# 468 • 28. desember 2014

 

O jul med din glede

Tolv minusgrader var nærmest for mildvær å regne etter gårsdagens bunnotering på 28 blå. All laussnøen gjorde det uaktuelt å legge ut på skitur i terrenget, så alternativet ble å følge en eller annen lite trafikkert skogsbilvei til fots.

Å gå de 7-8 km fra Grane kirke, oppover mot Haustreisa og tilbake igjen mente jeg ville være en akkurat passe lang tur denne fjerde juledag. Dermed kjørte jeg til Granebygda, parkerte ved kirka og la i vei.

Ved Grane kirke starter turen.

---

Hadde ikke gått mange meterne før jeg så en skiløper stryke over jordene og forsvinne i skjul bak kirka. Kanskje ikke skiføret var så verst likevel? Vel, vel – det var uansett fint å ta seg fram til fots langs den brøytede veien.

Etter å ha passert en furulund, tok granskogen fullstendig over. Det var en sann glede å få rørt litt på skrotten igjen etter mye innesitting i det siste, og nysnøen som hadde lagt seg over landskapet gjorde det lyst og trivelig innover skogen.

O jul med din glede – jeg har en herlig vandring foran meg.

---

I Winter Wonderland.

---

Utsikt sørvestover mot bl.a. Storklumpen.

---

En kjerrevei som tok av fra Haustreisveien kjente jeg igjen. Julaften for temmelig nøyaktig ti år siden fulgte jeg nemlig denne. Husker at jeg slet med å få til et bål, og da det endelig fattet i kom et snøras deisende ned fra grana jeg satt under – noe som effektivt slukket bålet. Men det var den gang.

Innover til venstre gikk jeg på ski julaften 2004. Ti år seinere er Haustreisa turmålet.

---

Så inn i granskogen.

---

Som å vandre rett inn i et julekort.

---

Jeg ser nesten ikke skogen for bare trær.

---

Hadde et visst håp om å få se sola i sør, men den gang ei. Det nærmeste jeg kom solskinn var lia innenfor Haustreisa, som ei kort stund badet i rødlig sol. Ved de innerste husene var det for øvrig både folk og hunder å se. Da veien ikke var brøytet lenger gjorde jeg vendereis.

Framme i Haustreisa.

---

Hit, men ikke lenger.

---

På tilbaketuren begynte det så smått å snø, uten at det var de helt store mengdene. En skiløper kom så vandrende imot meg, og han presenterte seg som Rystad. Vi slo av en kort prat, og var begge enige i at det gjorde godt for både kropp og sinn å komme seg ut i naturen nå i romjula.

Det sparsommelige dagslyset var iferd med å ebbe ut da jeg var nede ved bilen igjen. Før jeg kjørte tilbake tok jeg meg en runde rundt den hvitmalte kirka, som i nysnøen virket enda hvitere.

Månen viser seg over den 154 år gamle kirka.

---

Temperaturen hadde steget ytterligere – til minus ni grader – da jeg startet opp bilen og vendte nesa hjemover igjen. På de vel 15 km til Haustreisa og tilbake var det ikke akkurat mye trafikk å møte på. Kun en eneste bil passerte meg på hele turen.