# 574 • 29. juli 2019

I den store male

På vei med ferga over Vestfjorden ringer plutselig telefonen. Det er fra Aqua Lofoten – et lite firma på Reine som bl.a. driver med RIB-båtturisme. Turen jeg hadde bestilt rundt Lofotodden var kansellert, og jeg ble istedet tilbudt en alternativ tur. Samtalen foregikk på engelsk, og med umiskjennelig amerikansk aksent ble jeg nå opplyst om turen til ”Bird Islands”, noen småholmer ute i Moskstraumen. Dette hørtes i grunnen vel så attraktivt ut, så jeg takket umiddelbart ja. Billigere var det også.

Etter en kort busstur fra Moskenes til Reine, var det å oppsøke lokalene til Aqua Lofoten som lå i en sokkeletasje i hjertet av fiskeværet. Litt venting ble det før alle de tolv påmeldte hadde fått på seg flytedressen, etterfulgt av en to minutters spasertur ned mot havna, der farkosten lå klar.

En ny RIB-tur står på dagsordenen.

---

Ikke uventet var flere av deltakerne utlendinger, bl.a. finner og franskmenn. Lofoten er en internasjonal turistmagnet, på godt og vondt. Om bord i RIB-en ble vi instruert om sikkerhet, i tillegg til å få en introduksjon om turen og det rike fuglelivet i området ved Lofotodden. Dette ville bli min andre RIB-tur i sommer. For bare tre uker siden deltok jeg på en tur til et av fyrene langs Helgelandskysten. Nå var det Lofoten som gjaldt!

Det bar ut fra Reine. Omgivelsene rundt dette pittoreske fiskeværet og Kjerkfjorden som skjærer inn i Moskenesøya er så rå at man nesten ikke tror sine egne øyne. Snart forsvant bebyggelsen bak oss, mens vi suste langs innersida av Lofotveggen utover mot Lofotodden.

Reine.

---

Hovedtemaet var åpenbart sjøfugl, men for meg var det minst like gjevt å få føling med den fryktinngytende Moskstarumen – en av verdens kraftigste malstraumer, beliggende mellom Lofotodden – altså den ytterste tuppen av Lofoten – og den berglendte øya Mosken. Selv om båtføreren / guiden var norsk, foregikk guidingen for det aller meste på engelsk.

Tettstedene Moskenes, Sørvågen og Å ble passert, før vi tok sikte på ei bukt rett under en loddrett fjellvegg. Her kom turens første stopp. Mens guiden fortalte, ble blikket dratt oppover den bratte fjellveggen, der skarven hadde funnet seg rede.

Store kolonier av sjøfugl har tilhold ytterst i Lofoten, blir vi forklart.

---

Som man reder, ligger man. Det gjelder også for storskarven.

---

Alt utenfor Å er å regne som ødemark. I tidligere tider skal det visst ha vært enkelte bosettinger, men i dag er det et sted der fugl råder grunnen. Det er det til gjengjeld rikelig av. Fjellene her består av noen av de eldste bergartene som er påvist her til lands med en alder på minst 2,5 milliarder år (snl.no). Lofotodden nasjonalpark er derimot adskillig yngre. 9. juni i år (for nøyaktig 50 dager siden) var det offisiell åpning.

Lofotodden med Mosken og Værøya utenfor.

---

Så, ved tuppen av av Lofotodden, bar det ut i selveste Moskstraumen. Havområdet mellom Lofotodden og Mosken har gjennom alle tider vært fryktet. Eksemplene er mange på sjøfarende som har kommet i havsnød – flere ganger med forlis som utfall.

Men i dag viste dette farvatnet seg på langt nær så urolig som jeg hadde forestilt meg. Det kjentes i hvert fall ikke utrygt på noen måte. Nå skal det jo sies at dette var en fin sommerdag med lite vind.

Moskstraumen oppfører seg pent – enn så lenge!

---

Maritime naturopplevelser.

---

Kursen ble satt mot noen steinete holmer, som vi snirklet oss rundt med lav fart. Enormt mye fugl å se på disse glattskurte bergene – særlig skarv, hegre og diverse måsearter. Straumen fører nok med seg mye plankton, og dermed også fisk som fuglen lever av. En lundefugl ble observert, i tillegg til en ærfugl. Dessuten tre ørner. Vi ble forklart at jo eldre ørna er, dess lenger nedover halsen kryper det hvite.

Holmene mellom  Moskenesøya og Mosken markedsføres som ”Bird Islands”.

---

I skarvens rike.

---

En årvåken skapning.

---

Mosken og Værøya hadde hele tida vært et vakkert blikkfang mot sørvest. Men enda nærmere skulle vi, når vi nå forlot disse steinete holmene og tok sikte på en gruppe andre holmer, enda lenger mot sørvest – den ene mer overlesset av tang og tare enn den andre.

Mosken – ingen vet hva navnet kommer av.

---

Til slutt var vi såpass nært oppunder den høyreiste øya at vi tydelig kunne betrakte detaljene i fjellsidene. Øya framsto grønn og vakker, og det så slett ikke ut som noen umulig oppgave å ta seg til topps på den 385 m høye Wilhelmstinden.

Til denne øya var morfaren min med på å ro over sau fra Værøya, der han i sin ungdom jobbet som dreng.

---

Himmel og hav.

---

Tilbaketuren over Moskstraumen ble adskillig heftigere. Sjøsprøyten sto, og rett som det var fikk vi en ramsalt skvett ”over auan”. Selv om vi holdt oss godt fast, satt latteren laust. Lofotodden hadde vi forut. Til høyre for denne Vestfjorden og til venstre det vidstrakte Atlanterhavet.

I dette farvatnet har det forlist mangt et fartøy.

---

Moskstraumen og Lofotodden.

---

Tilbake ved Reine, var det å få i seg litt føde, før nye Lofot-opplevelser ventet. Allerede i kveld aktet jeg å ta med teltet til et forhåpentligvis flott utsiktspunkt for å få med meg solnedgangen.