Tur nr. 539 / 25. – 26. mai 2018

stjerne

Dag 1 (av 2):

  • Start: 20:40
  • Framme: 22:40 (leirsted) / 1:35 (toppunktet)
  • Starttemp.: + 13°C
  • Vær: Overskyet.

En annen gang

For noen år siden hadde jeg satt meg som mål å ta meg til topps på sju bergkoller (eller ‘holter’, som de kalles lokalt) rundt tettstedet Trofors. Dette mente jeg skulle la seg gjøre i løpet av en og samme tur. Men ideen viste seg i overkant ambisiøs, og jeg kom meg kun opp på Troholten, Storholten, Vassholten og Stengvassholten. De tre gjenstående – Lausingholten, Litjmoholten og Sæterholten, alle på østsida av Vefsna, måtte derimot vente til “en annen gang”, som jeg avsluttet turrapporten fra 2015 med.

Tre år og en dag hadde gått, og jeg var klar til å fortsette der jeg slapp. Etter en lang kjøretur fra Bodø, kom jeg meg ikke i gang før i halv ni-tida på kvelden.

Holtene ligger på rekke og rad.


Sekken veide en del med klær, mat, drikke, sovepose og annet utstyr. Innså ganske fort at jeg fikk nøye meg med å bestige en av holtene i kveld. Jeg valgte den første og beste – Lausingholten – like ved Almvatnet. Der oppe ville jeg satse på å sitte ved bålet inn i de små timer, for deretter å brette ut liggeunderlaget og soveposen på et velegnet sted.

Lausingholten er utpekt som turmål.


Fra nordsida av vatnet forlot jeg turstien og gjøv laus på Lausingholten. Det skulle vise seg å bli en real kraftanstrengelse! En ting er at formen aldri er noe å skryte av på denne årstida, men heller ikke terrenget spilte på lag. Bratt, knausete, ulendt og til dels overgrodd. Det vanligste er nok å ta seg opp fra sørsida, vil jeg tro.

Det er lettere sagt enn gjort å ta seg opp på Lausingholten fra nordsida.


Pustende og pesende karret jeg meg oppover brattene og bare lengtet etter å bli ferdig med dette ulendet. Omsider var jeg over skogen og terrenget ble slakere. Almvatnet kom igjen til syne – mørkt og svart, langt der nede.

Lei av slitet, slo jeg meg ned på en innbydende plass, skiftet til tørt og la meg i soveposen. Få minutter seinere sov jeg som en stein. Duppen gjorde underverker, og etterpå følte jeg meg som et nytt menneske. Det hadde blitt noe mer skjømt, og fullmånen lyste mellom noen furukroner oppunder toppen.

Mainatta senker seg.


Under meg ligger det kilometerlange Almvatnet – drikkevatnet til troforsværingene.


Nordenden.


Ei forvridd tørrfuru klorer seg fast utpå kanten.


Klokka bikket midnatt, og det var blitt den 26. mai. På tide ta seg et glass rødvin. Det var jo tross alt bursdag! Nå som jeg hadde fått hvilt ut etter den lange kjøreturen og de påfølgende strabasene, fortsatte jeg helt til toppen av Lausingholten (313 moh.). Dit var det kun et par hundre meter å gå i slakt lende.

Ikke like innbydende her, og jeg var glad for at jeg hadde valgt å slå meg til ro litt lengre frampå kanten mot Almvatnet. Men utsikten var det ingenting å si på. I den lyse vårnatta så jeg Vefsna bukte seg nedover mot Grane-bygda. Suset fra Fellingforsen kunne dessuten høres helt hit opp. Stod ei stund og bare speidet utover landskapet i alle retninger, før det var på tide å gå ned mot leirplassen igjen. Nå skulle det bli bål!

Vefsna bukter seg gjennom landskapet på sin lange ferd nedover mot sjøen.


Tørrkvist i rikelige mengder.


Det var som skapt for bålbrenning frampå bergene, og tørt trevirke var å finne overalt. Til og med på bakken lå det brensel som bare var å plukke opp. Lettvint! Det tok ikke lang tid før bålet brant villig.

Almvatnet ligger som et stort speil, omgitt av skog.


Bursdagsfeiring på Lausingholten.


Bålet trengte minimalt med stell, men da det hadde lidd såpass utpå natta at jeg var klar for å ta kveld, matet jeg det litt ekstra. Fra soveposen lå jeg og myste mot bålet som knitret og brant fem meter bortenfor, før det til slutt døde hen. Jeg sovnet til lyden av fuglekvitter og noe traust bekkesus i det fjerne. Sist gang jeg sov under åpen himmel var på ei flytebrygge ytterst i Tosen for et par år siden. Ja, dette friluftslivet – det er i grunnen et godt liv.


Dag 2 (av 2):

  • Start: 8:40
  • Framme: 9:40
  • Vær: Sol fra klar himmel.

Kort prosess!

Etter ei god natts søvn våknet jeg opp til et strålende vær med utsikt nordover mot Litjmoholten.

Bestemte meg for å gjøre kort prosess, og bare bryte meg rett ned gjennom skogen mot gangstien. Prøvde å følge en litt annen trase enn den jeg hadde kommet opp, men til ingen nytte. Terrenget var minst like ulendt her. Med oppskrapede lår og legger av alskens kvist og kvast kom jeg meg ned, og kunne følge stien langs vatnet tilbake mot utgangspunktet på Stormoen.

Etter ei herlig natt under åpen himmel, våkner jeg opp til finvær og utsikten mot Litjmoholten.


Endelig nede!


Tilbakeblikk mot Lausingholten, der jeg tilbragte kvelden og natta.


Et populært turområde til tross – det var ingen folk å se på turen. Av fauna var vel stokkendene på Almvatnet det meste nevneverdige.

Med denne turen er fem av “de syv holter” besteget. Igjen står Litjmoholten og Sæterholten. Det frister å kjøre samme opplegg på disse, med bålbrenning og overnatting i det fri – kanskje på samme tid til neste år?