# 500 • 28. – 29. juli 2016
Dag 1 (av 2):
Info
- Ankomst: 16:10
- Temperatur: + 18°C
- Vær: Overskyet. Regn.
Duket for fest!
I lengre tid hadde jeg sett for meg å markere tur nr. 500 i et lite krypinn i Finnknefjellan. Men nå hadde det seg slik at en kaldfront kom feiende inn over landet med tordenskrall og kraftige regnskyll. Dermed var det plutselig uaktuelt å ta seg inn i disse øde og krevende fjelltraktene.
Etter å ha vurdert og forkastet en rekke alternative turmål, kom jeg fram til at jeg kunne gjøre en kommende båttur til Melfjorden og Nordfjorden (som jeg allerede hadde bestilt) til et utvidet turprosjekt. Egentlig var dette tenkt som en dagstur, men i og med at utgangspunktet var en campingplass kunne jeg jo komme kvelden i forveien og ta inn på ei av hyttene. Som tenkt – så gjort! Jeg bestilte hytte, og neste formiddag var jeg på vei til Rødøy.
I ei lita, men trivelig hytte ved Hilstad camping finner jeg meg raskt til rette.
Framme ved Hilstad camping, like nord for Kilboghamn på Tonnes-halvøya, betalte jeg kr. 380,- og fikk utlevert nøkler, før jeg kunne låse meg inn i herligheten. Hytta var nok campingplassens minste, men for mine behov var den akkurat passe.
Hytta er akkurat passe for meg og mine behov.
I anledning jubileet hadde jeg for moro skyld laget ei liste med samtlige turer som har resultert i turrapport. Dette nerdete påfunnet ble til ei papirremse på godt over fire meter.
For moro skyld har jeg listet opp samtlige 500 turer fra 1990 til 2016.
Sulten begynte å melde seg, og snart var jeg i sving med steikepanna borti et hjørne. Bordklaffene ble dratt ut, duk og levende lys kom på bordet, og noen minutter seinere kunne jeg innta et velsmakende måltid bestående av taco med rødvin attåt. Utenfor vinduet sildret regnet ned fra en blygrå himmel, men inne i den vesle campinghytta var det varmt og trivelig. En liten radio holdt meg for øvrig med musikalt selskap.
Duket for fest!
Taco.
Godt nedi det andre rødvinsglasset fant jeg ut at jeg ville legge ut på en vandring langs grusveien som fortsetter forbi campingplassen og utover Sørfjorden i nordlig retning. Gråværet regjerte fortsatt, men for øyeblikket var det opphold.
Før jeg la ut på marsjen gikk jeg ned mot havna, der den tidligere postbåten lå. Det var denne som skulle gå innover Melfjorden og Nordfjorden i morgen – en tur som jeg så fram til, tross et rufsete vær. Det var godt å få rørt litt på kroppen, selv om det snart begynte å dryppe fra himmelen igjen. Det gjorde meg ingenting. I grunnen var det ganske stemningsfullt å vandre langs den lite trafikkerte grusveien i duskregnet.
Jeg legger ut på en vandring i gråværet.
Bord og benker av det litt uvanlige slaget.
Etter flere kilometers vandring endte veien, og da var det bare å snu. Noe vandring i terrenget orket jeg ikke. På tilbaketuren tok jeg av en stikkvei ned mot fjorden, der jeg fikk fri sikt mot den ruvende Telnestinden. Tilbake ved campingplassen – en time og 40 minutter etter at jeg la i vei – var det for alvor i ferd med å mørkne.
Jeg tar en liten avstikker ned mot fjorden.
Fergestrekningen mellom Kilboghamn og Jektvik er en av kystriksveiens lengste.
På kvelden satte jeg meg på den lille terrassen like utenfor inngangsdøra, der det var satt ut bord og stoler. Med meg hadde jeg et stearinlys og et glass Cognac.
Dette var altså min tur nr. 500 siden jeg begynte å “samle” på turer i januar 1990, og jeg reflekterte litt rundt de utallige opplevelsene jeg hadde hatt opp gjennom årene – både på egen hånd og i lag med andre. Særlig tenkte jeg tilbake på tidligere “jubileumsturer”.
Godt i glasset.
Erindret f.eks. at jeg på tur nr. 50 (1991) overnattet under åpen himmel i snøvær i lag med en kompis. Og på tur nr. 250 (2003) besteg jeg en av Visttindan splitter naken – kun iført sokker og fjellsko. Mange snodige påfunn har det blitt, men det bare beriker turopplevelsen, synes jeg.
Slik satt jeg og filosoferte over turlivet, som for lengst har blitt en del av meg og min identitet, mens natta stadig ble mørkere. Ingen andre var å se, og kun lyden av sildrende regn kunne høres. Da det var fullstendig vindstille og en grei temperatur, var det bare hyggelig å sitte på terrassen. Det bør vel nevnes at glasset fikk påfyll opptil flere ganger, før jeg omsider fant det betimelig å lukke døra og krype til køys.
Markeringen av tur nr. 500 starter med god mat og drikke på ei campinghytte i Rødøy.
Dag 2 (av 2): Melfjorden / Nordfjorden
Info
- Start: Ca. 11:15
- Tilbake: 15:10
- Starttemp.: + 18°C
- Vær: Delvis skyet / sol → lettskyet / sol.
I hvalens rike – på tokt med Miss Sibella
Tross et formidabelt alkoholinntak kvelden i forveien, viste formen seg overraskende fin. Restene av gårsdagens taco utgjorde frokosten, og etter den obligatoriske morgenkaffen reingjorde jeg hytta og kjøkkenutstyret jeg hadde benyttet, før jeg tok avskjed og leverte fra meg hyttenøklene.
En trompetfanfare, som ble gjentatt et par ganger, ljomet nede fra havna, og jeg antok at det var en del av arrangementet. Med kamerabagen over skulderen ruslet jeg det korte stykket nedover mot båten, kledd for noen timer på havet.
Vel om bord satte jeg meg på dekk i lag med flere andre opplevelseshungrige mennesker. De trudeluttene jeg hadde hørt var det en av deltakerne som hadde stått for. En utenlandsk musikant hadde tatt med seg sitt blankpussede instrument, som viste seg å være en kornett – og ikke en trompet. Rett skal være rett!
Båtreisen starter med noen rungende fanfarer som lyder utover hav og land.
Den joviale kapteinen, som var litt oppi årene, sendte rundt ei navneliste til de vel 15 påmeldte, før det gamle postskipet Miss Sibella la ut fra havna.
Været var ikke til å tro! Fra gårsdagens gråvær og regn hadde det snudd fullstendig om og blitt sol og blå himmel. Riktignok hang det igjen noen skydotter her og der, men at det borget for en nydelig dag var det ingen som helst tvil om.
Med det gode været er forventningene til båtturen innover fjordene høye.
Først skulle vi sette kursen et stykke innover Melfjorden, ble vi forklart, før Helgelands villeste fjord – Nordfjorden – skulle tas nærmere i øyesyn. Hele båtturen ville ta godt og vel tre og en halv time.
Etter å ha manøvrert i et åpent kystlandskap, bar det etter hvert innover Melfjorden. Denne naturskjønne fjorden hadde jeg kun opplevd fra Melfjordbotnet og liene oppunder de såkalte Loftene tidligere. Dette var en helt annen tilnærming. Båten sakket farten og stoppet etter hvert helt opp. En grindhval viste seg utenfor noen mærer. Selv om jeg har sett grindhval før, var det et fascinerende skue. Særlig fordi vi kom såpass nært innpå.
I hvalens rike.
Det viste seg at kapteinen hadde en utpreget humoristisk sans, da han la ut – både på norsk og en slags tysk – hvor mange gode middager som disse hvalene kunne bli til. Om humoren falt i smak hos de utenlandske deltakerne skal være usagt.
Videre bar det mot Nattmoråga, som stuper blindt nedover flogene på nordsida av Melfjorden. Her skulle vi bli døpt, alle som en, men til forskjell fra vanlig dåp kunne vi få beholde de navnene vi hadde.
Vi nærmer oss den vakre Nattmoråga.
Den gamle postbåten slakket atter en gang ned på farten, og la seg så tett oppunder fossen som det lot seg gjøre. Gjennom kovet lyste det i regnbuens farger, og som vi hadde blitt forespeilet fikk vi oss en aldri så liten dåp i Nattmoråga.
Nattmoråga blir en fuktig og forfriskende opplevelse.
Vi satte så kursen utover Melfjorden igjen, før vi rundet Nordfjordneset på vei innover Nordfjorden. Denne fjorden er et ganske så spektakulært skue, selv i nasjonal målestokk, omgitt av høye fjell og oppsprukne bretunger. Fra akterenden gikk jeg nå og satte meg i baugen, der de fleste av deltakerne allerede hadde funnet seg plass.
En sel viste seg på et lite skjær, men da jeg ikke hadde tele-linse tilgjengelig ble krabaten ikke foreviget. En selsom seanse utspant seg da den humoristiske kapteinen forsøkte å kommunisere med selen – ved å etterligne dens lyder over høyttaleranlegget!
Nordfjordneset rundes, før det bærer innover Nordfjorden.
Både Melfjorden og Nordfjorden hadde en umiskjennelig turkis farge. Alger er nok hovedårsaken, men for Nordfjordens vedkommende ser jeg ikke bort fra at det også kan skyldes breelvenes deponering av sedimenter. Fargen var i hvert fall usedvanlig intens i sollyset – og veldig vakker! Naturen ble stadig villere jo lenger inn i fjorden vi kom, og snart kunne vi også beskue Svartisen – Norges nest største isbre.
En intens turkisfarge preger både Melfjorden og Nordfjorden.
Naturen blir etter hvert villere, og Svartisen kommer til syne.
En vakker dag på Nordfjorden.
I moderat hastighet fortsatte vi helt innover mot Nordfjordbotnet. Det hadde virkelig blitt en nydelig dag, og jeg ble grepet av en følelse av å være på rett sted til rett tid – særlig sett i lys av gårsdagens begredelige vær.
Det er mye å feste blikket på.
Den såkalte Katedralen ruver på nordsida av fjorden.
Framme i Nordfjordbotnet ble båtmotoren slått av, for å få størst mulig utbytte av de mektige naturinntrykkene. Et stort og flatt delta bevokst med gress og bjørk utgjorde forgrunnen, mens gråsvarte fjellsider omkranset botnet. I bakgrunnen veltet Svartisen seg utover fjellranden. Her kalver nok breen fra tid til annen vil jeg anta.
Mektige inntrykk i Nordfjordbotnet.
Synsinntrykkene var nå en ting, men like betagende var lydene av vill og utemmet natur. Ei sildrende elv nede i dalbunnen klarte ikke å overdøve det mektige suset fra utallige fjellbekker som kastet seg hodestups nedover bratte og blankskurte flog. Det var noe tidløst over det hele. Likevel var det passende da en kort og velplassert fanfare ljomet utover ripa.
Et mektig sus av vill og dramatisk natur.
Motoren ble startet opp igjen, og vi la Nordfjordbotnet bak oss. Det er nesten vanskelig å forestille seg, men det har faktisk vært fast bosetting i Nordfjorden en gang i tida. Ikke innerst i botnet, men litt lenger ut i fjorden. Det kom fram at kapteinen hadde sine aner herfra, og vi ble vist hustuftene.
Så legger vi utover fjorden igjen.
Nordfjordneset ble passert, og i vest dukket kjente karakterer som Hestmannen og Rødøyløva opp, i tillegg til litt mer anonyme øyer som Rangsundøya og Gjerdøya. For øvrig hadde Telnestinden, Strandtindan og en rekke andre fjelltopper i løpet av dagen lettet på sløret.
Før vi satte kursen tilbake til campingplassen ble det et stopp ved en av flere “polarsirkelglober” i området. Litt artig var det at ei ørn fløy forbi monumentet den korte stunda vi lå her.
Turen med Miss Sibella innfrir så til de grader.
På fjære sjø la vi til kai og steg i land. Etter å ha takket den trivelige og kunnskapsrike kapteinen for turen, kom jeg i snakk med mannen med kornetten. Det viste seg at han var profesjonell musiker fra Sveits som nå var på ferie i Norge. Instrumentet hans var egentlig alpehorn, men dette var naturligvis altfor stort og uhåndterlig å ha med seg.
Strålende fornøyd med turen startet jeg opp bilen, og kjørte sørover. Det ble i aller høyeste grad en verdig markering av jubileet.
Inntrykk fra Melfjorden og Nordfjorden (50 bilder)
Tags: guidet båtturhytteturjubileum
