Tur nr. 390 / 11. – 12. august 2010

stjernestjerne

  • Start: 13:55
  • Framme: 19:20
  • Tilbake: 0:20
  • Starttemp.: Ca. + 23°C
  • Vær: Sol fra klar himmel → klart.

En hard tørn

Egentlig var det Lesshornet i Bindal som skulle bestiges i dag, men da jeg kom kjørende over Gåsheia og fikk se den massive skodda som lå på kysten var det bare en ting å gjøre – snu! Heldigvis skulle en ikke lenger innover enn til Velfjord, før himmelen var blå og sola skinte. Var litt i villrede hvordan jeg skulle utnytte denne flotte dagen, da jeg ikke hadde klar noen plan B. Men så kom jeg på at jeg hadde jo Hardangsfjellet på lista over prioriterte fjellturer i år, og da var saken klar.

Svingte av mot Saus og parkerte nær bomen ved Strauman, omtrent samtidig med en annen kar som skulle ut med båt. Bega meg langs grusveien og videre langs en sti, nesten helt til Ursvatnet – en tur som tok en liten time i bedagelig tempo.

Hardangsfjellet blir utpekt som dagens turmål.


Veien hadde jeg kun gått på vinterføre tidligere. Kunne for øvrig se over mot den bratte Bergshaugen, der jeg tidligere i år overnattet under åpen himmel. Jeg kom meg greit over bekken fra Ursvatnet, men på den andre sida var det en bratt skrent, og allerede der ble klyveferdighetene satt på prøve.

Sikk-sakk-gåing og klyving ble i det hele tatt gjennomgangstonen nesten helt til topps, og landskapet var alt annet enn enkelt å ferdes i. Det gjorde heller ikke saken enklere at jeg ikke hadde kart med, da jeg jeg i utgangspunktet ikke hadde tenkt meg til Hardangsfjellet.

Strauman og grusveien som jeg fulgte.


I solsteiken var det en hard tørn å ta seg oppover den knausete fjellsida, og det gikk hardt utover den medbragte appelsinjuicen. Som vanlig hadde jeg tatt med meg altfor lite, og halveis oppe i fjellsida var det tomt. For at ikke jeg selv skulle gå tom måtte jeg ty til lunkent surt myrvann fra en pytt. Litt høyere opp fylte jeg opp med vann som var litt mindre surt, men like lunkent.

Et knausete fjell.


Jeg tok meg flere pauser, men til slutt sto jeg da ved toppvarden (trodde jeg et øyeblikk). Men det viste seg at den sirlig oppbygde varden ikke sto på selve toppunktet, så jeg fortsatte ca. 100 m videre til det virkelige toppunktet.

Fra “toppvarden” ser jeg t.v. Visttindan og t.h. Lauvvasstinden, Breidvasstinden og litt av Sausvatnet.


Utsikten var formidabel. Skodda hadde fordampet ute ved kysten, og nå var det finvær over hele linja. Hadde jeg hatt litt mer is i magen ville jeg nok ha befunnet meg på Bindalshalvøya nå. Gikk noen skritt videre, slik at jeg kunne se ned mot Hardangsfjorden og Bindalsfjorden.

Mot Sømna og Vega.   


Ikke Hardangerfjorden – men Hardangsfjorden og ytre del av Bindalsfjorden.


På tilbaketuren havnet jeg på feil side av ei betydelig fjellkløft, og ble nødt til å ta meg ned i denne og et stykke oppover igjen på den riktige sida. Om det var knausete på vei oppover, så virket det verre på tur nedover. Flere steder fryktet jeg for å sette meg fast, men jeg fikk ålt meg nedover de verste skrentene og kløftene.

Det begynte å mørkne, men jeg så fortsatt hvor jeg gikk. Da jeg var kommet såpass lavt at jeg øynet enden på visa fikk jeg den glupe ideen om å gå korteste vei rett ned i dalen. Jeg gjorde så – men rett før jeg nærmet meg myra i bunnen av dalen så jeg at jeg befant meg på kanten av et stup! Så nært – men likevel så langt unna. Jeg ble atter en gang tvunget popover fjellsida, mens jeg pustet som en gal og hjertet hamret vilt. “Snarveien” var i virkeligheten en omvei.

Trolsk stemning i et krevende fjellterreng.


Jeg registrerte en tiur som tok til vingene og et plask i ei tjønn litt lenger ned (muligens bever), uten at jeg var i stand til å nyte disse naturopplevelsene.

Etter at jeg på en litt klumsete måte fikk karret meg ned til bekken fra Ursvatnet og slukket tørsten en smule, kom jeg meg endelig på stien. Nå hadde det imidlertid blitt såpass mørkt at jeg bare måtte gå på. Jeg kom snart på grusveien som var grei å følge, tross mørket.