# 540 • 27. – 28. mai 2018
Dag 1 (av 2):
Info
- Ankomst: 18:15 (camping) / Start: 22:25 (Haug: kveldstur til Lekamøya)
- Framme: 22:50 (Lekamøya)
- Tilbake: 24:00 (Haug)
- Starttemp.: + 17°C
- Vær: Sol fra klar himmel → klart.
Jakten på Lekamøya
Lengst nordvest på Namdalskysten ligger Leka. Den berglendte øya hadde jeg skuet mot mang en gang fra utallige fjell på Helgeland, men aldri besøkt. Nå var det jammen på tide! På avstand hadde den, naturlig nok, fortonet seg lyseblå; beliggende helt sør i synsranden. I virkeligheten er den mest karakteristiske fargen rød.
For enkelhets skyld valgte jeg å lokalisere meg på Leka motell og camping, ettersom det allerede var blitt kveld da jeg ankom øya. Campingen ligger på innersida, ikke så langt fra fergeleiet, omgitt av et grønt og frodig kulturlandskap. La merke til at de utenlandske fisketuristene allerede var på plass. Etter at teltet var slått opp og middagen fortært, ble det litt avslapping med helgas fotballrunde på radio, før jeg i ti-tida gjorde meg klar for tur. Målet var å oppsøke den sagnomsuste Lekamøya.
Stien til Lekamøya.
Parkerte ved et fjøs på gården Haug, 7 – 8 km lenger sør – fortsatt på innersida av øya, og la i vei. Skiltingen var god, så det var enkelt å finne utgangspunktet. Det bar først noen skritt på grusvei, før en noe steinete, men tydelig sti førte meg videre. Kvelden var usedvanlig mild og fin, og ikke et vindpust kunne fornemmes. Men foreløpig var det ikke så mye å se, der stien kronglet seg mellom trestammer, over bergknauser og bortetter myrdrag.
Leka har et godt utvalg av imponerende attraksjoner. I 2010 ble Leka kåret til Norges geologiske nasjonalmonument, bl.a. fordi jordklodens mantel ligger helt oppe i dagen enkelte steder. For øvrig finner vi Solsemhula med sine flere tusen år gamle hulemalerier, Norges nest største gravhaug – Herlaugshaugen, Spelet om Kong Herlaug samt rester av bygdeborger fra folkevandringstida, for å nevne noe.
Et gammelt jaktskjul?
Jeg ville ikke vist øya respekt ved å fare over alt dette med harelabb på en og samme tur. Derfor så jeg for meg å komme tilbake til Leka flere ganger. På denne turen ville jeg dvele ved det gamle sagnet om trollfjellene – og konsentrere meg om hovedrolleinnehaveren selv, nemlig den fagre møya som gjorde namdaling av seg. Dit var jeg altså på vei nå.
Plutselig åpenbarer hun seg, en 20 meter høy skikkelse som reiser seg stolt mot den blanke kveldshimmelen. Det er selveste Lekamøya – for anledningen kledd i rødt. Ikke det minste rart at Hestmannen ble både trollbundet og bergtatt av jomfruen.
Lekamøya!
Signerte ei trimbok og tok en titt på ei infotavle på stedet, før jeg tok med meg kameraet og ruslet rundt møya. Nå skulle hun fotograferes fra alle vinkler. I vest var sola i ferd med å gå ned, men sendte sine siste rødmende stråler over hav og land. Den lave sola skapte en vakker og gyllen sidebelysning. “Prikken over i-en” var fullmånen som også viste sin tilstedeværelse denne milde forsommerkvelden.
Trimboka avslører at møya er et attraktivt turmål, men i kveld får jeg ha henne for meg selv.
Ifølge sagnet jaget Hestmannen Lekamøya hit. Her ser vi henne bakfra, på flukt sørover.
Når det gjelder det gamle sagnet, så kan det kanskje være naturlig å gjengi det i sin helhet under nettopp denne turrapporten. Sagnet finnes i flerfoldige varianter, men har i bunn og grunn det samme handlingsforløpet. Ordet ‘sagn’ kommer for øvrig av norrønt segja (å si eller fortelle, som i utsagn). Følgende versjon er hentet fra Leka kommunes hjemmesider:
Sagnet om Lekamøya
Nord i Hålogaland satt to mektige konger. Vågakallen og Sulitjelmakongen, med Vestfjorden mellom seg. Begge hadde sine sorger. Vågakallen sin ulydige sønn Hestmannen og Sulitjelmakongen sine syv viltre døtre, som han hadde sendt til Landego, hvor også Lekamøya var.
En kveld får Hestmannen se Lekamøya og de syv søstrene bade i sjøen ved Landego. Et eneste blikk tenner hans heftige attrå til Lekamøya, som han beslutter å røve ved midnatt.
Til hest i full rustning, med bølgende hjelmbusk og kappen slengt om de sterke skuldrene jager han sørover på sitt midnattsritt. Jomfruene oppdager ham, og flykter i all hast.
De syv søstrene oppgir flukten og kaster seg ned ved Alstahaug. Bare Lekamøya fortsetter flukten mot sør, mens kongen i Sømnafjellene ved Brønnøysund står og iakttar den ville jakt. Sømnakongen ser den skuffede beiler legge pil til buen, men da slenger kongen sin hatt i veien og redder den vakre møya, som nå var kommet til Leka.
Hatten med hull tvers gjennom falt ned ved Brønnøysund, og i det sola rant ble alt til stein.
Lekamøya forfra.
Hvilken funksjon har så dette folkekjære sagnet hatt? Er det bare ei litt barnslig fortelling fra ei fjern fortid som har overlevd inn i vår tid? Kanskje. Men for de som ferdedes langs den farefulle Norskekysten, der uvær og tåke kunne komme brått på de spinkle farkostene, gjaldt det å erindre leia så godt som råd var. Til uvurderlig hjelp i navigasjonen var de utallige medene langs kysten, enten det var ruvende kystfjell eller små, men karakteristiske bergformasjoner.
Lekamøya er, i likhet med f. eks. Sømnakongen, et slikt med. Ved å gi medene særegne navn, var de nok lettere å huske. Hvor gammelt sagnet om Lekamøya er, kan en bare spekulere i. Men en skal være klar over at ‘De syv søstre’ er et nyere navn for det eldre Horva, som betyr harv. Også ‘Hestmannen’ er en forvrengning av det opprinnelige navnet Hestmona, som siktet til manen på en hest, norrønt mon (kilder: snl.no og O. Rygh: Norske Gaardnavne).
Da sola rant ble alt til stein.
Mens sagnet er både fargerikt og fantasifullt, så er den sanne historien om Lekamøyas tilblivelse like fascinerende. Sitat fra forskning.no:
I virkeligheten var hun for lenge siden bare en del av berggrunnen. Mot slutten av siste istid ble landhevingen og tilbakesmeltingen av storisen avbrutt av en brutal kuldeperiode. I noen iskalde hundreår rykket breene fram igjen, sjøisen slo og bølgene banket inn over land.
Den over 12 000 år gamle Lekamøya er sprengt fram fra fjellet av brakende sjøis, brutale bølger og frostsprengning.
Sjøis, brytende bølger og frostsprengning har skapt denne særegne fjellformasjonen.
Før jeg forlot fjellplatået der Lekamøya står, fikk jeg med meg en sjelden flott solnedgang. Fullmånen ble enda mer framtredende. Det er sikkert fint å besøke Lekamøya på dagen også, men det er noe spesielt med disse halvlyse sommernettene, som ikke fullgodt lar seg forklare.
Omsider ruslet jeg tilbake, tilfreds med å ha fått opplevd Lekamøya på nært hold. Tilbake ved campingen ble det et par glass Riesling, hentet opp fra kjølebagen.
Sola tar kveld.
Prikken over i-en.
Takk for meg!
Dag 2 (av 2):
Info
- Start: 13:15 (campingen)
- Avskjed: 16:40 (ferge fra Leka)
- Starttemp.: + 21°C
- Vær: Overskyet.
I jomfruens tegn
Plenklipping rundt teltet gjorde at det bare var å stable seg på beina. Godt utpå formiddagen var det uansett. Som nevnt, var Lekamøya hovedgrunnen til turen til Leka. Men siden øya har så mye annet spennende å by på, ville jeg kjøre en runde rundt øya for å se meg om før ferga gikk, og danne meg et inntrykk av hva som kan oppleves på framtidige turer.
Aller først ville jeg imidlertid ha meg en kopp kaffe, og etter litt om og men fant jeg fram til Lekamøya spiseri på Skei.
Etter ei god natts søvn blir det utendørs frokost, men ennå har jeg ikke fått kaffe i skrotten.
Mat og drikke i jomfruens tegn.
– Er det mulig å få kjøpt seg en kopp kaffe her, spurte jeg en blid kar. Det var Bjørn Harald Martinsen. Visst skulle jeg få meg kaffe, selv om de ikke hadde åpnet for sesongen enda. Men først ville han vise meg rundt i lokalene. De satset fortrinnsvis på grupper og selskaper som bestilte på forhånd, etter å ha prøvet og feilet litt tidligere. Etter omvisningen satte vi oss ute med hver vår kaffekopp og slo av en prat. Varmt i været var det, selv om det var overskyet.
Brått kom en bil svingende inn på gårdsplassen, og det viste seg å være hans partner Greta Granås. Nå ble det også is til kaffen. Greta satte seg ned i lag med oss, og fortalte om livsprosjektet Skei kulturtun. Det er det gamle forsamlingshuset som paret har kjøpt. I tillegg til å satse på regional kvalitetsmat, skal kulturtunet være en formidler av Lekas historie, attraksjoner, aktiviteter og arrangementer.
Gründerne Greta Granås og Bjørn Harald Martinsen.
Etter kaffeslabberaset, der jeg bl.a. ble fortalt om en del severdigheter som jeg ikke visste om fra før, ble jeg tatt med til noen telt de hadde stående på tunet. Inne i teltene var det lunt og trivelig med to senger og ovn. Isolert tregulv og elektrisk lys var det også i de luksuriøse teltene. Tanken var opprinnelig att dette skulle være et helårstilbud, men etter en ødeleggende storm i vinter, der teltene fikk hard medfart, gikk de bort fra dette.
Jeg takket for kaffen, og ble ønsket velkommen tilbake ved en senere anledning av det trivelige og hardtarbeidende paret. Så la jeg ut på en kjøretur rundt øya, først sørover langs innersida. Ei gravemaskin hindret meg i å komme meg ned til ei sandstrand jeg hadde blitt tipset om. Videre bar det rundt sørsida av øya, forbi Solsemhula og langs yttersida. Den særegne rødaktige berggrunnen ble mer og mer framtredende.
Et karaktertrekk ved Leka er den rødlige og vegetasjonsløse berggrunnen på yttersida.
Ved et utsiktspunkt stoppet jeg. Herfra så jeg nordover mot kjente og kjære helgelandsfjell som Vega, Søla og Torghatten. Kvaløya i Sømna virket ganske nær. Her på Leka kalles den for Sømnakvaløya, for å skille den fra gården Kvaløya på Leka.
Mot Torghatten i nordøst.
Utsiktspunkt med kikkert.
Tilbake ved fergeleiet hadde jeg god tid på meg før ferga kom, så jeg gikk inn i informasjonssenteret. Det var mildt sagt imponerende! Vegger og dører var et sammenhengende bilde av øyas natur – fra gulv til tak.
Det gjør ingenting å vente litt på ferga med slike fasiliteter.
Jeg bestemte meg for å komme tilbake til Leka om ikke så altfor lenge. Da ville jeg fokusere på en av de andre attraksjonene øya har å by på. Denne turen var viet den legendariske sagnfiguren Lekamøya, som jeg var så heldig å få oppleve i solnedgang.
Flere bilder av Lekamøya (20 bilder):
Tags: geologinaturfenomenersagnetøyer
