# 630 • 29. juni – 1. juli 2022
Dag 1 (av 3):
Info
- Start: 22:20 (Rørøy)
- Framme: 2:20
- Starttemp.: + 14°C
- Vær: Lettskyet / sol → klart.
Det er ikke størrelsen det kommer an på
Stor er den ikke. Likevel klassifiseres ørkenen på Vega som nettopp det – en ørken. På fly- og satellittbilder vises den som en hvitaktig «F», 150 m lang og halvparten så brei, omgitt av tett skog langt inne på Vega, helt oppunder fjellene. Definitivt et interessant turmål – men minst like spennende er området av en annen grunn. Dette er nemlig stedet der de eldste sporene etter bosetting på Helgeland er blitt gjort.
Etter noen dager med temperaturer helt oppunder 30º, hadde det nå blitt svalere. I hvert fall midlertidig. Varmen var visst på vei tilbake igjen. Å ta kveldsbåten til Rørøy, for så å ta seg fram til fots over Vega nattestid hadde jeg gjort før, og noe jeg godt kunne tenke meg å gjøre igjen. Men denne gangen skulle ferden gå langs andre veier og forbi andre gårder og grender.
Vega kan tilby noe for enhver smak.
Rundt Vegfjellan hang det igjen noe skodde, som til stadighet skiftet form og fasong. Men utenom dette var det fint lite å klage på. To rådyr kom hoppende over veien et stykke foran meg. Jeg kunne følge dem lenge med blikket da de satte fart over en stor åker. Ei stund seinere viste enda et rådyr seg. Veien ble lagt om gårdene Ferset og Åsen, før jeg etter 7-8 kilometers trasking i flatt lende befant meg inne ved foten av Gullsvågfjellet.
Nattevandring over Vega.
Langs åker og eng.
Veien vrir seg så sørover oppunder Gullsvågfjellet. At det ble litt motland var en liten pris å betale for den fabelaktige utsikten som åpenbarte seg nordover og østover. Dønnmannen, Søstrene, Finnknean og Høyholmstindan var lett å dra kjensel på. Men også Lukttinden i Vefsn og Store Strandtinden i Lurøy, hhv. 8 og 10 mil unna var synlig herfra, ifølge appen Peakfinder.
Innunder fjellfoten får jeg en vidstrakt utsikt nord- og østover mot bl.a. Dønnmannen og De syv søstre.
Søstrene, Finnknean og Høyholmstindan.
Så var jeg ved kabelbanen som går bratt oppover mot Vegasenderen på Gullsvågfjellet. Videre følges en kjerrevei vel 300 m, før en sti tar av til høyre. Denne stien fortsetter i sørlig retning langs fjellfoten, før den etter hvert snor seg vestover gjennom Vegdalsskardet og over mot yttersida av Vega.
Kabelbanen opp mot Vegasenderen på Gullsvågfjellet.
Stien videre sørover fra kabelbanen er godt merket.
Det er et spesielt landskap å bevege seg i.
Så bærer det over høydedraget Mohalsen – med utsikt sørvestover mot Vegas høyeste fjell, Trollvasstinden.
I og med at den nevnte ørkenen, som i realiteten er en flygesandavsetning, ikke befinner seg ved stien, måtte jeg bare ta av et eller annet sted. Jeg hadde sånn noenlunde aning om hvor den kunne være, men havnet likevel inne i et uoversiktlig skogsterreng. Dermed var det bare å finne fram gps-en. Snart var jeg på en traktorvei som ledet meg gjennom tett sitkagranskog. Da en strimmel av fin sand kom til syne var det ikke tvil lenger.
Etter litt knot i tettvokst skog, er jeg tydeligvis på rett spor.
Denne flygesandlokaliteten var ikke like stor som feltet på Hamnøya i Vevelstad som jeg besøkte i fjor, men det framsto likevel som en spesiell plass – et åpent område dekket av lys sand og finkornet grus midt inne i «jungelen» – skapt av naturen selv.
I likhet med Gjersmoan på Hamnøya har arkeologiske utgravinger avdekket en stor mengde pilspisser, skrapere, kniver og andre redskaper fra eldre steinalder i dette området, i tillegg til tallrike spor etter tufter – noe jeg vil komme tilbake til. Nå var det langt på natt. Den vindstille lufta fristet myriader av knott, så her var det bare å få opp teltet i en fei og komme seg i dekning så fort som råd var.
Nærmere klokka halv tre på natta er jeg framme.
Dag 2 (av 3):
Info
- Temperatur: + 23°C (kl. 13:00)
- Vær: Lettskyet / sol / sol fra klar himmel.
På tuftene etter de første helgelendingene
Tragiske nyheter var det jeg våknet opp til – og det på denne øya. For et par dager siden fikk en mann i 20-årene en høyball over seg. I dag døde vedkommende på Universitetssykehuset Nord-Norge i Tromsø, kunne jeg lese.
Kom meg ut i finværet. Knotten holdt seg naturligvis borte i solsteiken, men istedenfor kjente de hersens svartfluene sin besøkelsestid. Tok en grundigere kikk på flygesandfeltet som altså har form som en «F» sett i fugleperspektiv. Både infotavle og trimboks var satt opp på stedet.
Ny dag – nye muligheter!
Blant vegværinger er ikke flygesandfeltet noen stor hemmelighet, kan trimboka avsløre.
En ørken på Vega
Fra infotavla på stedet:
På turen mot Vegdalsskardet og Trollvasstind ligger en liten “ørken” med aktive sanddyner av flyvesand i bevegelse. Einer og sandbindende planter overtar området, som er i ferd med å vokse igjen.
En av de største truslene mot biologisk mangfold er endringer i bruksmønsteret. Opphør av utmarksbeite med frittgående sau og større husdyr har ført til rask gjengroing. Områder med flyvesand har blitt oppdyrket eller bygget ned. Sammen med leplanting og annen beskyttelse mot sandflukt, er arealene med sanddyner gått sterkt tilbake de siste hundre år. Sanddynemark er foreslått som utvalgt naturtype i henhold til Norges naturmangfoldlov.
Trollfjell Geopark har satt opp ei informasjonstavle på stedet.
Flygesand er blitt en sjelden naturtype i Norge.
Ørkenvandring på Vega.
Vegetasjonen spiser seg stadig mer innpå den vesle ørkenen.
Utpå dagen oppsøkte jeg den merkede stien, som ledet meg oppover mot Mohalsen. Her er det blitt gjort arkeologiske funn fra noen av de første menneskene som innvandret til den kyststripa som mange tusen år seinere skulle bli kjent som Helgeland. Mohalsen er sammen med Kvefsnhaugen i Fagervika, Leirfjord, de eldste påviste boplassene på Helgeland. Sistnevnte ble oppdaget så nylig som i år 2000 av to lærere med interesse for arkeologi.
Felles for de to lokalitetene er at de ligger på samme høyde (ca. 80 moh.) og i flygesand. Trekull fra ildsteder har blitt godt bevart i sanda og gjort det mulig å ¹⁴C-datere materialet. Kilde: Berglund: «Stor-Fagervika i munningen av Ranen – på sporet etter de første menneskene på Helgelandskysten» i Årbok for Helgeland 2006.
Mohalsen er en brei rygg med slake sider som går ut fra Gullsvågfjellet mot øst.
I det følgende har jeg valgt å sitere et avsnitt fra bokverket Nordlands Historie, utgitt i 2015, bind 1, s. 25-27. Det omhandler pionerene på Vega, og er basert på kunnskap akkumulert gjennom bl.a. arkeologiske utgravinger og analyser over flere tiår. Jeg synes dette avsnittet, som jeg har delt opp i flere bolker, gir et lettfattelig og levende bilde av fangstsamfunnet som rådde grunnen på Vega for 10 000 år siden. Overskriftene står jeg selv for.
Avsløring av et samfunn gjemt bak tidens slør
Svært viktige utgravinger var gjort på Vega på 1980-talet. Dei kom til å gi forskarane eit mykje klårare bilete av korleis folk levde i Nordland i den eldste steinalderen. Den skrinne torva mellom dei forblåste bergknausane ute på Vega hadde i ti tusen år halde på ein godt bevart løyndom.
Gjennom systematisk leiting grov arkeologar fram godt over hundre buplassar, dei eldste av dei heile 10 500 år gamle. Dei avdekka meir enn 70 tufter eller steinformasjonar etter enkle telt eller små hytter, blant desse fleire frå pionertida. Det kom for dagen eit nettverk av hustufter, naturlege hamner og jaktplassar som viste at fangst og fiske hadde vore organisert.
En av mange pilspisser av flint som er funnet på Mohalsen. (Bilde: O. B. Pedersen, NTNU Vitenskapsmuseet.)
Et karrig utvær midt i matfatet
Det ser ut til at 45-60 menneske kunne halde til her samstundes. Dei levde av fisk og sjøpattedyr, egg og fugl, dei delte på buplassane, og dei samarbeidde om å hauste av havets rikdomar.
I dag er Vega ei stor, samanhengande øy omstrødd av ei handfull smular av øyer, skjær og grunner. I pionertida såg landskapet svært anleis ut. Det meste av øya låg under vatn, og Vega tok form av eit karrig utvær […]. Det grunne farvatnet må ha gjort dette området til eit eldorado for fisk, sjøfugl, småkval og sel – og for dei som jakta på dei. Samanlikna med dette matfatet må fastlandet innafor, med si smale strandline framfor steile fjellsider, ha framstått som ein fattigsleg stad å vere.
Dei eldste buplassane her ute ligg i dag om lag 80 meter over dagens havnivå, men låg i fjæresteinene da dei var i bruk. Dei er frå sjølve pionerfasen i busetnadshistoria og viser at øyene i havgapet var i bruk frå første stund det var folk langs kysten.
Tørt land for 9 500 år siden. Bilde fra boka «Vega – opplev steialderøya» av Hein Bjerck.
Tettbebyggelse og spredte fangststasjoner
Dei arkeologiske utgravingane viste at det fanst fleire, ulike typar buplassar som var i bruk samtidig. Det har vore ein hovudleir omgitt av mange, små fangststasjonar. I hovudleiren låg dei fleste husa, eller rettare sagt små hyttene, samla. Her heldt fleire familiar saman over lengre tid og førebudde seg på jakt, fangst og samling.
[…] Hyttene har vore mykje meir solide enn skinntelta som elles var vanleg i den eldste busetnadstida. Golvet var grave ned i bakken, og veggane var bygd opp av grus og stein. Det er usikkert kva dei nytta til tak, det kan til dømes ha vore grastorv eller skinn. Den senka golvflata har gjort det lunt, og når hytta først var varma opp, heldt ho betre på varmen enn skinntelta. Ikkje minst stod desse byggverka seg langt betre mot regn og uver.
På Mohalsen har arkeologer avdekket over 70 tufter fra eldre steinalder.
Hyppig kontakt med fastlandet
Det er klårt at ut til Vega, tre mil frå fastlandet, kunne ingen kome utan båt. Men opphalda her ute betydde ikkje eit liv forvist til isolasjon langt frå andre folk. I kano kan du padle opp til 3 mil om dagen, sjølv med last om bord. Det betyr at pionerane i sine kanoliknande og sjødyktige båtar kunne leggje ut om morgonen og dra båten opp på ei strand inne ved Velfjorden om kvelden. God padleteknikk og godt vêr var det som skulle til.
Sjølvsagt har dei fråtsa i rykande ferske kjøtmåltid her ute, men dei kunne også frakte kjøt og skinn med seg inn til dei lunare vikene på fastlandet. Dei måtte ha gode nok hus til å overnatte i her ute når fangsten gjekk over fleire dagar, når stormen raste, eller dønningane var for store til at det var trygt å leggje ut i båt. Elles var nok kontakten med fastlandet hyppig, og det må ha vore i sommarhalvåret at folk oppheldt seg mest her utanom målretta og kortvarige jaktturar andre tider på året.
For 10 000 år siden var Mohalsen et nes som stakk ut i havet med fiskerike grunner rett utenfor.
Samarbeid – en livsnødvendighet
Ein føresetnad for å overleve var å halde seg tørr og varm, noko som må ha vore ei utfordring. Gjennomsnittleg levealder var låg, folk døyde oftare av infeksjonar og sjukdom enn i dag og ikkje minst må mange ha mista livet på havet. Det må ha vore mange foreldrelause blant ungane som fikk omsorg i hyttene på Vega. Samarbeidet som gjekk på tvers av kjernefamilien var ikkje berre eit gode, men ei naudsynleg ordning om ein skulle klare seg.
Ein kjenner ikkje til eit einaste jakt- og fangstsamfunn frå historisk tid som ikkje har stilt sterke krav til å dele både gode og ansvar, og det er ingen grunn til å tru at det var annleis i steinalderen. Norma om gjestmildskap gjekk i arv og var ei livsforsikring.
Skiveøks og kniv etter pionerene på kysten, funnet på Mohalsen. (Bilde: Helgeland Historie 1, s. 40.)
Nede på Moen igjen, fant jeg en kulp med overraskende godt vatn like i nærheten. Allerede i halv åttetida forsvant sola bak fjellene, men så veldig behagelig ble det likevel ikke. Knotten var tilbake, så jeg foretrakk å holde meg inne i teltet. Mens jeg lå og slappet av skvatt jeg plutselig til. Et galopperende dyr for forbi i høy fart rett utenfor teltveggen – etter alt å dømme et rådyr, som det er mye av på kysten.
Dag 3 (av 3):
Info
- Start: 3:35
- Framme: 6:30
- Starttemp.: + 18°C
- Vær: Klart → sol fra klar himmel.
Pest eller kolera
Før jeg la meg i går hadde jeg fortsatt ikke bestemt meg for hvorvidt jeg skulle satse på å nå morgenbåten eller ettermiddagsbåten fra Rørøy til Brønnøysund. Valget sto mellom to onder – 1) deale med knottplagen rundt soloppgang; eller 2) takle svartfluene i varmen seinere på dagen. Det var som å velge mellom pest og kolera. Valgte jeg det første alternativet måtte jeg opp allerede kl. 3:00 om jeg skulle nå båten, og før jeg sovnet besluttet jeg å ta den endelige avgjørelsen på nevnte tidspunkt.
Klokka tre stakk jeg hodet ut av teltåpninga. Knottplagen var på langt nær så intens som da jeg tok kveld. Jeg kom meg på beina, og en halvtime seinere var jeg på vei. Frokosten fikk jeg ta seinere.
Telting på Vega har beviselig foregått i mange tusen år. I halv firetida på natta er jeg klar for avmarsj.
Det tegnet til å bli en varm dag, noe som værmeldinga kunne bekrefte. 28° var det meldt. Jeg fulgte ikke den merkede stien nordover Mohalsen og mot kabelbanen, der jeg hadde kommet fra. Istedenfor gikk jeg traktorveien østover, via en åker, før jeg fulgte en grusvei noen km mot Floa. Til slutt ble Floaveien og Eidemveien fulgt til hurtigbåtkaia på Rørøy. På turen la jeg merke til hvor utgangspunktet for turløypa opp mot Floaksla og Vikatinden var. En hare ble dessuten observert.
Den stilleflytende Markaelva utgjør en del av Vegas største vassdrag.
Å traske uanstrengt langs ukjente og lite trafikkerte veier gir både trim og trivsel.
Jeg frister tilværelsen i skyggen, før det etter hvert er på tide å gå om bord i «Sigrid Sigurdsdotter».
Tags: forhistorienattvandringnaturfenomenerøyer
