# 570 • 10. juli 2019
Djeveløya ytterst mot fallgarden
– Hurra! Etter å ha signalisert ønske om tur til Ytterholmen fyr, får jeg et par dager seinere bekreftelsen jeg har ventet på fra Seløy Kystferie. Det blir tur. Oppmøte kl. 14:45 på Seløy førstkommende onsdag. Snart bærer det avsted til Herøy, og videre i vesterled.
På Seløy var det å få på seg varmedress, flytevest og briller, og gjøre seg klar til en fresk RIB-tur utover havet. Før vi la ut, kom jeg i prat med ei dame som hadde tilknytning til Innerholmen – den nest ytterste øya – da hennes mor var vokst opp der. Selv hadde hun lenge hatt lyst å se stedet, og mente at denne sjansen kunne hun bare ikke la gå fra seg.
En annen av deltakerne hadde aner på den i dag ubebodde Vardøya, like utenfor Seløy, mens en tredje viste seg å ha stor lokalhistorisk kunnskap om Herøy-skjærgården. Selv hadde jeg vært med Seløy Kystferie til Sandsundvær for noen år siden – en mektig opplevelse som fristet til gjentakelse. Så la vi ut, vel ti deltakere med stort og smått.
På nye eventyr.
Utover Vardøysundet speedet vi opp. Nå begynte moroa! Steinan, en klynge med holmer der det i sin tid var bosetting, ble passert, før storhavet for alvor åpnet seg. Selv om det var en grå værtype i dag og fjelltoppene stakk opp i skyene, var det i hvert fall ikke havskodde som lenger nord. Havet lå dessuten rolig. Kursen ble satt mot Innerholmen, og da vi nærmet oss gikk vi med lav fart helt innmed land.
– Nå blir det litt kulturkrasj, advarte båtfører og guide, Kristian Olsen, før ei campingvogn(!) plutselig dukket opp. Like etter fikk vi se huset, som unektelig viste seg noe furet og værbitt. Vi ble forklart at campingvogna ble brukt av et arbeidslag som drev på og pusset opp det gamle nordlandshuset. Flott at det blir tatt vare på! Også for damen som hadde aner herfra, ble dette et høydepunkt.
Huset på Innerholmen bærer unektelig preg av tidens tann, men nå tas det grep.
Som i de fleste nordlandskommuner, hadde også Herøy en adskillig større befolkning for hundre år siden enn hva tilfellet er i vår tid. Og bosetting var det på de underligste steder. Den gang drev rundt 95% av alle sysselsatte i fiskerinæringa, mens det i dag er kun 10 – 15 stykker igjen. Kristian fortalte at det er veldig vanskelig å drive som kystfisker nå for tida, da myndighetene prioriterer de store aktørene i bransjen som kan håve inn mest penger for staten.
Her fra Innerholmen kunne vi se konturene av Ytterholmen klart og tydelig. Farten ble satt opp igjen, og vi kjente vel alle på en sitrende spenning når vi nå nærmet oss fyret. Det er vel slik at det bor en eventyrer i noen og enhver.
“Ytterst i verden, ytterst i vest.”
En flere hundre meter lang våg skjærer inn i øya fra sørvest, og blir gradvis smalere innover. Halvveis inne i vågen er det at vi finner kaia. Ifølge Kristian tilhørte det sjeldenhetene at havet var såpass rolig som i dag. Normalt sett ville det kommet inn tungsjø med dønninger. Båten ble fortøyd, før vi – en etter en – klatret opp en stige og gikk i land.
Ytterholmen fyr.
Fortøyning.
Så var vi her; Ytterholmen, ytterst på Helgelandskysten – langt pokker ute i havet. Vel i land, var førsteinntrykket at holmen bar preg av nakne, vegetasjonsløse berg, men jo høyere vi kom, desto mer grønt gress var å se. Et gammelt jerngelender ble fulgt oppover mot fyrvokterboligen, før vi fortsatte helt opp mot fyret.
Vi er klare til å utforske Ytterholmen.
Gelenderet var nok greit å holde seg i på vindfulle vinterdager.
Vel oppe, fikk vi servert rykende varm kaffe av Kristian. Rundt oss på alle kanter bredte Norskehavet seg mot horisontene. At innlandsfjellene lå skjult i skyene bare forsterket inntrykket at vi befant oss langt til havs. Det er nok dessuten ikke hverdagskost at det er tilnærmet vindstille her på fyret, slik det nå var. Når havet er i opprør, kan sjøsprøyten stå 30 – 40 meter til værs ved en grunne like utenfor øya, hevdes det.
38 meter over havet, 45 kilometer fra nærmeste fastland.
Det er ikke stort dette fyret, men det står høyere i terrenget enn de mer prangende fyrtårnene andre steder. Jeg kan fremdeles huske lysglimtene fra Ytterholmen en mørk augustkveld i Breivika på Dønna for over 20 år siden.
“Har du fyr, har du løkte langs din vei. Har du fyr, et signal om riktig lei.”
Kristian Olsen (i midten) fra Seløy Kystferie er en erfaren båtfører og en dyktig historieformidler.
Øya og fyret
Ved inngangen til 1900-tallet fantes det fem fyr langs Helgelandskysten: Brønnøysund, Skjelva, Gjessnakken, Åsvær og Træna. Men malmtrafikken fra Narvik gjorde det ønskelig med flere, og snart så ytterligere noen fyr dagens lys – deriblant Ytterholmen som ble opprettet i 1912. Lysvidden er på 19 nautiske mil (ca. 35 km) og har en brennetid fra 1. august til 5. mai. Fyret var bemannet helt fram til 2003, da det ble automatisert.
Men Ytterholmen har en bosettingshistorie som går adskillig lenger tilbake i tid enn 1912, året da fyret altså kom i drift. Sitat fra nettstedet fyr.no:
På Ytterholmen, med storhavet som nærmeste nabo, har det bodd folk langt tilbake. Det finnes et sagn om et ungt par som holdt til her, i ei lita hytte i ly av en bergknaus. Kona het Vendel. En dag var mannen og sønnen på sjøen for å fiske. Været var bra, men plutselig satte tungsjøen inn, og grov opp havet. De to i båten prøvde forgjeves å komme seg i land på Ytterholmen. Kona sto på land og så på at hennes kjære forsvant i havet. Det tok mange dager før folk ble klar over tragedien, og fikk berget henne derfra. Dette må ha skjedd lenge før fyret ble opprettet.
Det bodde folk her, sammen med fyrvokterne, fram til 1948. På det meste var her 3 familier, med til sammen 9 unger. De hadde fjøs med geiter, sauer, kyr og høns. Det største problemet var mangelen på ferskvann. Beboerne måtte samle regnvann, men i lange perioder med dårlig vær var det bare saltvann å finne. Her var ofte så værhardt at det ikke var mulig å bevege seg utendørs.
I dag er fyrstasjonen blitt en turistattraksjon – både for kommersielle aktører som Seløy Kystferie, men også for privatpersoner med egnede fartøyer.
Kilder:
- Fyr.no
- Erling Svanberg: Langs vei og lei i Nordland – Samferdsel gjennom 3000 år
- Herøyfjerdingen, 16.05.2009
- Store norske leksikon
- Wikipedia
I over hundre år har fyret lyst og ledet sjøfarende langs kysten.
Etter ei stund gikk vi for å ta en nærmere titt på fyrvokterboligen litt lenger ned i lendet. I tillegg til hovedetasjen var her både loft og kjeller. Til tross for at fyrstasjonen ikke har vært bemannet siden 2003, bar ikke bygningen preg av forfall – hverken utvendig eller innvendig, selv om inventaret var fra en annen tid.
Utenfor huset var det plassert en værstasjon. Observasjoner av vær og vind inngikk nok som en del av pliktene i jobben. Apropos jobbinstrukser. I fyrvesenets egne beskrivelser er det for flere stasjoner gjort oppmerksom på at ”sterke nerver fordres” (Kilde: D. Monrad-Krohn: Norske fyr, s. 22). Inne på kjøkkenet fortalte Kristian om livet – og om døden – på denne isolerte øya.
Fyrvokterboligen.
Djeveløya ble den kalt på folkemunne. Ytterholmen, aller ytterst i havet, helt ute ved fallgarden, 45 km fra nærmeste fastland, var et sted man helst ikke oppsøkte. Fyrvokterne som var stasjonert på fyret – to måneder i strekk – skal ha fortalt om en svært ensom tilværelse i full isolasjon fra omverdenen – til tider omgitt av et frådende og fryktinngytende hav.
For til forskjell fra de fleste andre fyr, som Åsvær og Myken – beliggende i nærheten av fiskevær eller skipsleder, så kunne det gå uker uten at man så snurten av et eneste fartøy fra Ytterholmen, som lå bortenfor alt og alle. De store skipene gikk så langt ut at de sjelden kunne ses. Til tross for at man bestandig tjenestegjorde i tospann, var tilværelsen på fyret uten tvil en påkjenning for psyken. Også fordi flere av fyrvokterne fornemmet at de kanskje ikke var så alene likevel.
Djeveløya ble den kalt.
Ytterholmen har hatt ord på seg for å være hjemsøkt av overnaturlige krefter. Et gammelt sagn om et hulderbryllup ble publisert av Herøyfjerdingen for noen år siden. Ei hule på øya går under navnet Kirka, mens et rom på loftet har fått betegnelsen ”det kalde rommet”, som slett ikke har noe med målbar temperatur å gjøre.
Jeg skal ikke ta stilling til om dette er innbilning eller ikke, men at lang tids isolasjon kan gjøre noe med tankene og menneskesinnet, er vel rimelig å anta. Ja, så ille ble det for en av fyrvokterne en gang på 1960-tallet at vedkommende begikk selvmord mens han tjenestegjorde her ute. Dette er godt dokumentert, og noe som guiden kan fortelle mer utfyllende om.
”Det kalde rommet” kalles et av værelsene på loftet.
Men også naturlige krefter kunne herje vilt på Ytterholmen. Tidligere fyrvokter Kjell Hågensen har fortalt at det på vintrene kunne blåse så kraftig at det i dagesvis var umulig å oppholde seg utendørs. I hans periode fram til 1992 var tjenestetida redusert til kun en måned i strekk, men det kunne vel være påkjenning nok – især i den mørke årstida.
Nede i kjelleren oppdaget noen av oss ei brennevinsflaske stående på ei hylle. Etiketten var ikke helt enkel å tyde, men årstallet 1954 kom i hvert fall fram. Det var fremdeles en skvett igjen på flaska, men det luktet ingenting. Ellers var det lagret en del større og mindre ting her nede.
