# 641 • 17. – 19. august 2022

Dag 1 (av 2):

Til gode

De ugjennomtrengelige skymassene hang tungt nedover fjellsidene, og jeg begynte å betvile den lovende værmeldinga for morgendagen. Jeg befant meg på fergeleiet ved Andalsvågen og hadde tatt mål av meg å bestige Hornstinden – en av flere markante tinder langs Helgelandskysten jeg fremdeles hadde til gode.

Men det traurige været gjorde det vanskelig å se for seg noen topptur. Det var allerede blitt kveld, og ingen antydning til letning var i sikte. Kanskje var det bare å innse først som sist at jeg måtte finne meg et alternativt turopplegg i lavereliggende strøk.

Budskapet på dette hjemmesnekra skiltet er ikke til å ta feil av.

---

Jeg finner meg en brukbar gressflekk i veikanten vel 200 m fra fergeleiet.

---

Dag 2 (av 2):

Carpe diem

Hah! Jeg kunne nesten ikke tro mine egne øyne da jeg tittet ut av teltet. Som ved et trylleslag var de massive skymassene forduftet i løpet av natta, og dagen vartet opp med knallvær – dvs. skyfri himmel og sol! Alt lå med andre ord til rette for en bestigning av Hornstinden. Her var det bare å gripe dagen med begge hender, eller som det heter i det litt forslitte latinske uttrykket: Carpe diem!

Jeg var såpass utålmodig med å komme meg i gang at jeg gikk til det uvanlige skritt å droppe både frokost og kaffe. Istedenfor tok jeg med meg noen polarbrød og en tube smøreost, i tillegg til drikke selvsagt. Fra den nærliggende Høyvika bar det innover langs en grusvei vel 150 m, der jeg traff på et «Fjelltrimmen»-skilt. Herfra går det merket sti helt til topps.

Meteorologens prediksjoner har slått til!

---

Nevnte grusvei strekker seg innover mot Andalsbotnet, et naturskjønt fjordbotn uten bosetning. I 2005, da jeg overnattet der, var veien ennå ikke bygd. I dag er adkomsten enklere, og det skal visst også ha blitt satt opp en gapahuk der inne.

De første 200 høydemeterne bød på et noe knausete terreng, men stien var godt merket med røde prikker og det var ikke særskilt vanskelig å ta seg oppover. Over dette første partiet ble imidlertid lendet langt mer medgjørlig, og det føltes godt ta seg opp i høyden igjen. Nå som jeg var så godt i gang, bevilget jeg meg en solid pause, spiste og drakk og nøt utsikten.

En forsinket frokost inntas til utsikten mot ferga mellom Horn og Andalsvåg.

---

Videre gikk turen for det meste langs en tørr og tydelig sti. På forhånd hadde jeg vært litt spent på min egen form, da jeg hittil ikke hadde noen toppturer i beina. Heldigvis viste den seg bedre enn fryktet, og det var bare en nytelse å ta seg oppover den slake fjellsida til en stadig videre utsikt.

Turens midtre parti går langs en tydelig sti.

---

I sørøst hadde jeg Andalshatten – en svær koloss av et fjell ved munningen av Velfjorden, i sørvest Horn og Mosfjellet i Brønnøy, og ute i havet de umiskjennelige Vegfjellan. Tre ryper fløy opp. Disse utgjorde, i tillegg til tre ørner, alt av fauna jeg så på turen.

Det kjennes befriende å komme seg opp i høyden igjen.

---

Da jeg begynte å nærme meg toppen, som for øvrig ikke kommer til syne før en er nesten oppe, ble det naturlig nok noe mer steinete. Her oppe ble jeg belønnet med et flott skue innover Lomsdal-Visten nasjonalpark. De ville fjellområdene nord for Velfjorden er for meg nokså ukjente trakter, og kunne vært spennende å utforske en gang. Fra fergeleiet bruker en visst den samme stien som oppover mot Hornstinden et godt stykke på vei, før en etter hvert tar av mot høyre – altså østover.

Toppen kommer omsider til syne.

---

Så var jeg endelig oppe på Hornstinden. Satte meg ned og så gjennom boka i toppvarden, lagt ut av fjelltrimmen i Brønnøysund. Til tross for at vi var i medio august hadde ikke flere enn 25 stykker signert, hvorav flere på samme dag. Hva dette skyldes kan en jo filosofere litt over, men trolig må et mildt sagt varierende sommervær ta sin del av skylda.

Men denne dagen var i hvert fall av beste merke værmessig sett, og både nærliggende og fjernere fjell var godt synlige herfra. I nordvest viste både Lovund og Træna med Dørværet seg, samt Nesen av Dønnmannen. Resten av mannen ble liggende i skjul. I nordøst kunne både Finnknean, Lukttinden og Okstindan ses, og til og med Hatten i Hattfjelldalen var det mulig å se herfra. Jeg la meg så ned i gresset, slumret av – og sov en times tid i den beste fjellufta som tenkes kan.

885 moh.

---

Horn, lengst nord på den langstrakte Sømna-halvøya, har navngitt tinden. I bakgrunnen ses Torghatten.

---

I sør ruver Andalshatten (968 moh.) høyt over Velfjorden.

---

Fjelltraktene mellom Velfjorden og Visten ser forlokkende ut.

---

Selfie.

---

Like nord for Hornstinden ligger Liåvatnet med Stortinden, Saltkartinden og Høyholmstindan bak.

---

Denne sommeren har Hornstinden hatt overraskende få besøk ifølge fjelltrimmens utlagte bok.

---

Nedover mot de flate jordene på Høyholm med Hamnøya og Esøya rett utenfor.

---

Noen lyseblå fjell lengst i nord var jeg ikke i stand til å gjenkjenne, så jeg måtte ty til appen PeakFinder som kunne opplyse meg om at disse var Stormdalsfjellet i Saltfjellet og Sniptinden på Svartisen.

Mens det hadde vært tilnærmet vindstille fra jeg kom til jeg forlot toppen halvannen time seinere, satte det inn med kuling på vei nedover. Vinden var til dels ganske sterk, men også mild, og i det lettgåtte fjellterrenget lot jeg meg ikke affisere på annen måte enn at noe mer klær måtte på.

Et herlig fjellterreng å bevege seg i.

---

Det blåser opp på vei nedover.

---

Vindrossene feier over fjorden.

---

Utover kvelden og natta var det ingen tegn til at vinden skulle løye, og på morgenkvisten da jeg pakket i hop var det til og med blitt noe regn i lufta. Men det viktige var å ha godt vær da det gjaldt som mest, noe jeg hadde til gagns.