# 90 • 22. – 23. august 1993

Dag 1 (av 2):

Klappet og klart

Alt var klappet og klart til mitt livs største turprosjekt – Elgviddevatnet / Jordbruvatna. Planen var å starte i Stavassdalen, gå via Feitskardet og innover ukjente fjellområder mot Elgviddevatnet. Derfra ville jeg begi meg sørover mot Jordbruvatna, før jeg – etter planen – ville ende opp ved Tosenveien. Ideen til turen var gammel, og jeg hadde forestilt meg hvordan turen ville arte seg utallige ganger. Nå stod jeg altså på startstreken i Stavassdalen, men ikke alt skulle gå etter planen, mildt sagt.

Klokka var ikke mer en halv åtte på morrakvisten da jeg heiv sekken på ryggen og trasket innover Stavassdalen langs Stavasselva. Det var langt til Elgviddevatnet, og jeg ville gjerne ha dagen foran meg. Et stykke inne i dalen ble Feitskardelva krysset, som jeg tok for å være Stavasselva. I den tette skogen rotet jeg med retningene. Jeg hadde faktisk kurs innover mot Langskardet, før fadesen ble oppdaget og retningen justert.

Nå som jeg – stikk i strid med den planlagte ruta – befant meg på “feil” side av Feitskardelva, måtte jeg også vade over Langskardelva. Det var småbratt ned mot denne elva, og den rant stri. I lia på den andre sida fant jeg, av alle ting, restene etter en gammel trebåt under ei gran. Lurte litt på hva en båt gjorde her, langt unna både Stavatnet og Feitskardvatnet, uten å finne noe logisk svar. Landskapet ble mer oversiktlig over skoggrensen, men innover Feitskardet var det en del seige myrer.

Det regnet kraftig da jeg, drøyt 2,5 timer etter start, fikk se Feitskardvatnet foran meg. Hvis dette trøstesløse været fortsatte lovet det ikke godt for fortsettelsen innover fjellene. I og med at det var tidlig på dagen, fant jeg ut at jeg ville ta meg en lengre pause her ved Feitskardvatnet, i håp om at været skulle bedre seg utover dagen. Dermed gikk jeg igang med å sette opp teltet på sørøstsida av vatnet, og straks etter lå jeg i soveposen mens regnet trommet på teltduken.

Litt seinere på dagen opphørte regnet, men det så fortsatt grått og trist ut innover fjellene i vest. Piffen hadde gått litt ut, og jeg fant ut at jeg like gjerne kunne bli på stedet til i morra. Og sånn ble det. Tok med fiskestanga og annet utstyr til den andre sida av vatnet, der jeg hadde vært før, og der jeg visste det skulle finnes flere fine fiskeplasser. På vei dit måtte jeg karre meg gjennom ei steinur, nedenfor flogene av Kvitfjellet. En del av ura var dekket av gammelsnø, selv nå i slutten av august.

Allerede i starten av turen hadde speilreflekskameraet streiket, men da jeg nå oppdaget at all marken var ødelagt, syntes jeg det var verre. Jeg hadde nemlig i all hovedsak basert kostholdet på selvfisket ørret, og hadde lite reserveproviant med. All marken var død, og lå og fløt i ei brun suppe i markboksen, som jeg hadde hatt stående ute i regnvært. Stinket gjorde den også. Gjorde noen kast med den døde marken for syns skyld, uten resultat selvsagt.

Prøvde å fiske et par ganger til i løpet av dagen, med sluk, men heller ikke dette ga tellende resultat. Utpå ettermiddagen kom det to personer gående. De ble ei stund, før de for tilbake igjen. Hørte et smell oppe i flogene av Kvitfjellet midt på dagen. I sju-tida på kvelden begynte det å regne igjen, og jeg var ikke videre optimistisk med tanke på morradagen. Det ble fryktelig mørkt mot natt, og jeg skulle ikke mange meterne vekk, før jeg hadde problemer med å se teltet.

Dag 2 (av 2):

Resignasjon og retrett

I løpet av natta hadde fotenden av soveposen blitt gjennomvåt, som følge av kraftig regn og et telt som tydeligvis ikke holdt mål. Dette, i tillegg til tung sekk (23 kg), død mark og et kamera som ikke fungerte, gjorde at jeg valgte å resignere og gjøre retrett mot sivilisasjonen. Det regnet riktignok ikke nå på formiddagen, men været var fremdeles grått og hustrig. Snart var teltet revet og sekken pakket, og jeg var på vei nedover Feitskardet igjen.

Det ble en lang tilbaketur. Gikk langs nordsida av Feitskardelva nedover skardet i et stort sett lettgått terreng. Ved p-plassen i Stavassdalen satte jeg fra meg den tunge sekken, før jeg fortsatte sju km langs Stavassveien mot Svenningdalen, og deretter ni km langs Vestersidveien hjem. Deretter var det å kjøre tilbake til Stavassdalen igjen for å hente sekken. Turen ble helt annerledes enn det jeg hadde forestilt meg, men den ga også en haug med kjærkommen erfaring.

Turrapporten er basert på en originaltekst fra 1993.