# 553 • 4. – 9. august 2018

stjernestjerne

Dag 1 (av 6): Namsvassgrenda – Storelva – Maatstjonneh
Info
  • Start: 15:10 (Namsvassgrenda) / 15:40 (Storelva)
  • Framme: 20:35
  • Starttemp.: Ca. + 15°C (Namsvassgrenda)
  • Vær: Delvis skyet / sol.

Ingen vei tilbake

Etter fem års fravær var det på høy tid med en Børgefjell-tur igjen. På den forrige turen hadde jeg hatt tilhold vest i parken, omgitt av ruvende tinder og bratte fjellvegger. Denne gangen var det de sørlige egner med sine rolige landskapstrekk som skulle vies oppmerksomhet. Jeg hadde lagt opp til en liten rundtur i Lotteren-området, med utgangspunkt og endepunkt ved Storelvas utløp i Namsvatnet.

Båtskyss var avtalt for flere dager siden, mens område og rute ble bestemt allerede på forrige Børgefjell-tur, slik jeg har for vane. Ettersom den ordinære båtturen klokka to var fullbooket, var det satt opp ekstratur en time seinere. Det drøyde imidlertid før fjellvandrerne fikk stige om bord, da en franskmann som skulle i land plagdes med å gjøre seg forstått.

Ombordstigning. 


Så var vi på vei over Namsvatnet med Kurt Vollmo bak “roret”. Hele 14 år hadde gått siden sist jeg benyttet meg av dette transporttilbudet. I løpet av den tida hadde prisen steget med 400 % til kr. 300,-. Ingen kan vel likevel hevde at det er dyrt.

Kurt Vollmo med stø kurs. 


Vel i havn, tok vi avskjed med hverandre. Noen skulle ende opp ved Tomasvatnet, mens andre hadde satt seg fore å gå helt til Susendalen. Her var det både par og “einstøinger”. Fellesnevneren var kjærligheten til villmarka, fjellet og friluftslivet.

Magereima ble strammet, og så var jeg i gang. Mens de andre la i vei oppover langs Storelva, tok jeg til å følge stien mot brua over Virma. En oppstemt og kriblende følelse spredte seg i kroppen. Villmarka lå foran meg i all sin velde.

Ingen vei tilbake.


På hengebru bærer det over Virma.


Virmas utløp i Namsvatnet.


Etter et lite stykke med klopping, ble stien nordetter myrene vesentlig svakere, før den til slutt forsvant helt og holdent. Greit nok, lendet var lett å navigere i og myrene var slett ikke så ille som man kunne tro.

 Den første pusten i bakken tas under ei iøynefallende furu.


Vel tre km innover den myrlendte Virmadalen var det på tide å ta seg opp fra dalen og dreie mot øst. Bratt var det på ingen måte, men skogbandet som skilte dalbunnen fra snaufjellet besto av kronglete fjellbjørkeskog som var lite givende å gå i.

Det tok heldigvis ikke lang tid før jeg var over skoggrensen, og et åpent og innbydende fjellandskap lå foran meg. Myr og kratt var et tilbakelagt stadium. Nå var det bare å følge fjellet drøyt fire km innover mot et par småtjønner, der jeg hadde planlagt å slå leir.

Endelig på snaufjellet. Sapmannasen i bakgrunnen.


Sapmanelvas utløp i Virma.


Jeg nøt den fine sommerkvelden og bevilget meg flere pauser på vei østover. Fem timer etter at jeg gikk i land var jeg framme ved bestemmelsesstedet – Maatstjonneh (843 moh.). Det var unektelig et mer steinete landskap her enn det jeg hadde håpet på, men det bød likevel ikke på problemer å finne en brukbar teltplass ved den største av tjønnene.

Framme ved Maatstjonneh.


På turen hit hadde jeg sett flere mindre reinflokker på alt fra 6 – 7 individer til det dobbelte. 16 ryper er også mer enn det som er vanlig å se nå til dags. Teltet ble slått opp, sola gikk ned, før det ble inntak av fast og flytende føde.

Godt tilfreds med å være tilbake i Børgefjellet, tok jeg kveld – uvitende om at årets Børgefjell-tur skulle by på ganske så ekstreme opplevelser – på godt og vondt.

Sola er iferd med å ta kveld.


Etter en god marsj fra Namsvatnet er det godt å få strakt seg ut i teltet.


 Dag 2 (av 6): Maatstjonneh
Info
  • Vær: Overskyet. Regn og regnbyger. Skodde på morgenen.

På stedet – hvil!

En noe slitsom marsj til tross – jeg hadde problemer med å få blund på øynene, og det ble ei litt kjip natt med uregelmessig søvn. Utpå natta hørte jeg de første dråpene på teltduken, og da jeg måtte ut en snartur grytidlig på morran så jeg den nitriste skodda henge over landskapet.

Det gikk over i vedvarende regn med varierende styrke, og jeg vegret meg for å bryte leir. Selv om det utover dagen var en viss bedring å spore, så fortsatte det med regnbyger. Nei, jeg hadde ingen hast med å komme meg videre. Beslutningen var tatt. Jeg ble værende her ved “Mattjønna” et døgn ekstra. Dermed kunne jeg forbli innendørs og håpe på en bedring i værsituasjonen.

Opphold.


Lesestoffet på turen var ei bok av Arvid Sveli, utgitt i 2014, som jeg ikke har kjent til. Det jeg ikke visste på dette tidspunktet var at den folkekjære forfatteren og skribenten fra Vassbygda kun to måneder seinere skulle gå bort, 98 år gammel.

Også kartene over Børgefjellet var med. I løpet av dagen utarbeidet jeg ni forskjellige konsepter for den neste Børgefjell-turen, og vha. eliminasjonsmetoden satt jeg igjen med et par, tre høyaktuelle alternativer. Til slutt falt jeg ned på at jeg ville ha hovedleiren ved den langstrakte fjellsjøen Saksen – et område med høye fjelltopper, og så langt sørøst i Nordland fylke som det praktisk talt er mulig å komme. Det ville da naturligvis bli inngang fra svensk side.

Ute er det grått og hustrig.


Alt regnet hadde ført til at det begynte å danne seg dråper i taket på innerteltet, og det begynte til slutt så smått å dryppe ned på soveposen – et omen jeg så på med bekymring. Men nå var omsider værgudene ferdig med å gjøre fra seg, og været ble adskillig lettere mot kveld.

Etter en dag preget av regn og regnbyger, letner det mot kveld.


Dag 3 (av 6): Maatstjonneh – Sjaarenjaevrie
Info
  • Start: 15:25
  • Framme: 18:00
  • Vær: Overskyet.

Fremad – marsj!

Det ufyselige været med tåke og regn var borte, og jeg så fram til å vandre videre innover Børgefjellet. Dagens etappe var på kun fem km i lettgått fjellterreng. Målet var Sjaarenjaevrie – et lite vatn sør for Nobrinfjellet.

Sekken satt bra og kjentes ikke spesielt tung ut. Det var i det hele tatt godt å komme seg i gang igjen. Ikke var det for varmt, og mygga hadde jeg ikke sett snurten til. Jeg hadde kun 60 – 70 høydemeter å ta meg opp, før lendet begynte å helle nedover.

Andre etappe er i gang.


Oppe på vannskillet åpenbarte vatn 884 seg, og jeg bestemte meg for å ta lunsj nede ved vannkanten. Vatnet er et av mange i denne delen av Børgefjellet med en størrelse på 0,5 – 1 km² som mangler navn. Og hvis et navn eksisterer, så er det gjerne et sørsamisk.

På veien passeres vatn 884.


Et av mange navnløse vatn i disse traktene.


Å bevege seg langsomt gjennom fjellandskapet gjør noe med både kropp og sinn.


Landskapet åpnet seg. Jeg passerte et område med morenehauger, før Sjaarenjaevrie kom til syne inne på fjellet. Dermed var det bare å rusle straka vegen ned mot vatnet og finne seg en teltplass.

På vandring i Børgefjellet.


 Med ett dukker Sjaarenjaevrie opp inne på fjellet – dagens turmål.


Selv om Sjaarenjaevrie ligger 35 m høyere enn Maatstjonneh, så virket det langt mer innbydende her enn ved mitt første leirsted. På nordsida av vatnet fantes det flere grønne, flate nes, mens det på sørsida var noe mer steinete. På et av nesene så det ut til å være folk, og det var tilsynelatende en hel gjeng som hadde slått seg til ro der. Jeg så ikke noe poeng i å campe for nært dem, så jeg tok heller sikte på den nærmeste stranda.

Jeg ser fram til å tilbringe det neste døgnet her ved Sjaarenjaevrie (878 moh.).


I gang med å sette opp teltet, så jeg at det slett ikke var folk utpå neset likevel. Det var rein! Og nå la hele flokken på flukt, vekk fra vatnet og i skjul. Noe forbigående yr var ikke stort å bry seg om, og nå lengtet jeg bare etter å få i meg en god porsjon middag.

I går hadde en av de to plasttallerkenene jeg hadde tatt med fått en brist og blitt ødelagt. Den andre klarte jeg å ødelegge i dag. Sånt er i grunnen bare å le av. Da ble det å spise rett ut av kasserollen på resten av turen. Noen nød led jeg definitivt ikke.

Nok en etappe er unnagjort på årets Børgefjell-tur.


Skiftende vær er noe som skal sette sitt preg på hele turen.


Sol og skygge.


Mot natt klarnet det opp, og det ble tilnærmet vindstille. Tok meg en støyt frampå gressbakken, som gikk bratt ned i vatnet. Selv om det var noe kjølig, var det flott å sitte og speide utover det vakre landskapet. Bak meg lå toppene i Nobrinfjellet. Jeg befant meg i et område av nasjonalparken jeg aldri hadde vært i før. Noe rypeskvaldring og også annen fugl kunne høres i det fjerne. Ellers var det ingenting som brøt freden og roen her oppe ved Sjaarenjaevrie.

Oppklarning.


Dag 4 (av 6): Sjaarenjaevrie – Lottervatnet
Info
  • Start: 14:40
  • Framme: 17:00
  • Vær: Delvis skyet / sol.

Fjellets lasso rundt mitt hjerte

Våknet opp til et supert vær. Sola skinte fra en stort sett blå himmel og temperaturen var behagelig. Vind var det ikke antydning til. Ei heller mygg. Dermed ble kaffen tatt frampå gressbakken.

Jeg drøyde det til godt utpå dagen før jeg begynte å pakke. Det gjorde heller ikke noe, da etappen i dag ikke var lengre enn usle fire km.

Finvær i fjellet!


En praktfull seinsommerdag ved Sjaarenjaevrie.


Jeg har det langt fra travelt, og nyter formiddagen i teltleiren.


Først i halv-tretida var jeg i gang. Jeg satte kursen omtrent rett sørvestover mot Lotteren og Lottervatnet, der planen var å ha to overnattinger. På veien dit måtte jeg først slakt nedover mot Lotterelva, og så slakt oppover mot Lotteren. Et lettgått terreng, med andre ord.

Den gode gamle vandrergleden var tilbake for fullt. Tiltrekningen til dette vidstrakte fjellområdet er noe som ikke så enkelt lar seg forklare med ord. Det er unektelig en del innsats som må til. Planlegging, forberedelser, innkjøp, transport og fysisk slit, i tillegg til værmessige utfordringer, osv. Likevel trekkes en en tilbake, igjen og igjen. Tidligere stortingspresident Guttorm Hansen har satt ord på det i boka si “Fjellets lasso rundt mitt hjerte” (1979) i kapittelet med samme navn:

“Den store fjellguden har kastet sin lasso rundt hjertet ditt. Du vil alltid bli dratt tilbake hit,” sa en gammel same en gang.

Det er et godt bilde på det som skjer med noen av oss. Aldri blir vi kvitt den rennesnaren som ligger rundt vårt hjerte og trekker oss dit opp, opp til det store fjellet med viddene, elvene, vatna, de grønne fjelldalene om sommeren og som i vinterdagen ligger som en kvit, veldig bølgedal og gnistrer i sola.

Tilbake til de blå fjellrandene som omgir deg her du sitter ved bålet om kvelden og bare er til uten å gjøre noe annet. Du er rykket ut av tiden og er i en dyp sammenheng med de titusener av jegere og fangstmenn som er menneskets lange historie før historien ble til.

Ruta mi går i grove trekk rett fram (til høyre i bildet). Først litt nedover, og så litt oppover.


Namsosingen Guttorm Hansen (1920 – 2009) var for øvrig en av de viktigste pådriverne for å få vernet Børgefjell i 1963, som vår andre nasjonalpark etter Rondane. Ei reindriftshytte som jeg ikke visste om kom til syne et stykke nede i Lotterdalen. Etter en drikkepause ved Lotterelva, som øverst i dalen ikke er stort annet enn en bekk, var det å begynne og ta seg oppover vel hundre høydemeter mot Lotteren.

Nedenfor den vide Lotterdalen ligger den dype og skogkledde Orvassdalen, som fram til utvidelsen i 2003 utgjorde sørgrensen for nasjonalparken. De to største vatna i sistnevnte dal, Orvatnet og Getsvatnet, dukket opp i synsranden. Så var jeg endelig oppe. Terrenget flatet ut og jeg forventet å se Lottervatnet hvert øyeblikk. Få skritt seinere åpenbarte ei stor vannflate seg. Jeg var framme ved Lottervatnet.

Lottervatnet (900 moh.).


Her var det som forventet vakkert, men også mye stein. Jeg brukte god tid på å gå langs stranda og sondere terrenget. Det var jammen ikke lett å finne teltplass. Men til slutt fant jeg da en slett og steinfri flekk der det kunne la seg gjøre å slå opp teltet.

 Omsider får jeg sett meg ut en velegnet teltplass mellom stein og tuer.


Med teltåpninga vidåpen, inntok jeg dagens middag med utsyn mot det området jeg kom fra. Nobrinfjellet og Ekkotinden var lett å dra kjensel på. Til og med det over 1300 meter høye Vuepertjahke, sør for Jetnamen, var synlig. En ypperlig “sittestein” mellom teltet og vatnet ble for øvrig utnevnt som teltleirens offisielle rasteplass.

Mellom teltet og vatnet finner jeg meg en utmerket “sittestein”.


Den svake brisen fra sørøst opphørte fullstendig utpå kvelden, med ei totalt stillestående luft som resultat. Vatnet ble forvandlet til et gigantisk speil som reflekterte kveldshimmelen med sine godværsskyer og enkelte flystriper optimalt. Det virket nærmest som om jeg befant meg midt mellom to himler – en over meg og en under meg. Ganske så surrealistisk, og nesten til å bli litt småsvimmel av.

Iført joggesko ruslet jeg langsmed vannkanten og forsøkte å forevige synsinntrykkene fra denne flotte kvelden etter beste evne. Bak teltleiren la jeg for øvrig merke til at det streifet mindre reinflokker forbi, rett som det var.

Et gigantisk speil.


Ikke en krusning på 900 meters høyde.


Mellom to himler.


Børgefjellguden har kastet sin lasso rundt mitt hjerte.


Dag 5 (av 6): Lottervatnet / Lotterfjellet
Info
  • Start: 14:05
  • Tilbake: 16:40
  • Vær: Delvis skyet / sol → overskyet.

Stille før stormen

Jeg hadde fryktet for stein under teltet, selv om teltplassen tilsynelatende så grei ut. Men frykten viste seg ubegrunnet, og jeg fikk meg ei god natts søvn.

Nok en nydelig dag i fjellet. Med sol og en sval bris fra sør var det en selvfølge å gå i shorts også i dag. Tok meg et par kopper iste frampå sittesteinen. I dag sto bl.a. en bestigning av Lotterfjellet på programmet. Jeg befant meg allerede høyt i terrenget, så det var kun snakk om 200 høydemeter ekstra opp mot toppen.

Finværet fortsetter.


Med kun det mest nødvendige med meg, bar det nordvestover med lette skritt. Det smale vann 958 ble passert på østsida, før Lotterens største vann på 982 meters høyde kom til syne. Kvigtind-massivet og Golvertinden dukket dessuten opp, langt oppe i nordvest. At det var steinete rundt vatnet kom ikke som noen overraskelse, men at det praktisk talt var fullstendig snøfritt på tusen meters høyde, var vel noe mer oppsiktsvekkende.

Lettgått terreng.


Oppe ved det navnløse vatn 982 med Kvigtinden kneisende i bakrunnen.


Et flott fjellvatn på nærmere tusen meters høyde.


Fra vatn 982 vendte jeg høyre om, og tok sikte på Lotterfjellets høyeste punkt (1115 moh.). Noen få rein viste seg i profil mot himmelen oppe på fjellbrynet. Rein er det stort sett overalt i Børgefjellet, og det er i grunnen noe godslig og trivelig med disse skapningene. De er på en måte en del av villmarka, selv om de er tamme – i hvert fall i navnet.

På vei oppover får jeg et bedre inntrykk av fasong og størrelse på Lotterens største vatn.


Ingenting markerte toppen. Gikk og satte meg i nordhellinga, der jeg kom litt i ly for sønnavinden, som var en del sterkere her oppe.

Herfra hadde jeg en storslått utsikt mot bl.a. Sipmekfjellet, Jetnamsklumpen og toppene i Store Børgefjell. Gaukaren og de høye fjellene vest i parken var også et flott skue. Litt artig var det at jeg fikk øye på Maatstjonneh, der jeg hadde de to første overnattingene på denne turen.

Mot Namsvatnet i sørvest.


Speiding mot horisontene.


Nordvestover mot nedre del av Sapmandalen og Gaukaren.


I nord ser jeg Maatstjonneh (de små tjønnene bakerst), der turens første overnattinger var.


Tilbake mot teltleiren fant jeg ut at jeg ville holde rett kurs, og ikke gå via det store vatn 982. Dette medførte at jeg måtte ta meg ned ei nokså bratt fjellside, selv om jeg ikke ble satt på de helt store prøvene. Så var det bare å sette autopiloten på bortetter flatene mot teltet.

Stø kurs mot Lottervatnet i sør. Orvatnet t.v. i bildet.


En finfin topptur var over. Nå skulle jeg bare slappe av litt i teltet, før jeg ville traske halvannen km bort mot et utsiktspunkt. Derfra ville jeg kunne se Orvassdalen i hele dens lengde, 400 m under meg. Dette anså jeg som et attraktivt og lett tilgjengelig turmål.

Men jeg hadde ikke før kommet meg innendørs før jeg hører regn på teltduken. I løpet av sekunder hamrer det løs med kraftig regn i et øredøvende leven. Dette var tydeligvis ingen ordinær skur, men et skikkelig skybrudd. Og med regnet kom krappe vindkast som reiv og sleit i teltet. Jeg var iferd med å droppe hele opplegget, da vindkastene med ett opphørte og regnet avtok i styrke, før det til slutt døde hen og gikk over i ubetydelig yr.

Skodde på vei.


Jeg kom meg ut av teltet, snørte på meg fjellskoene og la i vei sørover. En kort tur, som skulle avsluttes med middag når jeg var tilbake. Jeg tok sikte på ei enestående flyttblokk litt oppe i den slake fjellsida.

Ovenfor den frittliggende flyttblokka kom skodda sigende – tjukk som graut. Jeg hadde bare noen hundre meter igjen, så jeg valgte å fortsette. Navigerte i kanten av et par småtjønner, før jeg gikk meg på noen ruller med rusten gjerdestreng.

Med skodda reduseres sikten til et minimum.


Det gikk egentlig nokså greit å finne høydepunkt 962, som var turmålet. Fortsatte noen titalls meter lenger frampå kanten mot Orvassdalen. Utsikten ble jeg naturligvis frarøvet av værgudene, men i små blaff kunne jeg såvidt øyne Orelva nede i lavlandet. Ja vel, det var ikke det helt store å trakte etter, men jeg gjorde i hvert fall et helhjertet forsøk.

Orelva kan skimtes i små blaff av sikt.


Tilbaketuren skulle bli langt mer spennende. Uten gps hadde jeg kun terrenget å forholde meg til og kun min egen vurderingsevne å stole på. Sistnevnte skulle snart få seg et solid skudd for bauen, skulle det vise seg.

Det var bare å gå på og tvinge seg gjennom denne gråhvite suppa. Snart ville jeg være under tåkehavet og få full oversikt igjen. Endelig så det ut til å letne. Jeg var under tåka. Men i alle dager? Terrenget stemte ikke! Lottervatnet var ikke å se. I stedet så jeg ei elv langt der nede, som ikke kunne være annet enn Orelva. Og der var Namsvatnet, ja. Jeg hadde altså prestert å gå i en bue, og var nå frampå kanten mot Orvassdalen igjen.

Inn i tåka igjen.


Dette var lite moro. Jeg ble tvunget inn i tåkehavet igjen, og fikk bare håpe at jeg klarte å holde noenlunde stø kurs denne gangen. Ved å observere formen på noen småtjønner som jeg kom forbi, klarte jeg å gjenkjenne disse på kartet. Denne retningslinja forholdt jeg meg til konsekvent. Omsider så jeg Lottervatnet der nede, som naturlig nok var en stor lettelse.

Jeg har i grunnen aldri følt det store behovet for hverken kompass eller gps, men kanskje var dette en wake-up call om at disse hjelpemidlene bør være en del av utrustningen.

Omsider kommer Lottervatnet til syne etter en ørkesløs tåkevandring.


Utover kvelden fortsatte det småruskete været med lavt skydekke og lettere byger. Irriterende nok hadde en flik av soveposen blitt våt i fotenden, uten at det var krise av den grunn. I underkant av 30 ryper ble observert i dag, i tillegg til en mengde rein.

Akkurat som i går, roet været seg fullstendig mot natt. Ikke antydning til bevegelse i teltduken. Den store forskjellen var imidlertid at skodda nå hadde lagt seg helt ned mot vannflata og skapt en utrivelig og nærmest spøkelsesaktig stemning, før mørket for alvor falt på og gjorde alt svart. Inne i teltet var det derimot lyst og lunt. Dette var siste kveld i Børgefjellet. Kun en komfortabel marsj nedover mot Namsvatnet sto igjen. Jau vesst!


Dag 2 (av 6): Lottervatnet – Storelva – Namsvassgrenda
Info
  • Start: 6:50
  • Framme: 11:00 (Storelva) / 13:10 (Namsvassgrenda)
  • Vær: Skodde. Kraftig regn. Vind → Overskyet. Opphold.

Nådeløse værguder

Utpå natta var det slutt på idyllen. Kraftig regnvær trommet øredøvende på teltduken, som i tillegg blafret noe fryktelig i vinden. Den totale stillheten som rådde da jeg la meg, måtte åpenbart ha vært den berømte stillheten før stormen.

Men det skulle bli verre. Adskillig verre. I dette bråket var det umulig å få blund på øynene. Vinden ble enda sterkere, og teltstengene knaket i sammenføyningene. Jeg fryktet at teltet ikke skulle tåle påkjenningen.

Et heftig uvær har hjemsøkt Børgefjellet med kraftig regn, sterk vind og tett tåke.


Det forrykende uværet reiv og sleit ustanselig i det gamle teltet, som opplagt ikke holdt mål, og jeg følte meg ikke særlig høy i hatten her jeg lå. Det begynte for alvor å bli utrivelig. Plutselig får jeg meg en kalddusj, da taket kommer deisende ned på soveposen. Hva i …?! Jeg tvinges ut i skitværet i bare underbuksa, og ser at en kortvegg har kollapset. Jeg får plugget teltet og strammet bardunene på et vis, før det bærer fort inn og ned i soveposen igjen.

I inngangspartiet hadde det nå dannet seg en dam. Jeg misliker situasjonen, og bestemmer meg for å gå i gang med frokosten allerede kl. 07:00. Fram til da må jeg prøve å mobilisere alt jeg har av mot og mental styrke. Så skjer fordundre meg det samme på nytt igjen. Jeg får det fuktige taket over meg. Ut igjen! At jeg ikke gjorde en bedre jobb sist!

Vatnet ligger bare noen meter unna, men er usynlig i skodda.


Nå forstår jeg hvorfor teltet til stadighet bryter sammen. Det skrinne jordsmonnet er blitt så til de grader oppbløtt av all nedbøren at pluggene rett og slett ikke vil sitte fast lenger. Det er som å stikke plugger i gjørme. Denne problemstillingen har jeg aldri vært ute for tidligere.

Jeg innser at det bare er å gi opp kampen mot de nådeløse værgudene, og komme meg vekk jo før, jo heller. Det regner ustanselig og vinden herjer fredløst med teltet. I tillegg ligger regntåka tjukk og fæl over Lottervatnet. Jeg kan ikke engang se vatnet – hører kun bølgene bryte hardt mot den steinete stranda. Det eneste som er noenlunde gunstig er temperaturen, som ikke er faretruende lav.

Fullstendig kollaps! Slik ser teltet ut når jeg har fått kravlet meg ut.


Nå er jeg så full av adrenalin og så skjerpet at jeg bestemmer meg for å bryte leir med en gang. Hjertet pumper hardt – et nokså sikkert tegn på at man fremdeles er i live. Etter den møysommelige prosessen med å få på seg sokker og andre klær i et telt som henger som en klam sekk nedover kroppen og som har gitt fullstendig etter for naturkreftene, får jeg lirket ut skrotten, soveposen og annet utstyr, og gått i gang med pakkingen.

Selve teltet orker jeg ikke tanken på å bære til bygds. Jeg liker ikke at det ser slik ut etter meg. Det er forsøpling. Men nå handler alt om å komme seg i sikkerhet. Jeg får heller melde fra om etterlatenskapene når jeg kommer hjem. Det gjør godt å være i gang. Vannkanten følges til å begynne med, før et bekkefar fører meg videre. Jeg vet ikke ordet av det før jeg er under skodda.

Endelig nedenfor den vemmelige regnskodda.


Det var en stor lettelse å komme seg i sikkerhet, etter det flere timer lange dramaet. Her kunne jeg se terrenget, og vinden var heller ikke så ille. Jeg satte meg ned og tok en titt på kartet. Bekken trengte jeg ikke å følge lenger. Fjellsida var såpass slak at jeg heller valgte å gå korteste vei vestover mot Virmaneset. Dermed bar det ned fra fjellet.

Det sluttet å regne, og, til tross for at jeg var våt, ble det igjen trivelig å være fjellvandrer. Vinden var nå ubetydelig. Fascinerende å skue utover den store innsjøen som Namsvatnet er – drøyt 15 km fra øst til vest.

På vei nedover fra fjellet har jeg en storslagen utsikt utover Namsvatnet.


Mens jeg aner fred og ingen fare, skjer uhellet! Jeg sklir og vrir kneet med alt av kroppsvekt oppå. Smerten er intens noen sekunder, men jeg får haltet meg videre nedover fjellbjørkeskogen på et vis. Vel nede, er det “bare” å følge noen endeløse, dyvåte myrer vestover.

Det kraftkrevende lendet fulgtes sakte, men sikkert mot Namsvatnet. Jeg traff ikke brua over Virma, men måtte rundt ei bukt først, forbi noen hytter. Ti ryper ble observert. Framme ved endepunktet ved Storelva var jeg gjennomvåt. Klokka var bare elleve på formiddagen, og det var bare å belage seg på tre og en halv times venting, før båten kom. Slumret litt i en gapahuk ettersom det ble lite søvn i natt, men jeg ble fort nedkjølt i de våte klærne.

På kilometervis med myrer.


Brått hører jeg barnestemmer. Flere som kommer tidlig, tenker jeg. Det viser seg at det er en lokal småbarnsfar som på klingende rogalandsdialekt tilbyr meg skyss over vatnet. Jeg takker ja. Grunnet lav vannstand må vi begge ta i et tak for å få båten på dypt nok vann. Setter meg i bunnen av båten med beina strakt ut, før vi legger i vei over vatnet.

Ferden over Namsvatnet ble rufsete. Det var mye bølger og “sjøsprøyten” slo over båten rett som det var. Men fram til Namsvassgrenda kom vi da. Betaling ville båtføreren ikke høre snakk om. Det ville heller ikke Kurt Vollmo, da jeg traff ham og ba ham stryke navnet mitt over de som skulle hentes i dag. Dette til tross for at jeg hadde bestilt henting for lenge siden.

En lokal kar tilbyr meg skyss over Namsvatnet.


30 år med alle slags turer til tross – jeg har vel knapt opplevd større dramatikk enn det jeg opplevde i morges. Det var en enorm påkjenning da uværet sto på som verst og brøt ned teltet.

Men det er rart med det – når en får en tur som denne på avstand blir ubehaget og slitet bare en del av et større bilde. Store deler av turen hadde jeg jo sol og finvær. Alle disse mangeartede opplevelsene har vært med på å prege helhetsinntrykket av årets Børgefjell-tur. Dette var min 14. lengre tur inn i nasjonalparken – og jeg kommer tilbake. Hjertet er for lengst fanget av Børgefjellgudens lasso – en nådeløs, men også barmhjertig guddom.