# 635 • 24. juli 2022
Jakten på jekta
Ingen visste da jektefartsmuseet i Bodøsjøen åpnet dørene for første gang en junidag i 2019, at arkeologer knappe tre år seinere skulle grave ut ei langt eldre jekt fra havbunnen enn den 1800-tallsjekta som museet ble bygd rundt. Det splitter nye og helt unike funnet skjedde attpåtil i samme kommune, lenger inn i fjorden.
Ideen om å gå Innstranda langs Saltfjorden fra Fenes og vel ei mil utover mot Bodøsjøen var ikke ny. I fjor fulgte jeg Nordstranda fra Mjelde og sørover kysten i retning Bodø, men i år ville jeg altså nærme meg byen fra øst. Og hva var vel mer naturlig enn å avslutte med ei omvisning i jektefartsmuseet, som jeg fremdeles hadde til gode å besøke. Fra Bertnes tok jeg meg nedover langs Futelva (Breivadelva). Ganske snart ble jeg satt på prøve, da gangbrua over mot Fenes ikke var i forventet forfatning, for å si det forsiktig.
Jeg må si jeg er litt skeptisk til denne hengebrua over til Fenes, men jeg får da vaklet meg over på et vis.
Fra gårdstunet på Fenes gikk jeg først en kilometer i «feil» retning – altså østover mot Hovden, helt ytterst på et stort og utstikkende nes i Saltfjorden. Herfra er det om lag ei mil utover mot jektefartsmuseet i Bodøsjøen. Selv om været var grått og kanskje litt kjølig såpass tidlig på morgenen, lå fjorden som et speil. Det eneste som brøt den blanke havflata var en sel som drev på og dykket etter føde. På hele turen ble jeg vitne til tre eksemplarer av arten.
Saltenfjorden ligger speilblank denne morgenen.
Med solide tursko er det greit å følge Innstranda.
Bertnesbukta.
De tre første kilometerne var det i grunnen uproblematisk å ta seg fram i fjæra. Verre ble det ved industriområdet i Mørkvedbukta, der gjerder, steinfyllinger og industribygg hindret den frie adkomsten. Her kom jeg for øvrig i prat med en middelaldrende skotte. – You’re going fishing?, spurte jeg, og siktet til den svære fiskestanga hans. – I thought so, svarte den blide mannen med en umiskjennelig skotsk aksent, og dermed var samtalen i gang. Trivelig! Kom deretter forbi et par som drev og skiftet til dykkerdrakter.
Etter å ha blitt tvunget opp i boligfeltet et lite stykke, bar det nedi fjæra igjen. Innover mot Hunstadbukta var det mer eller mindre synlige stier å følge, og videre vestover ble stiene tydeligere.
Litt røft steinterreng enkelte steder.
Alstadfjæra.
Litt knot ble det da jeg rotet meg inn i blokkbebyggelsen i Bodøsjøen istedenfor å holde meg i sjøkanten og entre den gode gangveien som er etablert nedenfor. Men jeg kom meg ned til gangveien til slutt, og kunne gå lett og uanstrengt langs denne de siste 800 meterne ut mot jektefartsmuseet.
Etter ei mils vandring langs Innstranda ankommer jeg det populære friluftsområdet i Bodøsjøen.
Løste billett, og fant ut at jeg hadde veldig god tid på meg før den neste omvisningen. Etter flere timer på tur hadde jeg blitt sulten, og fant ut at jeg ville teste ut Vengen Skafferi – museets restaurant som reklamerer med lokale råvarer og mattradisjoner.
Jektefartsmuseet åpnet 22. juni 2019.
Menyen var rikholdig med tilsynelatende mye å velge i. Men da det bar til stykket hadde de jo nesten ingenting av det som sto oppført, og jeg måtte ta til takke med en dvask karbonade. Ventet, ventet og ventet på at den skulle bli ferdig, og til slutt så jeg meg nødt til å mase på betjeningen om jeg skulle rekke å spise før omvisningen begynte. Ingen gastronomisk opplevelse akkurat, men, men. Jeg var ikke her for å spise.
Guiden leverte derimot på et høyt nivå. Etter omvisningen ruslet jeg rundt en tre kvarters tid på egen hånd i museet og så på alt som var utstilt fra jektefartens lange historie.
Om sommeren tilbyr museet omvisninger til faste tider for alle som er interesserte.
Den eneste i sitt slag
Verdens eneste bevarte nordlandsjekt, «Anna Karoline», har en historie som strekker seg nesten 150 år tilbake i tid. Jekta ble bygget i 1876 ved Trondheimsfjorden på gården Brataker (i dag skrevet Brattåkeren) i den tidligere kommunen Mosvik og Verran. Byggherren var jekteskipper og båtbygger Gunerius Nielsen Brataker. Jektene var sin tids frakteskip – som enkelt fortalt fraktet tørrfisk eller klippfisk sørover til Bergen og nødvendighetsprodukter motsatt vei.
I Anna Karolines ungdom, da hun var stasjonert på Fosen, startet året med å seile til Lofoten for å kjøpe opp fisk, før hun på våren returnerte til Fosen, nærmere bestemt Kiran i Roan. Her ble fisken, som hadde blitt saltet om bord, tørket på bergene. Mens tørkingen pågikk seilte jekta med trelast fra Namsen og nordover. Den ferdigtørkede klippfisken ble deretter fraktet til Bergen. Ellers ble jekta brukt til transport under sildefisket.
Etter århundreskiftet, og med nye eiere, ble Anna Karoline brukt som ekspedisjonsfartøy – hovedsakelig på Lofoten. I januar ankom hun Tind, ytterst i Lofoten, der hun var stasjonert. Firmaet til eierne hadde utsalg om bord, bl.a. av kolonialvarer og fiskeredskaper. Jekta fungerte i praksis som en slags flytende landhandel, samtidig som det ble foredlet fisk og rogn om bord. Når våren kom satte jekta kursen mot Bergen, før det bar oppover til Lofoten igjen for å kjøpe mer fisk.
Etter 1908 ble Anna Karoline stasjonert i Namsos, gikk gjennom noen nødvendige reparasjoner og fikk fast dekk. Herfra ble båten brukt til å frakte trelast til Nordland og Troms. Firmaet J. Angell & Sønner i Hopen (mellom Kabelvåg og Henningsvær i Vågan) kjøpte jekta i 1929. Etter tidligere å ha hatt base i Vest-Lofoten vinterstid, ble Aust-Lofoten fra nå av jektas nye hjem. Trandamping og salting ble hovedoppgavene – i Lofoten vinterstid og i Finnmark på våren. På sommeren fraktet jekta guano og tørrfisk fra Nord-Norge til Møre og Bergen.
Anna Karoline ble avrigget i 1932 etter 56 år i tjeneste mellom Bergen og Finnmark. Samme år ble dekk og akterspeil skiftet. Skroget gjennomgikk også en større reparasjon, før hele skroget over vann ble fornyet på 1950-tallet. Med Nordlandsmuseets kjøp av Anna Karoline i 1954 ble en ny æra innledet.
Kilder: Jektefart.no og Wikipedia.org.
Jektefarten oppstod trolig på 1500-tallet – et resultat av hanseatenes forbud om å operere nord for Bergen.
Endelig har «Anna Karoline» fått et verdig husvære etter en lang og kronglete vernehistorie.
Bevaringshistorikk og tekniske data
Anna Karolines bevaringshistorikk kan i grove trekk skisseres slik:
- 1954 Nordlandsmuseet kjøper Anna Karoline fra familien Angell, Hopen i Vågan, Lofoten
- 1959 Landsetting i Bodøsjøen, Bodø
- 1978 Fjerning av kahytts- og lugarinnredning og reparasjoner på skroget (arbeid påbegynt året før)
- 1979 Et midlertidig bygg oppføres over Anna Karoline
- 1979 Forslag om rekonstruksjon og opprigging av jekta i et glasshus i Sjøgata
- 1990-t Planer om et «Anna Karolines hus» – et glassbygg i havneområdet ved Molorota
- 2011 Det ble innvilget midler til et mulighetsstudium om et jektefartsmuseum i Bodøsjøen
- 2016 Grunnsteinen legges ned
- 2018 Jektefartsmuseet bygges
- 2019 Jektefartsmuseet åpnes 22. juni
Tekniske data:
- Byggeår: 1876
- Lengde: 60 fot
- Bredde: 21 fot
- Lastekapasitet: 90 dødvektstonn
- Motor: 16 HK (1903) / 30 HK (1916)
- Byggemåte: klinkbygd, men fra 1890 fikk skroget ny kravellhud bygd utenpå
- Storsegl: 14,5 m x 10,5 m
- Toppseil: 5 x 5 m
- Mannskap: 5-6 mann
Flere ganger i året la jektene ut på lange seilaser til Bergen med tørrfisk, dyreskinn, m.m.
Tilbake kom de med korn, mel, hamp, lin, øl, brennevin, keramikk, metallvarer, krydder, salt, tobakk og tøy.
1700-tallsjekta ved Mjønes
Kun to og ei halv mil øst for det nye jektefartsmuseet i Bodø, ved Mjønes på nordsida av Skjærstadfjorden, ble det i fjor avdekket et båtvrak. Og ikke et hvilket som helst båtvrak, men restene av det som har vist seg å være ei jekt fra 1700-tallet – altså svært mye eldre enn Anna Karoline fra 1876 som er stilt ut i museet. Men det er ikke bare alderen som gjør vraket spesielt. Det ser nemlig også ut til at tømmeret er hogget i distriktet, og at båten etter alt å dømme er laget i Salten.
Helt ukjent har imidlertid ikke de gamle stokkene vært for lokalbefolkninga, uten at noen har brydd seg om å konsultere fagfolk. Ikke før Svenn Larssen for få år siden bestemte seg for å kontakte det lokale museet. På fjære sjø stikker stokkene opp av vannflata, og som barn, for over 80 år siden, brukte Svenn og kompisene hans å leke her. Vraket ble kalt «jekta» blant lokale, så en mistanke om at det var ei jekt som hadde endt sine dager her, var nok til stede. Og ei jekt var det.
I sommer kom marinarkeologer fra Universitetet i Tromsø og Norges Teknisk-Naturvitenskapelige Universitet i Trondheim til Mjønes for å gjøre systematiske undersøkelser. Selv om jeg ikke har klart å oppspore noen rapport fra disse undersøkelsene, så er i hvert fall litt informasjon kommet ut. Blant annet har det vist seg at mange deler av vraket er intakt som følge av svært gode konserveringsforhold i blåleire.
Sitat fra jektefart.no:
Unikt funn
Det finnes ingen bevarte eksemplarer av jekter fra før 1850. Jekta som er funnet på Mjønes er estimert bygd på midten av 1700-tallet, og den er bygd i Salten, mest sannsynlig i Skjerstad-Misvær-Beiarn-området. [Marinarkeolog Stephen Wickler, UiT, holder Beiarn som mest sannsynlig.] Dermed er den helt unik i sitt slag. Det er den eneste Salten-jekta som fins.
Funnet kan gi masse ny og spennende kunnskap om jektebygging i Salten, og om jektenes form og størrelse på 1700-tallet. Den eneste parallellen til dette vraket er et jektevrak funnet i Kattmarka i Namsos som ble gravd ut i 2019. Namsos-vraket er også en jekt bygd på 1700-tallet, men den er bygd i Trøndelag.
Bevaring på funnstedet i fjæra
Vraket på Mjønes ligger tilsynelatende svært stabilt og godt i fjæra, stort sett nedgravd i sand og leire. Den arkeologiske utgravningen denne uka [31. mai – 4. juni 2022] har som mål å avdekke vraket og fotografere det med fotogrammetri, en 3D-scanning av skroget. Når dette er gjort er planen å grave vraket ned igjen.
Det eneste som tas ut av funnområdet er en større bit av skrogsida på jekta som er brutt løs og ligger for seg selv, litt i overkant av kjølen. Denne vil bli hentet opp og skal gjennomgå en lang prosess med konservering. Målet er at den etter noen års konservering skal stilles ut i Jektefartsmuseet. Konserveringsprosessen innebærer å bytte ut saltvannet i treverket først med ferskvann, og deretter med en konserverende væske som skal sørge for å bevare formen og strukturen i det 250 år gamle treverket.
Øvrige kilder:
- NRK Nordland, 29. juni 2021 og 4. juni 2022
Jekta som ble utgravd i 2022 er C14-datert til midten av 1700-tallet. (Bilde: Nordlandsmuseet, 2021.)
Selv om så godt som alle jektene er borte, så finnes det bilder, malerier og – gledelig nok – noen bevarte modeller. Den eldste modellen vi kjenner til, «Skrovajekta», er laget på 1700-tallet. Et annet eksemplar befinner seg i dag i kirkesamlingen på Tromsø museum, men hang opprinnelig i Træna kirke. Modellene «fremstår som autentiske, og er troverdige helt ned på detaljnivå». Kilde: Tidsskriftet Ottar, nr. 322.
Det er nok ikke usannsynlig at det nylig undersøkte jektevraket i Skjerstadfjorden kan ha hatt store likhetstrekk med «Skrovajekta».
«Skrovajekta», laget på 1700-tallet, er trolig den eldste modellen av ei jekt som eksisterer.
Inntrykk fra Jektefartsmuseets utstilling (30 bilder / ingen tekst):
