# 572 • 19. – 20. juli 2019
Dag 1 (av 2):
Med omhu
”Jomfruturen” til Leka i fjor hadde gjort meg oppmerksom på det mangfoldet av helt spesielle attraksjoner denne fargerike og fabelaktige øya rett sør for nordlandsgrensen har å skilte med. Og jeg bestemte meg der og da for å komme tilbake – ikke bare en gang – men flere.
Mens det i fjor var øyas forsteinede jomfru og sagnskikkelse, Lekamøya, som fikk det meste av oppmerksomheten, ville jeg i år sette fokus på det viden kjente “ørnerovet” som fant sted her ute for noen generasjoner siden. Dette var særlig aktuelt fordi en nyskrevet musikal om den dramatiske hendelsen skulle settes opp på øyas utendørsscene.
Etter en lang togreise fra Bodø til Grong, buss, bestillingstaxi og ferge, var jeg endelig framme på Leka. Såvidt i gang med traskinga, stopper noen og tilbyr meg skyss. Det viser seg at det er de samme festlige damene som jeg hadde tatt taxi i lag med, som nå har blitt hentet på fergeleiet av ei venninne bosatt på øya. Det bærer vestover, før jeg blir sluppet av på anvist sted.
Ei fargerik øy.
I og med at Spelplassen, der forestillinga skulle settes opp, og åstedet for ørnerovet ligger vidt forskjellige steder på øya, måtte jeg velge teltplass med omhu. Jeg ville nemlig ha med meg både i pose og sekk, og reiseskjemaet var stramt. Etter omhyggelig vurdering, hadde jeg konkludert med at teltet burde settes på et høydedrag langs veien, oppunder Lauhatten.
Stedet viste seg vakkert, det var mildt og det var fullstendig vindstille. Det eneste som forringet idyllen noe, var mygga som var sånn akkurat passe innpåsliten. Nakent fjell av den rødlige typen dominerte landskapet. Likevel var det nok av torv og gress i nærheten av veien til å få opp krypinnet. Jeg befant meg dessuten såpass høyt i lendet at jeg hadde fri utsikt nordover, der spesielt Vega og Søla var flotte blikkfang.
Søla og Vega i nord.
Også Torghatten, Høyholmstindan og De syv søstre var synlige herfra. Ja, til og med en lyseblå Dønnmann stakk hodet fram oppe i nord.
Den opprinnelige tanken var å gå mot Ørnerovet (som for øvrig har blitt et stedsnavn), allerede i natt, men jeg var trøtt etter en lang reise og prioriterte søvn. Det ville bli en hektisk morradag, men så lenge jeg var uthvilt gjorde det meg ingenting. Det er sjelden jeg glemmer ting når jeg følger pakklister, men jeg burde nok ha sjekket innholdet i fyrstikkeska, der det kun lå fire fyrstikker. Det var likevel mer enn nok til å få fyr på primusen.
Det er godt å være tilbake på Leka igjen.
Idet sola var iferd med å takke for seg, kunne jeg endelig strekke meg ut, god og mett – spent på hva morradagen ville bringe av inntrykk og opplevelser.
Dag 2 (av 2): Spelplassen i Frøvika / Ørnerovet i Hagafjellet
Ørnerovet – et drama på liv og død
Etter ei god natts søvn våknet jeg opp til overskyet vær. Vegafjellene var ikke lenger synlig i horisonten. På teltduken var det til og med noen regndråper. Men det var lite å klage på. Etter frokost var det å ta beina fatt og bevege seg tilbake mot Husby, for deretter å følge innersida av øya sørover mot Frøvik. På veien dit passerte jeg campingplassen, der jeg overnattet i fjor.
Lekas kommunevåpen har hentet inspirasjon fra ørnerovet.
Framme ved Spelplassen hadde det meste av skyer trukket seg vekk, og det så ut til å bli en riktig så solrik dag. Fortsatt var det ei god stund til forestillinga skulle begynne, og på tribunen var det rikelig med ledige plasser. Men ikke lenge etter var det fylt opp med skuelystne.
Premieren var i går, på fredag. I dag skulle to forestillinger gå av stabelen, hvorav denne var den første, før det hele skulle avrundes med ei forestilling i morra.
Et drama på liv og død.
Ørnerovet
Sitat fra programmet til musikalen:
Søndag 5. juni 1932 er Haldor Hansen og hans familie på Leka for å døpe sitt nyfødte barn. Etter dåpen skal familien hvile en stund hjemme hos Nikoline og Lorents Benjaminsen på yttersiden av Leka, før de reiser hjem igjen til fiskeværet Hortavær. Mens de voksne hviler leker barna. Et av barna som leker er Hansen-familiens minstejente Svanhild. Hun er tre år.
Da familien etter hvilen gjør seg klar for hjemreisa oppdager de at Svanhild er borte. Det settes i gang søk. Etter hvert er mer en hundre mennesker ute og leter. Tre unge og spreke karer sendes av sted til Hagafjellet, der ørna har reir og unger. Dette er en avstand på cirka to kilometer. Reiret ligger på en avsats høyt opp i fjellsiden. På en liten hylle under ørnereiret finner de Svanhild. Hun er forfrossen og redd. Klærne hennes har tydelige merker etter ørneklør.
At ørna klarte å ta med seg ei jente på tre år har helt siden denne dagen vært gjenstand for debatt i inn- og utland. At hun attpåtil kom levende fra svevet – og uskadd – har ikke gjort skeptikerne mindre skeptiske.
Fryd og glede etter dåpen.
Musikalen
På Leka har ‘Spelet om kong Herlaug’, en lokal konge som ifølge sagalitteraturen lot seg begrave levende da han nektet å underkaste seg Harald Hårfagre, gått sin seiersgang siden tidlig på 1980-tallet.
I år har øya fått et tilskudd på kulturfronten, nemlig ‘Musikalen Ørnerovet’. Både manus og musikk er skrevet av Bjørn Sigurd Larsen, og handlingen baserer seg naturligvis på det dramatiske ørnerovet i 1932.
Manusforfatteren har uttalt at han har lagt stor vekt på å være tro mot historien, dog ikke uten et lite kunstnerisk grep. I musikalen er nemlig Svanhild innom ørnereiret, der hun møter ørnungene Ørnulf og Møya som hun blir venner med. Flere av rollene er gestaltet av unger, og så godt som alle skuespillerne er fra, eller har tilknytning til, Leka.
Forestillinga varer cirka halvannen time. Instruktør har vært Terese Moe Dahle og musikalsk leder Tor Halvard Nilssen.
Kilder: ornerovet.no og musikalprogrammet.
Musikalen begynte med lystig passiar ute på tunet mellom de besøkende fra Hortavær og gårdsfolket, før dramatikken slo ned som lyn fra klar himmel. Uhyggen som spredte seg var til å ta og føle på. Etter hvert skiftet kulissene fra gårdstunet til ørneredet høyt oppe i Hagafjellet, der Svanhild nå befant seg i lag med en ørnefamilie.
Ei havørn griper fatt i Svanhild og flyr avgårde med henne.
I tillegg til dramaet, fortvilelsen og redselen, er det også gjort plass for en noe underfundig ordveksling ørnene imellom – de kan selvsagt uttrykke seg på godt forståelig norsk. Noen av replikkene er såpass komiske at det humres blant tilskuerne. Og som i virkeligheten, har også musikalen en happy ending. Mange gode skuespillerprestasjoner fra både unger og voksne – og mye vakker musikk.
Handlinga fortsetter oppe på fjellhylla.
Svanhild med de nye vennene sine, ørnungene Ørnulf og Møya.
Enorm lettelse da treåringen viser seg å være i live – og fysisk uskadd.
Stående ovasjoner fra et henrykt publikum.
Langs veien tilbake var det usedvanlig mye trafikk. Noen gikk, andre syklet, mens de fleste kjørte. Ikke til å undres over, da vi var midt mellom to populære forestillinger. En bil fløytet gjentatte ganger da den passerte meg, etterfulgt av lystig hoing ut av vinduene. Det viste seg å være den samme gjengen damer som jeg fikk skyss med i går. Artig med slike glade og sprudlende mennesker!
Jeg bevilget meg et måltid ved coop’en på Husby, en av to dagligvareforretninger på øya, før jeg fortsatte. Framme ved teltet kunne jeg ikke dvele for lenge, da jeg nå hadde satt meg fore å traske videre vestover mot Hagafjellet, der det gruoppvekkende ørnerovet fant sted for 87 år siden.
På vei vestover øya kommer Hagafjellet og Steintinden til syne.
Ved en avkjørsel i nærheten av gården Kvaløya var det satt opp ei infotavle om Ørnerovet, men den merkede stien tok av vel en kilometer lenger vest, så det var bare å tråkke videre.
Omsider bærer det ut i terrenget.
Stien viste seg noenlunde grei å følge. Merkinga besto i begynnelsen av stolper, for deretter å bli avløst av en kombinasjon av små hvite trepiler og mindre varder.
Gjennom et steinete landskap går ferden oppover mot ”Ørnerovet”.
Så var jeg der – ved Ørnerovet. Vel, ikke akkurat. Det faktiske stedet der Svanhild skal ha bli funnet befinner seg høyt oppe i flogene, og er merket med en flekk maling som synes helt nede fra veien. (På bildet over har jeg ringet inn stedet.) Men det er ikke for hvem som helst å ta seg dit opp, så for fjellvandrere med mer normale klyve- og klatreferdigheter, er trimposten Ørnerovet et greit alternativ.
Målet er nådd!
I dag framstår Svanhilds luftige ferd med havørna som et sagn fra nyere tid. Noen av ornitologene som har betvilt hendelsen har hevdet at en treåring kunne ha tatt seg opp til fjellhylla for egen maskin. Etter å ha sett terrenget med egne øyne, er i hvert fall jeg sikker i min sak: umulig! Både Jentoft Svendsen, Leif Andersen og Karl Haug, som fant den lille jentungen, hevdet hele sitt liv at historien var sann. Hovedpersonen selv gjorde det samme.
Ørnerovet er på sett og vis blitt en merkevare for Leka, og har til en viss grad bidratt i å forme identiteten til samfunnet her ute. Bl.a. er kommunevåpenet fra 1989 inspirert av hendelsen. Svanhild Hartvigsen døde i 2010, 81 år gammel. I 2016 fikk kommunen anledning til å stille ut kjolen og en sko som Svanhild hadde på seg den skjebnesvangre dagen. Flere bøker er utgitt om ørnerovet, i tillegg til film og tv-program. Og nå altså: musikal.
Varden er hul, og den har form som et reir.
Om ikke sagnet om ørnerovet er betagende nok, så er også landskapet ekstraordinært. Her jeg sto, var jeg omgitt av den gylne berggrunnen som er så karakteristisk for Leka. Øya er kåret til Norges geologiske nasjonalmonument, og det er det gode grunner til. Bergartene som ble dannet i jordskorpas nederste lag, dypt under verdenshavene, og i jordas mantel, ligger her på Leka framme i dagen – som et av svært få steder på jorda.
Geologi i verdensklasse.
Mellom himmel og jord.
Ifølge trimboka er dette en populær post. Turen er ikke så lang, og utsikten formidabel. På vei nedover traff jeg på en gjeng som lurte på hvordan terrenget var videre oppover, og jeg måtte si som sant var, at det var ganske steinete, men likevel greit framkommelig.
