Et værvindu så ut til å åpne seg – i det minste litt på gløtt – før en ny periode med elendighet truet med å komme inn fra vest. Skulle jeg ha noen som helst forhåpning om topptur med det første, måtte jeg bare hive meg rundt allerede i morra – en utfordring jeg tok på strak arm.
Værnestinden (688 moh.) var “the chosen one” denne gangen. Tinden, som ligger på Værneshalvøya mellom Tjongsfjorden og Værangen i Rødøy, hadde jeg bitt meg merke i for noen år siden da jeg tok meg til topps på Bjørntinden i samme område. På vei sørover kystriksveien var det gråværet som dominerte, men da skydekket omsider begynte å sprekke opp gikk det fort.
Iført shorts og i et nydelig vær startet jeg turen med å ta meg oppover fra Værangen på noen lettgåtte svaberg.
På vei oppover svabergene vinner jeg fort høyde. Vestover mot Renga og Hestmannen.
Disse forføreriske svabergene forledet meg dessverre i litt feil retning i forhold til den ruta jeg hadde sett for meg. Dermed havnet jeg ganske tidlig i ulendt terreng, og ble nødt til å karre meg opp ei bratt og krattbefengt li for å komme meg opp på snaufjellet. Det tok heldigvis ikke mange minuttene før jeg var oppe, og allerede nå ble jeg belønnet med en formidabel utsikt mot flere av de velkjente kystfjellene på Helgelandskysten. Særlig Rødøyløva hadde en snodig form herfra.
Ei litt utfordrende kneik måtte så klyves opp, før det bar over det avrundede Kvitfjellet. Værnestinden kom til syne et stykke lenger fram, og herfra virket den ikke utpreget enkel å bestige. Men jeg valgte å ikke ta sorgene på forskudd. Fra Kvitfjellet måtte jeg nedover knapt 180 høydemeter mot Kalvdalsvatnet, før jeg kunne ta til med den virkelige tindebestigningen. Etter en kort pust i bakken nede ved vatnet, fulgte jeg en relativt lettgått fjellrygg videre oppover.
Værnestinden er dagens turmål.
Tilfredsheten steg i takt med høydemeterne. Jeg var i mitt rette element. Sola skinte, terrenget var innbydende, utsikten ble stadig bedre og jeg vandret i shorts og T-skjorte uten å fryse med en lett dagstursekk på ryggen. Nok mat og drikke hadde jeg også. Prikken over i-en var at jeg nå kunne se at Værnestinden slett ikke var så vrien og ugjestmild som den hadde fortonet seg på avstand. Ingen tvil om at jeg ville klare å ta meg til topps på en nokså ukomplisert måte. For en dag!
Innover Værangen med Straumdalstinden bak.
Dette ser da høyst overkommelig ut!
Etter å ha fulgt ryggen oppover så langt den gikk, tok jeg meg på tvers av ei steinur, før det bar oppover ei renne i fjellet med gress og lyng og en del stein. De mektige tindene i øst, som Blokktinden, Straumdalstinden og de ville tindene ved Svartisen åpnebarte seg plutselig i all sin prakt da jeg kom opp fra renna. I det store og hele var det nokså enkelt å ta seg fram, stikk i strid med førsteinntrykket. De siste hundremeterne mot toppen var som å gå på en gressplen. En ren og skjær nytelse!
Oppe ved toppvarden måtte jeg sperre opp øynene. Tilsynelatende lå ikke det høyeste punktet her jeg stod, men på et punkt lenger nord på Værnestinden – på motsatt side av ei gigantisk kløft! Kartet måtte fram i en fei. Kunne det virkelig være tilfelle at jeg hadde strevet meg oppover til det jeg mente var toppen, uten å nå det faktiske toppunktet? Ved nærmere kartstudier tydet det imidlertid på at jeg nok befant meg på det høyeste punktet likevel. Noen stor høydeforskjell var det uansett ikke.
Toppen av tinden.
Tilsynelatende er det et høyere punkt på motsatt side av ei kløft.
Da den vanlige fotorunden var unnagjort, kunne jeg sette meg ned og nyte den vidstrakte utsikten som strakte seg fra Dønnmannen og De syv søstre i sør til Moskenes i nord.
Undret meg litt over hvor mange som egentlig besøker denne toppen. Ikke er den utpreget høy med sine 688 moh. Ei heller har den en form som vekker særlig oppmerksomhet. Dessuten er det en noe kronglete rute bortover mot tinden. Noen toppentusiaster er det nok som finner veien hit, men neppe mange.
Jeg nyter en formidabel utsikt mot bl.a. Sleipnes, Bolga og Bolgværet i nord.
Profilen av Træna slutter aldri å fascinere.
Lovunden og Hestmannen er også flotte “skulpturfjell”.
Østover mot den markante Straumdalstinden, med Rødøys høyeste fjell, Steintinden (1533 moh.), bak.
Innover Tjongsfjorden mot Svartisen. På sørsida av fjorden troner Blokktinden med sin enorme steinur.
Det var en sjeldent fin dag i dag, og bare antydning til trekk i lufta av og til. Både jakken og ullgenseren fikk ligge i ro i sekken. Her fra toppen hadde jeg et fint overblikk over den ruta jeg opprinnelig hadde tenkt å følge oppover, nemlig langs kanten av Kalvdalsvatnet. Denne ryggen syntes jeg så spennende ut på kartet, og jeg så nå at det stemte med virkeligheten. Det var nesten litt naturstridig å måtte forlate et så flott utsiktspunkt, særlig i dette finværet, men til slutt måtte jeg ta til vett.
På tilbaketuren er planen å følge den smale fjellryggen på yttersida av Kalvdalsvatnet og videre sørover.
Ryggen langs Kalvdalsvatnet er i realiteten en fortsettelse av ryggen jeg fulgte både oppover og nedover fra Værnestinden. Da den i tillegg viste seg særdeles lettgått, var det bare en fryd å ta seg fram. Men intet tre vokser inn i himmelen, som det heter. Ryggen endte i ei bratt kløft, som jeg ble nødt til å ta meg rundt. Den tidligere nevnte kneika, som var noe utfordrende på vei opp, var enda mer problematisk nedover. Men til slutt fikk jeg da karret meg ned.
Ryggen viser seg svært lettgått.
Jeg snur meg for å beundre Værnestinden, som nå er opplyst av kveldssola.
Vel nede fra kneika, var lendet enkelt, og jeg innvilget meg et fem-minutt. Hvis jeg klarte å holde et jevnt tempo nedover mot veien, og ikke somlet for mye ved bilen, kunne jeg ha sjans å nå 23:15-ferga fra Ågskardet.
Jeg gikk på nedover steinbergene, da jeg med ett oppdaget at jeg hadde satt igjen kamerabagen ved siste pauseplass. Dermed ble jeg pent nødt til å gå / jogge 150 m oppover igjen for å hente den.
Den lave kveldssola gjorde at konturene i Telnestinden på sørsida av fjorden kom tydelig fram. En skikkelig mastodont av en fjelltopp, som jeg nok før eller siden vil prøve meg på. La dessuten merke til at månen kjente sin besøkelsestid denne lyse sommerkvelden.
Telnestinden ved innløpet av Melfjorden har jeg fortsatt til gode å bestige.
Under meg lå fjorden Værangen (i nyere tid oftest benevnt som Værangsfjorden), som stedsnavngranskeren Oluf Rygh har følgende å si om (oversatt til moderne norsk) i Norske Gaardnavne:
Fjorden må opprinnelig ha hatt et usammensatt navn, som uten tvil har vært det samme Veri, som vites å ha vært det gamle navn på Verrasundet i Verran og sannsynligvis også på Verrafjorden i Agdenes. På begge disse steder har man ved fjordenes munninger, likesom her, en gård Værnes. Dette navnet inneholder en stamme ver- som også gjenfinnes i noen elvenavn, og gjennom et sådant i bygdenavnet Veradalr (Verdal), og har hatt betydningen: rolig, stille.
Til forskjell fra den rolige fjorden der nede, måtte jeg bare haste i vei. Småskogen tok over og gjorde alt mer uoversiktlig, men til min overraskelse kom jeg på en merket sti, som bokstavelig talt førte meg over stokk og stein nedover lia og mot veien.
Etter et raskt skoskifte og noen munnfuller med drikke, kjørte jeg mot Ågskardet og – som eneste bil – rett ombord på ferga, som jeg rakk med et par minutters margin. At jeg i et veikryss presterte å kjøre feil, forbigås i stillhet.
This message is only visible to admins.
Problem displaying Facebook posts. Backup cache in use. Click to show error
Error: Error validating access token: The session has been invalidated because the user changed their password or Facebook has changed the session for security reasons. Type: OAuthException
Et værvindu så ut til å åpne seg – i det minste litt på gløtt – før en ny periode med elendighet truet med å komme inn fra vest. Skulle jeg ha noen som helst forhåpning om topptur med det første, måtte jeg bare hive meg rundt allerede i morra – en utfordring jeg tok på strak arm.
