Tur nr. 533 / 2. – 3. mars 2018

stjerne

Dag 1 (av 2):

  • Start: 16:05
  • Framme: 18:10
  • Starttemp.: Ca. – 3°C
  • Vær: Sol fra klar himmel.

Hildringslandet

Da jeg fikk tilbud om å bli med Havgakken utover til Bliksvær i Bodøs skjærgård, slo jeg til. Førjulsfestene i byssa har etter hvert blitt en fin tradisjon i mørketida, men nå var sola og lyset for lengst tilbake, og det var dags for en tur til sjøs igjen.

Møtte opp i god tid i Løpshavn, like nord for Bodø, men klokka ble likevel over fire før vi kastet loss. Min første og eneste tur med seilbåten hittil var en tur til den ubebodde øya Fleina i Gildeskål for halvannet år siden. Nå som den gang bestod mannskapet av Bjørnar, Jan, Brage og undertegnede.

Kaptein Liland i sitt ess.


Skarven holder øye.


Kaldt og tørt vintervær med mye sol og klarvær har vært gjennomgangstonen denne vinteren. Dagen i dag var således intet unntak. Og med de rolige vindforholdene som hersket, så vi ikke noe poeng med å heise seilet. Like greit å gå med motorkraft.

Ute i horisonten lå Bliksvær og svevde som et hildringsland. Luftspeilingen – eller hildringen – er et optisk fenomen som ikke er et helt uvanlig syn langs Nordlandskysten. Nasjonalskald Erik Bye har jo skildret dette i ei av sine mest folkekjære viser, Hildringstimen, angivelig skrevet i etterkant av en NRK-innspilling på Træna i 1966.

“I hildringstimen er det godt å seile”, ifølge Erik Bye.


Hildringslandet forut.


Det er kaldt, men vi er godt kledd.


Brage er en del av mannskapet.


Det globale posisjoneringssystemet er standardutstyr i dagens seilbåter.


Speiding mot horisonten…


… der vi blir vitne til en rødmende solnedgang.


Fugløya og Kunna i sør.


Framme i Bliksvær.


Etter en to timer lang overfart kunne vi legge til kai. Sola hadde gått ned for lengst, og det var allerede skjømt. Det virket likevel mildere her ute enn på fastlandet. Etter å ha fått i oss noe middag i byssa la vi ut på en tur innover øya. I mørket var det ikke allverdens å se, men det var likevel godt å få strukket litt på beina. Brage tok kveld, og så veldig seint ble det heller ikke før vi voksne krøp til køys i hver vår lugar.


Dag 2 (av 2):

  • Start: 10:05 (vandring på Bliksvær) / 15:00 (båttur tilbake til Bodø)
  • Framme: 17:15 (Bodø, Løpshavn)
  • Starttemp.: Ca. – 2°C
  • Vær: Sol fra klar himmel → overskyet.

Møte med to ildsjeler

Knallværet lyste imot oss da vi steg i land etter ei god natts søvn og påfølgende frokost i byssa. I dag skulle Bliksvær utforskes til fots. Jan og Bjørnar hadde vært her før, mens øya for min del var å anse som jomfruelig land.

Ny dag – nye muligheter! I dag skal Bliksvær utforskes.


En god ATV-vei slynget seg mellom nakne bergknauser og fruktbart jordbruksland, og det ene vakre nordlandshuset etter det andre kom til syne. Husene ligger lunt til inne på øya, omgitt av flate åkrer og beskyttende åser.

Ut på tur – gammel som ung.


En benk må selvsagt prøvesittes.


På Bliksvær skal det etter sigende ha vært jordbruk helt siden 1100-tallet.


Ved et rødmalt hus kommer vi i prat med et par godt voksne mennesker. Det viser seg at det er ingen ringere enn Nils Thommesen og kona Eva. For ikke mange år siden var Nils – som har en lang slektshistorie på Bliksvær – eneboer på øya, mens Eva bodde i Bodø. I dag er det fire fastboende – Nils og Eva, samt et nylig tilflyttet vennepar. Helt fram til tidlig på 1960-tallet var Bliksvær godt befolket, før fraflyttinga for alvor begynte.

Da Nils flyttet ut som 17-åring var det et godt skjøttet kulturlandskap han flyttet fra. Da han som pensjonist kom tilbake var øya i stor grad preget av gjengroing, i likhet med mange  andre øyer langs kysten. Men på få år er skog og kratt på vikende front, takket være iherdig innsats med motorsaga. Målet er å ta kulturlandskapet tilbake igjen slik det var i hans ungdoms år, med hjelp fra beitende husdyr.

I sine velmaktsdager skal det ha bodd over hundre mennesker på Bliksvær.


Det ble en interessant liten samtale. De fortalte at de bruker å mate ørna frampå tunet, bare få meter utenfor inngangsdøra. Så mens andre mater småfuglene gjennom vinteren, er det ørna som får godt stell her. En litt spesiell ting Nils hadde lagt merke til denne vinteren var at trasten hadde overvintret, noe som han ikke kunne huske hadde skjedd før.

Nils hadde også god geografikunnskap, viste det seg. Da jeg i ei bisetning nevnte at jeg vokste opp i Grane, kom han straks inn på samdrift i landbruket for gårdene ved Laksforsen, som han tydeligvis hadde greie på. Nils og Eva Thommesen var for øvrig med i den populære NRK-serien Der ingen skulle tru at nokon kunne bu i 2015. Vi ønsket hverandre en god dag videre, og fortsatte mot kapellet som ligger litt avsondret fra resten av bebyggelsen.

Øyas kanskje største attraksjon åpenbarer seg – Mariakapellet.


På nytt kommer jeg i prat med Eva, som kommer kjørende på en firhjuling langs veien, på vei mot et svært bål i nærheten. Hun forteller at hvis vi skulle komme tilbake til sommeren, så kunne vi få omvisning i både kapellet og i et museum eller utstilling de hadde i ei av bryggene nede ved havna.

Når det gjelder spiret på Mariakapellet, så ble jeg forklart at det skal være fra den gamle Bodø kirke, som i likhet med resten av byen ble bombet og ødelagt 27. mai 1940. Seinere ble spiret visstnok flyttet til et kapell på Hernes, før forsvaret gjorde beslag på området. Til syvende og sist havnet det altså her på Bliksvær, med hjelp fra 330-skvadronen.

Mariakapellet ble vigslet i 1999. Spiret skal visstnok være fra den gamle Bodø kirke.


Havørna er hedret med en egen statue ved kapellet.


Etter at Nils’ bestefar, Ole Ulriksen, hadde kjempet for kirkegård på Bliksvær gjennom flere tiår, ble det omsider en realitet i tide før han døde i 1950. På 1990-tallet ble det imidlertid fattet vedtak om å legge ned kirkegården og flytte de gravlagte til Bodø. Begrunnelsen fra geistligheten var at prestene ikke hadde noe sted å forrette fra ved begravelser.

Da dette kom Nils for øre, spurte han en nyutnevnt biskop om dette virkelig var tilfelle, noe som ble bekreftet. “Men hvis jeg bygger ei kirke, får jeg da beholde kirkegården”, spurte Nils så, og svaret han fikk var et klart “ja”. Nils tok biskopen på ordet, og noen år seinere – i 1999 – ble Mariakapellet på Bliksvær vigslet av den samme biskopen. Kirkegårdens framtid var dermed sikret. (Kilde: NRK.)

Det ble en liten rast på en høyde bak kapellet, før vi fortsatte tilbake et stykke. Nå ville vi prøve å ta oss mot yttersida av øya. Dermed tok vi av fra veien, og fortsatte langs en smal våg og over noen mindre bergknauser.

Rast.


De tradisjonelle nordlandshusene er vakre, særlig når de blir holdt så godt i hevd som her.


Langs en våg.


Snart fikk vi en vidstrakt utsikt. Bebyggelsen på et annet spennende vær, Givær, lenger ut i Vestfjorden vistes klart og tydelig. Det samme gjorde den taggete og snøkledde Lofotveggen lengst ut i horisonten. I noen trange sund i nærheten strømmet det kraftig da havet tvang seg gjennom de trange passasjene.

Fra før hadde jeg observert både skarv og et par ørn. Men på denne vandringen gjennom Bliksvær ble vi vitne til mer kystfauna. Fire ender tok til vingene, før to seler viste sin tilstedeværelse. I tillegg så vi spor etter en oter som hadde ålt seg over ei snøfonn. Selv med kuldegrader, var det en nydelig dag her ute i havgapet.

Utsikt mot Vestfjorden.


Vi fortsatte i en bue gjennom et knausete og til dels ulendt terreng, via øyas vannreservoar, før vi omsider kom på veien igjen. Her kom vi i prat med en kar som drev og arbeidet. Han kunne fortelle oss at øyas skole, som ble nedlagt for lenge siden, i dag kan benyttes som overnattingssted for turister eller andre besøkende. Vannreservoaret skal etter sigende forsyne bortimot 30 hus, som for det meste er fritidshus.

Tilbake i båten ble det en rask middag, før vi satte kursen tilbake mot Bodø. Brage fikk prøve seg bak roret under oppsyn av Bjørnar, mens Jan og jeg for det meste ble sittende i byssa under overfarten. Heller ikke på tilbaketuren ble seilet brukt.

Ombord i Havgakken.


Brage klarer brasene fint.


Da vi nærmet oss Løpshavn var det blitt mer skyete. Det var dessuten vesentlig kaldere. Men ute i horisonten svevde “hildringslandet” på en klar kveldshimmel.

Hildringslandet akterut.