelta i jordbruksområda frå bronsealderen både i Danmark, Sverige og Noreg, og dei blir tolka som delar i ein fruktbarhetskult som var nært knytt til dyrkinga av jorda.
Det fremste kjenneteiknet og fellesnemnaren for den ristningstradisjonen som jordbrukarana stod for er båten, nærmare bestemd langskipet. Samansetjinga av motiv varierer noko frå stad til stad, men langskipet, ofte med store mannskap, går alltid att.
Dei gropene er også eitt av dei vanlegaste motiva i jordbruksristningane. Dei kallast skålgroper og finst både åleine, som til dømes på Eide i Steigen, eller i blanding med andre motiv, slik som på Tro. Andre abstrakte figurar kjem gjerne i form av spiralar, slik som på Tro, og ulike sirkelmotiv som ser ut til å avbilde sola og hjulet.
Menneskefigurar finst også mykje oftare på helleristningar frå bronsealderen enn i eldre periodar. Dei er mannskap på skip, dei går i prosesjonar, bles i lur, er krigarar og tek del i seksuelle, rituelle leikar. På Tro og Rødøy i Alstahaug er dei skipsmannskap og ryttarar.
Nordgrensen for bronsealderens fellesnordiske fruktbarhetskult var i nettopp dette området.
På vei tilbake mot teltet ble jeg var et rådyr, svært så rødt i fargen. Jeg kunne følge det lenge, der det bykset over åkeren, før det til slutt smatt inn i skogen. Flere dyr så jeg ikke, men jeg hørte gjøken – og på et tidspunkt også en sel.
Jeg ble sittende ute ei lang stund i den lyse natta. Det var godt å endelig være i gang med teltlivet igjen, og komme seg tett innpå naturen. Mange opplevelser og oppdagelser lå nok foran meg – forhåpentligvis flest av det positive slaget.
Det er kort vei tilbake til teltleiren denne milde midtsommernatta.
Dag 2 (av 3):
Info
- Start: 10:30
- Tilbake: 14:20
- Starttemp.: + 23°C
- Vær: Delvis skyet / sol → sol fra klar himmel.
På langs og på tvers
Allerede i åttetida var det blitt såpass varmt i teltet at det ikke var snakk om mer søvn. Her var det bare å komme seg ut i sommervarmen, ikle seg shorts og smøre inn kroppen omhyggelig med solkrem. Mens jeg satt ute og inntok frokosten kom noen beleilige godværsskyer og skygget for sola.
Siden jeg hadde en hel dag – og vel så det – til disposisjon, ville jeg bruke tida på å gjøre meg bedre kjent på Tro. Istedenfor å gå snarveien langs åkeren, tok jeg veien om Runeberg. Det første jeg måtte gjøre var å få tak i mer vann, som det går mye av på varme dager. Tenkte at det kunne være en mulighet ved fergeleiet, men nei. På den nedlagte skolen lot det seg imidlertid gjøre, der jeg også fikk låne toalettet.
En hyllest til Lauvøyhatten.
Ferden gikk så videre. I krysset like øst for skolen finnes det et gammelt klebersteinsbrudd. Slike brudd er det flere av på øya, men dette er det mest tilgjengelige. Forekomstene skal visst ha vært kjent og utnyttet i uminnelige tider.
Den ettertraktede klebersteinen er det rikelig av på Trolandet.
Kleberstein
Sitat fra infotavla på stedet:
Kleber (eg. kljeberg) kommer av det gammelnorske ordet klje eller kljå, som betyr vevlodd. Denne bergarten er myk og lett å forme og ble en gang hyppig brukt til fremstilling av bl.a. vevlodd. Av øvrige bruksområder kan nevnes spinnehjul, garnsøkker og fiskesøkker – ofte benevnt som jarstein.
Bergarten tåler høye temperaturer uten å sprekke, og ble tidlig produsert og tatt i bruk som kokekar og som støpeformer. Det gammelnorske ordet for stein er grjot. Disse steinkarene ble derfor kalt grjota, eller gryte som vi sier i dag, Av denne bergarten ble det også laget ovnsrør til ovner og til smi-esser. Den fikk derfor også navnet essestein eller esjestein.
Vi finner også bearbeidet kleberstein som dekorstein i flere av våre gamle kirkebygg, for eksempel Nidarosdomen. Man mener at bergarten kan ha vært i bruk her i landet allerede for 2000 år siden.
Hovedbestanddelen i denne bergarten er mineralet talk. Talk er såpass myk at man kan lage riper i den med en fingernegl! I tillegg til talk er det varierende innhold av mineralene serpentin, kloritt og en del amfiboler. Dette gjør at steinen blir betydelig hardere, men likevel ikke hardere enn at man ved hjelp av enkle redskaper kan forme den til relativt raskt.
Her på Lauvøylandet finnes det mange klebersteinsbrudd, hvor det største ligger tett ved Laugen. Hvor lenge det har vært drift her er ikke kjent, men det har sannsynligvis vært hentet materiale her så sent som for 150 år siden.
I veikrysset like ovenfor her kan du se restene av en heller som kalles Kjærlighetskroken. Helleren er formet for lenge siden av mennesker som har tatt ut emner til klebersteinsprodukter. Ennå vises hoggmerker i fjellet der emnene er tatt ut.
Tekst: Jon Vestvik
Esjebruddet ved «Kjærlighetskroken» bærer tydelig preg av utnyttelse.
28 grader i skyggen var det nå – en fullblods sommerdag m.a.o. Som nevnt var dagen i dag avsatt til å gå litt på kryss og tvers av Trolandet, fortrinnsvis langs veiene, og først bar det over mot østsida av øya nedover Halssjøveien.
Halssjøveien.
Halssjøen.
Videre tok jeg fatt på Nordveien, som førte meg nokså høyt opp i terrenget, før jeg avsluttet med å gå sørover forbi Remman og Bøen langsetter Remmanveien. Alle disse grusveiene har sitt utspring i ett og samme kryss. Rett som det var traff jeg folk. Noen fastboende sikkert, men de fleste var trolig feriefolk. To rådyr ble dessuten observert, hvorav det ene ikke var av den lettskremte sorten, der det tuslet bedagelig over veien og ut i enga.
Nordveien sørover.
På langs og på tvers.
Å utforske øyene på Helgeland er noe jeg har sansen for.
Tilbake i Trovika hadde den lille stranda fått badegjester. Selv var jeg begynt å gå lei solsteiken, og så fram til en litt svalere kveld. I 11-tida gikk sola ned, og jeg satte meg ut. Utsikten sørover var formidabel. Fra her jeg satt så jeg bl.a. Snøfjelltinden, Brebladet, Høyholmstindan, Hamnfjellet, Hornsveten og Mosaksla. Til og med Torghatten kunne skimtes langt nede i sør.
Mens jeg satt her kom en mann med hund gående. Det viste seg at det var grunneieren. På klingende bodødialekt forklarte han at så lenge jeg ikke forsøplet eller bråket så var det helt i orden at jeg teltet her. Han var født og oppvokst i Bodø, der han hadde jobbet i brannvesenet, men hadde aner her fra Runeberg – et navn som henspiller på helleristningene, som nokså unøyaktig ble kalt runer av legfolk før i tida. Ellers beskrev han ei rute opp mot Trohatten fra sørsida, i tillegg til den veletablerte ruta fra nord.
Dag 3 (av 3):
Info
- Start: 15:30
- Framme: 15:55
- Starttemp.: + 27°C
- Vær: Sol fra klar himmel.
Chillout i skyggen
Også i dag var det meldt oppunder 30º, og som i går måtte jeg skaffe til veie mer vann. Utenfor den nedlagte skolen sto en ansamling godt voksne folk og «ventet på presten», som de sa. Etter å ha avkreftet at det var jeg som var presten, fikk jeg gjort mitt ærend. Tillatelse til å lade opp telefonen i bygningens kjelleretasje fikk jeg også. Mens jeg satt der, var gudstjenesten i overetasjen i full sving med salmesang, preken og det hele. Jeg ville nødig forstyrre, så jeg ventet til alt var over før jeg snek meg opp og ut igjen.
I ettertid har jeg blitt klar over at skolen nettopp hadde blitt kjøpt opp av private og omdøpt til Haugen feriesenter. Strengt tatt burde jeg nok ha betalt for meg. Dette er nok stedet å ha base på for framtidige turer til Tro – med både teltplasser, oppstillingsplasser for campingvogner og bobiler, romutleie, samt tilgang på sanitære fasiliteter.
Nok en varm sommerdag.
Kaffe ble inntatt på en av benkene ved fergeleiet. Den opprinnelige planen gikk ut på å bestige Trohatten i dag, men i den trykkende varmen orket jeg ikke engang tanken på å slite meg opp dit. Det fristet mer å bare «chille’n i skyggen». Men Trohatten, eller Lauvøyhatten som den også kalles, virker som en artig liten topp som jeg nok vil komme tilbake til. Og nå vet jeg jo at det finnes to merkede ruter til topps – en fra nordsida og en fra sørsida.
Tilbake i Trovika var det bare å pakke i hop. At folk badet også i dag var ikke til å undres over. På indre strøk av Helgeland kom det meg for øre at det hadde vært oppe i 32° denne junidagen. Den ene bilen etter den andre kom kjørende ned mot fergeleiet. Det var søndag, og det var åpenbart flere enn meg som hadde valgt å tilbringe helga på Tro.
Årets første helgetur er ved veis ende.
Tags: bronsealderenforhistoriegruver og steinbruddhelleristningerøyer
