# 127 • 17. oktober 1995

Ingen høydare

Håpet om å komme meg til toppen av Eiteråfjellet hadde jeg gitt opp allerede før start. Selv med godt vær ville det blitt en utfordring å komme seg fram og tilbake innen det ble mørkt. Og noe godt vær var det aldeles ikke – tvert imot! Et surt høstvær med vind og regn var det jeg hadde å hanskes med denne oktoberdagen. Jeg var på nippet til å avlyse hele turen, men bestemte meg for å kjøre til Stavassadalen tross alt. Å bli utsatt for litt drittvær et par tre timer måtte jeg da tåle, tenkte jeg.

Framme i Stavassdalen var det ingen stor forbedring i værsituasjonen. Jeg gikk brua over Stavasselva, som var uhyggelig stri etter alt regnet, og rett oppover den bratte lia i sørhellinga av Eiteråfjellet. Etter hvert begynte fjellet å flate ut, og terrenget ble lettere å ferdes i. Men på samme tid fikk jeg noen kraftige vindkuler rett i fleisen. Dette var ingen fin dag å være i fjellet på, men nærmest på trass bestemte jeg meg likevel for å fortsette helt bortover mot tjønn 720 før jeg snudde, og slik ble det.

På tilbaketuren økte regnet i intensitet, og jeg var snart våt til skinnet. Nedover brattene mot Stavassdalen ble jeg nødt til å ta det med ro, da lendet var sleipt og glatt. Men ned kom jeg da til slutt. Ingen stor opplevelse! Men på den annen side var det veldig godt å komme seg innendørs igjen, ta seg en varm dusj og få på seg tørre klær.

Av dyreliv så jeg ei enslig rype. I skogbandet nede i dalen passerte jeg en sti jeg ikke visste om. (Den gamle ferdaveien til Stavassgården, fikk jeg vite i ettertid.)

Turrapporten er basert på en originaltekst fra 1995.