Målet for turen var Kjerringtinden (1395 moh.) ved Røssvatnet, en tind Jan og jeg besteg i år 2000, men da med null utsikt fra toppen. Denne dagen lå forholdene til rette for en flott tur, med blå himmel og sol, og vi ville gjøre et forsøk på å bestige den fra nord.
Vi startet på nordsida av Vesterbukta og gikk innover Laukskarddalen. Vi fulgte Laukskardelva et stykke oppover mot Laukskardet, før vi rundet sørsida av Lauktinden og tok oss over en hvit vidde mot Kjerringvatnet. Vatnet ble fulgt flere km innover til nordenden.
Kjerringvatnet er tilbakelagt. Nå starter oppstigningen mot Kjerringtinden – og problemene!
Den 600 m høye fjellsida av Kjerringtinden stupte bratt ned i vatnet fra øst, mens Snøfjellet dominerte i vest. I nordvest lå Geittinden som en massiv vegg, mens den innbydende Litjtinden tronet i nord.
Etter en pause i hellinga ovenfor Kjerringvatnet oppdaget jeg at den ene bindingen var løs, som på forrige tur. Ved nærmere ettersyn oppdaget jeg at den fremste skruen var borte, og at de to andre skruene var løse. Jeg hadde heldigvis tatt høyde for at dette kunne skje, og tatt med skrujern. Måtte feste bindingen 5 – 6 ganger i løpet av turen, men det utviklet seg aldri til noe stort problem, annet enn at jeg måtte ta det med ro.
Sakte, men sikkert går det oppover mot den forblåste toppen.
Det gikk sakte med meg oppover fjellet, og jeg måtte ta meg flere småpauser. 1,5-litersflaska med drikke var uvurderlig. Jan lå langt foran, og nådde toppen lenge før meg. Jeg tok det med ro, og holdt et tempo jeg følte var fornuftig.
Utsikten ble stadig flottere. Tindene i Saltfjellet / Svartisen-området kom til syne og det samme gjorde Okstindmassivet. Det aller meste av Røssvatnet var synlig, fra Krutåbukta til Tustervatnet og Nordvatnet, og jeg fikk et godt inntrykk av størrelsen på innsjøen.
Okstindan slutter ikke å begeistre.
Røssvatnet nordøstover.
Røssvatnet sørøstover mot Hattfjelldalen.
Men på vei opp kom også vinden. Alle klær måtte på. Ved toppvarden var vinden svært sterk, dvs. storm. Jan hadde ventet på toppen ei stund, men forsvant nedover ryggen på sørsida da jeg kom opp.
Det gikk smått med meg nedover, men takket være fellene gikk det greit. Nede fra Kjerringtinden besluttet vi at jeg skulle gå raskeste vei ned mot veien, mens Jan skulle fortsette tilbake til bilen. Vi gjorde så. Den siste biten fulgte jeg mer eller mindre ski- og pulkløyper. Hadde en solid tryning et sted nede i bjørkeskogen.
Kveldssol i vinterfjellet.
Mot Geittinden og Litjtinden.
Nede ved veien ventet jeg på at Jan skulle komme og hente meg. Tror han irriterte seg over all ventingen på meg, og det hadde han nok grunn til.
Folk så vi kun ved Kjerringvatnet, dit en familie hadde kjørt opp med skuter. Dyr så vi ikke, men derimot tydelige jervspor ved Kjerringvatnet. Skare øverst i Laukskarddalen og litt isete opp mot Kjerringtinden. Men for det meste var det nydelig skiføre med 3 – 10 cm laussnø. Månen dukket opp mot slutten. Alt i alt en nydelig tur, tross skrantende form og utstyr.
This message is only visible to admins.
Problem displaying Facebook posts. Backup cache in use. Click to show error
Error: Error validating access token: The session has been invalidated because the user changed their password or Facebook has changed the session for security reasons. Type: OAuthException
Målet for turen var Kjerringtinden (1395 moh.) ved Røssvatnet, en tind Jan og jeg besteg i år 2000, men da med null utsikt fra toppen. Denne dagen lå forholdene til rette for en flott tur, med blå himmel og sol, og vi ville gjøre et forsøk på å bestige den fra nord.
