# 640 • 13. august 2022

 

Blant brott og brenning

Siden fjorårets tur i lag med Vegaøyans venner hadde jeg gått til det skritt å melde meg inn i foreninga. Båtturen går av stabelen hvert år på den såkalte «øyans dag» og er åpen for alle – medlemmer så vel som ikke-medlemmer. Men siden båten ikke har ubegrenset med plasser, er det «først-til-mølla-prinsippet» som gjelder for påmelding. Mens ferden i fjorsommer gikk til Omnøya, nord i verdensarvområdet, ble kursen i år satt mot Skjærvær – helt ute ved fallgarden. I Skjærværet hadde jeg vært før, men det var tilbake i 2009, og det fristet med en ny tur ut dit.

Jeg hadde ankommet Vega kvelden i forveien og satt opp teltet på den landfaste og ubebodde Husøya, litt øst for bebyggelsen på Nes, der båten skulle legge ut fra.

Fra teltplassen er det kort vei bortover mot Nes.

---

På Samvirkekaia var det begynt å bli folksomt da jeg kom ruslende. Om ikke så mange minuttene skulle vi etter planen kaste loss, men enn så lenge var det ingen båt å se. Det hadde sin grunn. Varmgang i motoren hadde nemlig forårsaket motorstopp, fikk vi melding om, og båten lå for øyeblikket og drev inne ved fastlandet i nærheten av Forvik. De fleste så ut til å ta den ubeleilige nyheten med et smil – og kanskje litt galgenhumor.

Kaffekannene gikk på rundgang nede på kaia, og praten gikk løst og ledig i det fine været. Selv dro jeg kjensel på flere av fjorårets deltakere, og kom i prat med bl.a. «billettøren» som tidligere hadde vært bosatt på Trofors og kjente til mange graneværinger. Etter en drøy times venting kom båten.

Omsider kan vi stige om bord.

---

I rolig tempo bar det først mot den nærliggende hurtigbåtkaia på Gardsøya, der det nye verdensarvesenteret ligger, før smult farvann måtte vike for åpen sjø videre utover. Jeg ble sittende på dekk i lag med flere andre, for riktig å kunne ta inn synsinntrykkene. Gjennom Hysværet kjente jeg godt igjen Gåkkå mat- og vinhus, bygd opp av rekved og med gressbevokst torvtak. Her ble vi servert nydelig fiskesuppe for tretten år siden. I dag går visstnok driften tråere, mye pga. kommunikasjonene.

På nye tokt med Vegaøyans venner.

---

Da Skjærværet kom til syne ute i horisonten begynte sjøsprøyten å bli såpass heftig at det bare var å komme seg inn. Et par solide moloer på henholdsvis 400 og 120 meter på innersida av øya har i nesten 90 år sørget for god beskyttelse og fine landingsforhold ved det nedlagte fiskeværet. Men selv på en godværsdag som denne kunne vi se brenningene og brottsjøene bryte mot de omkringliggende skjærene rett som det var. Vi klappet til kai, og de vel 25-30 deltakerne kunne skreve over ripa – en etter en.

Gjensyn med Skjærværet.

---

På grunn av den store forsinkelsen foreslo noen fra komiteen at vi rett og slett kunne begynne med middagen – varm og velsmakende lapskaus. En god ide! Flere kulturpersonligheter var med på turen, som f. eks. Per Morten Gullsvåg og Inga Næss. Men hovedpersonene på denne øyans dag var nok likevel Torvald Mathisen, oppvokst i Skjærvær og Kåre Steinbru, forfatter av Vega Wiki – gårds- og slektshistorien for Vega på nett. Begge med grundig kjennskap til Skjærvær.

Vi begynner like godt med middagen, noe ingen har innsigelser mot.

---

På Skjærvær har det sannsynligvis vært bosetning siden 1500-tallet, men kanskje ikke kontinuerlig i begynnelsen. I Torvalds tid bodde det ei tid fire familier her ute, fordelt på de to eiendommene Nordparten og Sørparten, og han husket at det kunne være oppimot 30 fiskere samtidig på den vel 900 m lange øya. Skjærvær var hovedsakelig et fiskevær, men i tillegg ble det drevet litt jordbruk. Egg- og dun-næringa var en bigeskjeft, til forskjell fra en del andre steder i Vegaøyan, der den kom i første rekke.

Videre kunne Torvald fortelle at Skjærvær ikke var noe «rekland», slik som Hysvær og Lånan var. Skulle en ha tak i trevirke måtte en gjerne inn i fjordene, og av og til for de så langt sør som til Namsen. Torv til brensel måtte også hentes andre steder. I Torvalds oppvekst var det internatskole på Hysvær, helt til internatet ble lagt ned midt på 1950-tallet og erstattet med skoleskyss. Bosetninga i Skjærværet opphørte i 1984, men også i årene etter var det folk her på sommeren.

Torvald Mathisen forteller om oppveksten sin og livet i Skjærvær.

---

Ordet ble så gitt til Kåre Steinbru, som har gjort en uvurderlig innsats i å sammenfatte vegværingenes gårds- og slektshistorie. Her datt jeg fort av lasset, da innfløkt slektsgranskning med mengder av ukjente navn ikke festet seg til hukommelsen. Uansett er arbeidet hans en gullgruve for alle som er interesserte i slekt på Vega. Vi la så i vei mer eller mindre på egen hånd, men ble advart mot å bevege oss aller lengst sør på øya, der havet lett kunne skape et farlig dragsug.

Selv slo jeg følge med en del andre oppover mot øyas høyeste punkt på 24 moh. Men vi hadde ikke kommet halvveis før neste taler, Per Morten Gullsvåg, stoppet opp og rensket stemmen. Han ledet i sin tid restaureringen av bygningene på Skjærvær. Rundt 1990 hadde kommunen fått midler til å bøte på arbeidsledigheten. I og med at kulturarbeid ikke kom i konflikt med andre næringer, var restaurering av de gamle bygningene i Skjærværet et høvelig tiltak som gavnet mange.

Langs trehusene blir vi fortalt om den omfattende restaureringsprosessen som startet opp rundt 1990.

---

Det viste seg snart at flere av de arbeidsledige slett ikke var ukjent med snekring, og de som manglet erfaring fikk kyndig opplæring. Resultatet av denne store arbeidsinnsatsen er vel alle imponert over, og knapt 15 år etter oppstarten fikk både Skjærvær og de fleste andre Vegaøyan status som verdensarv av UNESCO. I likhet med alle trebygningene, er også moloen (bygd 1930-36) definert som kulturminne. Bak rota av moloen kan en tydelig se hvor man har sprengt ut masser.

Torvald Mathisen og Inga Næss.

---

Navnet Skjærvær kan lett gi assosiasjoner til et glattskurt skjær der ingenting spirer og gror, men faktum er at hele øya er gresskledd. Og blant alt det grønne, et mangfold av blomster. Nå for tida finnes det ikke beitedyr i været, men gresset blir slått av og til. Ærfuglbestanden har derimot fått et solid oppsving de siste 20 årene, og i 2020 hekket det 40 fugler her. Men ørna er en vedvarende trussel. I dag så jeg to av arten som svevde ikke så veldig høyt over hodene våre.

Den tid det eksisterte et samfunn av både fastboende og fiskere her ute, ble det ytret ønske om et forsamlingshus på Skjærvær. Fiskerne bestemte seg for at inntektene av fangsten fra et av garna skulle gå til dette formålet, mens kvinnene skaffet midler ved å arrangere basarer og fester både her og andre steder. Tidlig på 1920-tallet så et nytt bedehus dagens lys, høyt over de små trehusene nede ved sjøen. Folk var nok troende, men ikke fanatiske, og fortsatte med både dans og festligheter – dog neppe i gudshuset.

Innover mot Søla og Vega.

---

Øyans dag er åpen for både medlemmer og ikke-medlemmer av venneforeninga.

---

Blant brott og brenning.

---

Bygningsmassen på Skjærvær består av 29 bygninger med stort og smått – flest i verdensarvområdet.

---

Den lengste av de to moloene er 400 m lang, og sto ferdig i 1936.

---

Tilbake på kaia vanker det kaffe, kaker og historier før det er på tide å gå om bord igjen.

---

Øyans dag er en opplevelse for alle som er nysgjerrige på den tradisjonelle kystkulturen. Turene går gjerne til steder som knapt nok synes på kartet, men som likevel har en lang og egenartet historie. En lærer masse, ikke minst fra folk som har bodd og levd på steder som Skjærvær – halvannen mil nordvest for Vega.

Innenfor Hysværet gikk jeg ut og satte meg på dekk. Her slo jeg av en prat med ei dame som kunne fortelle at hun hadde flyttet sørover fra Vega i 1967. Aldri hadde hun vært med på noe slikt som dette før, og beskrev turen som «et eventyr».

En utflyttet vegværing mener båtturen til Skjærvær har vært et eventyr, idet vi nærmer oss Nes.

---

Vel i havn, gikk vi hver til vårt. Hadde ikke gått lange stykket da jeg hørte skritt bak meg. Det viste seg at det var ingen ringere enn Inga Næss, og vi kom i prat. Forfatteren bor og arbeider vanligvis i Trondheim, men har et flott gammelt trehus her på Nes. Hun tipset meg om et knippe andre øyer det var vel verdt å besøke, og avslørte at hun hadde mye upublisert materiale liggende. Oppe ved teltet tok jeg meg en pils mens blikket ble dratt utover mot horisonten.