Tur nr. 407 / 27. – 28. juli 2011

stjernestjernestjerne

Dag 1 (av 2):

  • Start: 18:45
  • Framme: 20:35 (helleristningsfeltet på Valen) / 22:25 (leirsted) 
  • Temperatur: Ca. + 17°C
  • Vær: Overskyet.

Blant bergkunst og helleristninger

Etter fjorårets overnattingstur til den frodige jordbruksøya Mindlandet, lengst sør i Alstahaug kommune, var det nå duket for en ny tur i området – denne gang til naboøya Rødøya (Tro), med sitt unike utseende og rike forhistorie.

Jeg ankom fergeleiet på Tro med ferga “Tjøtta”. Selv om det hadde rukket å bli kveld, hadde jeg fortsatt noen timer på meg før det begynte å mørkne.

For første gang på Tro.


Mon tro hva Tro kan skilte med av attraksjoner?


Omtrent det første jeg la merke til var ei info-tavle med overskriften Helleristningsøya. Rødøya er kjent for to ting – sitt karakteristiske røde fjell og helleristningsfeltene. Det iøynefallende rødlige fjellet består bl.a. av en rødforvitret serpentinbergart og grunnstoffet krom (kilde: snl.no). Når det gjelder helleristningene, så er landets kanskje mest berømte enkeltristning “skiløperen” en av figurene.

På “helleristningsøya”.


Jeg leser om bergkunsten i området.


Jeg tok sekken på ryggen og bega meg langs grusveien nordover øya. I et veikryss viste et lite treskilt med øyas store kjendis, “skiløperen”, at jeg var på rett vei. Det var fullstendig vindstille og en fin temperatur, om enn noe fuktig luft, og en umiskjennelig duft av gress og sommer fylte neseborene.

Det er jo bestandig spennende å besøke nye steder. Særlig synes jeg øyene på kysten med sin lange bosettingshistorie, velutviklede kulturlandskap – i tillegg til naturen – er interessante. Denne øya var i så måte intet unntak.

Øyas store sønn – “skiløperen”.


Skritt for skritt nærmet jeg meg Rødøyfjellet, som fortsatt lå noen km lenger framme. Jeg hadde et visst håp om å komme meg til topps på fjellet i løpet av kvelden, men irriterende nok var selve toppen dekket av skyer. I følge meteorologene skulle det klarne opp etter hvert, men nøyaktig når dette ville inntreffe var mer usikkert. Litt av poenget med toppbestigninger er jo nettopp utsikten, så hvis det ikke ble noen forandring snart sto fjellturen i fare.

Selv om toppen av Rødøyfjellet er innhyllet i skyer, er det mye vakker natur.


Da det ikke var antydning til letning i det massive skydekket, fant jeg ut at jeg ville forandre den opprinnelige planen. Eventuell fjelltur fikk vente til dagen etter. I stedet ville jeg konsentrere meg om helleristningsfeltet på Valen i kveld.

Langs landeveien.


Etter et par km langs landeveien kom jeg til Rødøyvågen. Her var det laget til en stor platting med bord og benker. Også ei flott gamme var satt opp like ved, men denne var som forventet låst. Satte meg ned på en av benkene og fikk i meg noe mat. I og med at jeg ikke hadde noen klar forestilling om hvor jeg skulle overnatte, vurderte jeg å slå meg til ro her. Men da jeg, vha kartet, oppdaget at jeg ikke befant meg på den “egentlige” Rødøya slo jeg denne tanken fra meg.

Ei gamme ved Rødøyvågen.


Navnene på øya er et kapittel for seg. I dag er Tro fellesbetegnelsen på hele øya, etter gården med samme navn. Rødøya er den nordlige og fjellendte delen av øya, mens Lauvøylandet utgjør den sørlige delen. Opprinnelig var dette to separate øyer, men etterhvert som havnivået sank, “smeltet” øyene sammen til ei øy. Dette fenomenet har vi flere eksempler på, bl.a. Altra – Blomsøya – Hestøya litt lenger vest og øyene sørvest for Brønnøysund.

Sekken ble parkert, og jeg fortsatte langs veien videre nordover. Nå ville jeg ta en titt på helleristningene i Valen. Etter noen få minutters gange passerte jeg et vel hundre m bredt eid mellom Rødøyvågen og Rødøyosen, og vips så var jeg på Rødøya. I en krapp sving var det satt opp nok ei info-tavle, og her startet stien til Valen-feltet.

Ved denne info-tavla starter stien til Valen-feltet.


Stien var grei å følge med diskret merking, men kanskje ikke så tydelig som antatt. Etter to små km gjennom skogen var jeg framme ved helleristningsfeltet.

En periode var feltet utilgjengelig, etter at det hadde foregått hærverk, men nå var det heldigvis tilgjengelig for allmennheten igjen. Ei plattform var satt opp for å stå på, med godt overblikk over helleristningene.

På rett spor – “skiløperen” viser vei.


Helleristningsfeltet på Valen.


Tradisjonelt deles helleristninger inn i to grupper – veideristninger og jordbruksristninger. Valen-feltet tilhører førstnevnte gruppe, og består av jakt- og fangstmotiver fra steinalderen. Oppsiktsvekkende nok finnes det også felt med jordbruksristninger på denne lille øya, som dateres til bronsealderen. Disse er imidlertid ikke tilgjengelig for publikum per dags dato. Navnet “helleristningsøya” er m.a.o. vel berettiget. Men nå var det altså Valen-feltet og steinalderristningene som sto i fokus.

De fleste av ristningene var lette å få øye på, mens noen ikke var fullt så tydelige. Figurene forestilte niser, elger, båtfigurer og en sel – i tillegg til den omtalte skiløperen. Når det gjelder sistnevnte, så viser det seg at vedkommende sannsynligvis ikke er noen skiløper likevel, men noe helt annet. Sitat fra de nylig oppsatte info-tavlene:

Skiløperen er trolig den mest kjente helleristningsfiguren i Norge. Særlig ble det blest om figuren i forbindelse med OL på Lillehammer i 1994, da den var inspirasjon og utgangspunkt for piktogrammene som illustrerte de ulike øvelsene. I dag er det generell faglig enighet om at den 4.000 – 5.000 år gamle figuren sannsynligvis fremstiller en kajakkpadler.

Den utlagte boka måtte naturligvis signeres.


En trimbok var lagt ut på stedet, og jeg skrev meg opp. Før jeg forlot stedet tok jeg en kikk ned mot Flatøysundet like nedenfor. I dag er det en bratt skrent ned mot sundet, mens det i steinalderen, da havnivået sto flere meter høyere, nok så litt annerledes ut. Jeg kunne nesten se for meg steinaldermenneskene (som langt fra var så primitive som det vi ofte forestiller oss) jakte sel og annet fra farkostene sine. Helleristningene bærer vitnesbyrd om dette. Mer fra info-tavla:

Bildenes egentlige mening og tankene bak er for alltid skjult for oss. Tidligere tolket man dyreavbildninger på berg som steinalderjegerens forsøk på å få makt over viltet. I dag er oppfatningen at bildene representerer uttrykk for en komplisert tro- og forestillingsverden, noe vi kjenner til i samfunn hvor bergkunst har vært i bruk helt opp i nyere tid.

Bilder av hver enkelt helleristning her.

Flatøysundet, like øst for Valen-feltet.


Tilbake igjen ved sekken hadde jeg bestemt meg for hvor jeg ville slå leir – nemlig helt vest på Rødøya, og jeg tok fatt på de drøye to kilometerne dit.

På en berghammer med fri utsikt bl.a. mot øyene Mindlandet og Tjøtta satte jeg opp teltet. På nordsida kneiset det røde Rødøyfjellet. En ganske stor varde sto bare noen få meter bortenfor teltet. Hvor gammel denne er, er ikke godt å si, men det er godt mulig at den er et gammelt seilingsmerke.

Etter å ha fått i meg noe varm mat begynte det så smått å mørkne. Et tydelig tegn på at seinsommeren var kommet til Helgeland. Jeg la merke til at det var brådjupt nedenfor beghammeren, og jeg både hørte og så nise. Ekstra spesielt var det å oppleve dette, da jeg nettopp hadde bivånet bergkunst med bl.a. niser. Ikke alt har forandret seg på 4000 år – heldigvis. Plutselig tok ei trane til vingene, og la i vei sørover med taktfaste vingeslag. Virkelig et flott syn! Hørte for øvrig folk på ei hytte ved Rødøyvågen.

Ved leirplassen begynner det etter hvert å mørkne. Utsikt nordvestover mot Tjøtta.


Sprettet en halvliter, og satte meg og så utover det vakre kystlandskapet. Selv om det mørknet, begynte samtidig skylaget å lette på sløret. Den ene etter den andre fjelltoppen kom gradvis til syne, deriblant Høyholmstindan i sør, og godværet som var meldt var nå i ferd med å komme. Da også toppen av Rødøyfjellet kom til syne, visste jeg at det ville bli topptur i morra. Det var herlig å være vitne til denne oppklaringen mens det mørknet – og én halvliter til ble fikset fram, før soveposen ble rullet ut.

Mot natt klarner himmelen opp. Utsikt sørover mot Troholman, Høyholmstindan, Mindlandet og Hamnøya.


Dag 2 (av 2): Rødøyfjellet

  • Start: 11:05
  • Framme: 12:35 (Rødøyfjellet)
  • Tilbake: 15:20 (leirsted) / 16:20 (hentet med bil ved Rødøyvågen)
  • Temperatur: Ca. + 23°C
  • Vær: Delvis skyet / sol → lettskyet / sol.

Dehydrert og solbrent

Som forventet våknet jeg opp til godvær – noe som var ensbetydende med topptur til det drøyt 300 m høye Rødøyfjellet.

Etter frokost tok jeg på meg en lett sekk og la i vei langs grusveien. Traff på ei dame som forklarte hvor jeg burde ta av fra veien. Ved Rødøygården måtte jeg først over et jorde, så gjennom ei grind. Videre var det lett å følge den merkede løypa oppover. Tipset viste seg å stemme.

En solrik morgen.


Fra denne lille vika så jeg ei trane ta til vingene kvelden før. Nisa var dessuten aktiv.


Det særpregede Rødøyfjellet er dagens turmål.


Et hus på Rødøygården, omgitt av osp.


Det var et temmelig spesielt fjell å ta seg oppover, med sin rødaktige farge, og landskapet var ikke helt ulikt det man finner i gamle western-filmer. Men utsikten, som snart begynte å gjøre seg gjeldende, avslørte at jeg befant meg i Nordland og ikke i ville vesten. Fjellet viste seg lettgått, og merkingen var dessuten god. Etter hvert ble det røde fjellet avløst av gress og annen vegetasjon, og en tydelig sti kom til syne.

Et rødt fjell.


Et stykke følger jeg en god sti oppover.


La merke til at det var folk på toppen – eller rettere sagt på et utsiktspunkt, der den merkede stien slutter. Selve toppen ligger noen hundre m lenger nord. Det var to damer og en mann som hadde tatt turen opp, og mens damene tok fatt på nedturen ble jeg stående og pratte med mannen. Det viste seg at han var her fra øya, og at han hadde gode kunnskaper om øyas fornminner. Bl.a. opplyste han meg om at det hadde blitt gjort et funn av et skip med en mann ombord, og om hulemalerier på ei naboøy.

Mindlandet i sørvest.


Sørover Tro. Rødøyvågen i forgrunnen og Høyholmstindan i bakgrunnen.


Skrev meg opp i den utlagte boka, før jeg fortsatte. Overraskende mange hadde skrevet seg opp, så Rødøyfjellet er tydeligvis populært å bestige.

Oppover mot toppen på 307 moh. tok det nakne røde fjellet over igjen. Toppen av fjellet var ganske flat, og det var ikke enkelt å avgjøre hva som var det høyeste punktet. Gikk dermed over samtlige knauser for å være på den sikre siden.

Sørover var det en nydelig utsikt mot øyer som Mindlandet, Hamnøya og Vega. Fjellene på sistnevnte øy stakk opp av skodda som lå ved havnivå der ute. I vest og i nord tok Tjøtta og Alsta med De syv søstre mye av oppmerksomheten, samt småøyene Haltøya og Bærøya, like nord for Rødøya. Mot øst så jeg rett innover Halsfjorden og litt av fjordarmen Grytåfjorden.

Jeg nærmer meg toppen av Rødøyfjellet.


Fra toppen har jeg en fin utsikt østover Halsfjorden.


Vestover mot Tjøtta og skjærgården utenfor.


Fjellene på Vega stikker opp av skodda langt ute i havet.


Her oppe på toppen av Rødøyfjellet forsvant den siste skvetten appelsinjuice. Det var en stor tabbe å ikke ha med meg mer, men det var lite jeg kunne gjøre med det nå. Bekker med friskt vann var nærmest ikke-eksisterende på hele øya – i hvert fall såpass seint på sommeren. I tillegg begynte sola for alvor å ta tak – så resten av turen ville nok bli en sann prøvelse. Planen om å fortsette over toppen og ned fjellet på nordsida ble imidlertid holdt fast ved.

Jeg vil fortsette over toppen, og ned på nordsida. Utsikt mot bl.a. Haltøya og Bærøya.


Fjellet var stort sett lettgått også på nordsida, men et kort stykke nesten helt nede ved havnivå viste terrenget seg litt mer krevende (dvs. området mellom Ytterodden og vika lengst nord på øya).

Fjellet viser seg lettgått også på nordsida av toppen.


Formen var allerede nå temmelig rusten. Jeg var tørst, gikk sakte og hadde pådratt meg en lei hodepine – men det var ikke annet å gjøre enn å holde ut. Heldigvis var det en lettgått sti fra sommerhusene på Tangen og sørover langs med fjellet mot veien.

Den siste biten av stien var for øvrig den samme som jeg gikk i går – til helleristningsfeltet på Valen. Også på denne stien kom jeg forbi et eldgammelt fornminne – nemlig en fallos. Ikke fullt så flott og fin som marmorfallosen på Glein på Dønna, men likevel spesiell.

Tilbake ved leirplassen, demonterte jeg teltet og pakket sekken, før jeg bega meg langs grusveien mot fergeleiet. Normalt er ikke fire km noe problem, men i den tilstanden jeg nå var i – dehydrert og solbrent – måtte jeg virkelig stålsette meg. Bøyde meg ned for å drikke av noe som lignet en bekk, men vannet hadde en ekstrem myrsmak, og alt kom opp igjen!

Fra sommerhusene på Tangen følges en lettgått sti langs Rødøyfjellet tilbake.


Omtrent halvveis langs veien ble jeg stoppet av en bil, og tilbudt skyss av et ektepar litt oppi årene. Dette har skjedd meg mange ganger ute på øyene, og denne gangen takket jeg ja. Da jeg fortalte at jeg hadde gått tom for drikke ble jeg tilbudt flaskevann, men da vannet smakte like surt som alt annet vann på øya, nøyde jeg meg med en halv slurk. En fin gest uansett.

Damen fortalte at Tro visstnok er et av landets minste steder med eget postkontor. Dette er visst åpent bare et par timer om dagen.

Vel framme ved fergeleiet var det ingen andre å se, så jeg ringte mannskapet på ferga for å få dem til å legge til. Dette hadde jeg strengt tatt ikke behøvd, da den ene bilen etter den andre kom kjørende. Jeg kom i prat med en MC-sjåfør fra Sandnessjøen som hadde hytte her. Det viste seg at han hadde sett teltet mitt fra hytta si.

Ferga kom, og omsider kunne jeg gå i land på Tjøtta – rødere i trynet enn Rødøyfjellet. Det ble for øvrig konsumert formidable mengder forfriskninger, før jeg satte meg bak rattet.

Etterord:

Sommeren 2016 ble flere av helleristningene på Tro, bl.a. den landskjente “Skiløperen”, skamfert av en uvettig mindreårig person, etter å ha ligget urørt i flere tusen år.

  Helleristningene på Valen, Rødøya i 2011 (10 bilder)