# 562 • 23 – 24. april 2019
Dag 1 (av 2):
Info
- Start: 13:35 (Skillebotn)
- Framme: 14:40 (teltplass) / 16:25 (Ramntinden)
- Tilbake: 19:05 (teltplass)
- Starttemp.: + 18°C
- Vær: Sol fra klar himmel.
Hugget i stein
Mens fjorårets påske var viet til å oppsøke tre interessante funnsteder her på Helgeland (Norges eldste bordbygde båt, Norges eldste sko og Norges eldste ski), så får jeg vel si at temaet for årets påske har vært stein.
Fra før hadde jeg besøkt helleristningsfeltet i Vistnesdalen og klebersteinbruddet i Bjørnådalen, der mye av steinen i Nidarosdomen er hentet fra. Nå var turen kommet til Brønnøy kommune for å prøve å finne fram til et av kvernsteinbruddene i kommunen. Et av disse ligger i Eidskardet mellom Velfjorden og Skillebotn, i østhellinga av Ramntinden. Hvis jeg kunne kombinere dette med en topptur ville det jo vært alle tiders.
Strømsneset i Brønnøysund.
Jeg måtte først innom Brønnøysund for å gjøre noen innkjøp. En skulptur av en kvernstein hadde nylig blitt installert på promenaden. Artig at den lange, og kanskje ikke så godt kjente historien med storstilt produksjon av kvernstein blir løftet fram og gjort stas på.
Hva er vel mer passende enn en skulptur av en kvernstein på byens nye promenade?
Dagens mål er bl.a. en bestigning av den karakteristiske Ramntinden (323 moh.).
Milepæl.
Framme i Eidskardet fant jeg meg teltplass oppå en høyde. Herfra hadde jeg fri utsikt mot den ytterste delen av Velfjorden, Horn og Hamnøya. På andre sida av fjorden ruvet den mektige Andalshatten og Hornstinden. Og været var ikke mindre flott. Varmt og godt var det. Synd jeg ikke hadde med meg shorts! Vel, vel… nok drikke hadde jeg i hvert fall i solsteiken.
Oppå en høyde slenger jeg fra meg storsekken.
Nå så jeg fram til å ta meg til topps på Ramntinden – eller Ramtind som den gjerne kalles lokalt. Det bar ned mot veien igjen og oppover fjellet på andre sida langs en godt opptråkket sti, merket med rødmaling og varder. Et sted var stien kloppet, og ved en liten skrent var det lagt ut tau, uten at jeg benyttet meg av dette.
Så delte stien seg. Valget sto mellom søndre og nordre Ramntinden. Sistnevnte kalles også Skårfjellet og strekker seg i retning Mofjellet. Den veien hadde jeg ikke til hensikt å gå i dag, så jeg tok til venstre.
Merkinga er god hele veien.
Snart ble jeg belønnet med en vidstrakt utsikt utover øyriket. En markant fjellrygg ble fulgt bortover mot tinden, før jeg gjøv løs på de siste høydemeterne. En varde kom brått til syne, og jeg signerte trimboka her. Men da varden ikke sto på toppunktet fortsatte jeg raskt videre.
Lettgått terreng langs ryggen.
Utsyn mot den ytterste delen av Velfjorden, Hamnøya, Hornstinden og Andalshatten.
Mofjellet og Skårfjellet med Vega i horisonten.
Fra toppen så jeg rett gjennom Torghatthullet. Det gjorde jeg også fra Andalshatten, kan jeg huske, fra en tur dit i 2005. Sistnevnte hadde jeg nå rett bak meg. For øvrig ble ei ørn observert fra oven. Mens jeg satt og beundret utsikten denne usedvanlig milde vårdagen, kjente jeg at øyelokkene begynte å bli tunge. Jeg strakte meg ut i lyngen – og sovnet. Etter en time på øyet kom jeg til hektene igjen.
På vei ned tok jeg en nærmere titt i trimboka for å se om jeg dro kjensel på noen navn. Ramntinden må vel være en av de mest besøkte fjelltoppene i Brønnøysund-området. Bare til nå i år hadde hundrevis av turgåere skrevet seg opp. Jeg møtte da også en god del folk, særlig nedover. Den karakteristiske tinden er lett tilgjengelig fra byen, grei å bestige og kan tilby en formidabel utsikt.
Til utsikten mot Torgfjorden og Torghatten i sørvest legger jeg meg på rygg og sovner.
Nesten nede ved veien igjen tok jeg brått til høyre. Jeg hadde merket meg lokaliseringen for kvernsteinbruddet fra Turkart Helgeland og Brønnøy-guiden, og satte kursen bortover mot ei steinur oppunder noen flog.
Særlig lenge trengte jeg ikke å lete. Et lite skilt fra Trollfjell Geopark indikerte at her kunne det være noe. Ganske riktig. Rett ved skiltet lå et tydelig utmeislet emne, rundt i formen, 50 – 60 cm i diameter.
Her skal det finnes spor etter tidligere tiders kvernsteinproduksjon.
Ganske fort finner jeg det første emnet.
Korn – kvern – kveitemjøl
Korn har vært dyrket i Norge siden yngre steinalder. Som menneskeføde har hvete tradisjonelt vært den viktigste sorten, etterfulgt av rug, og dette er tilfelle også i dag.
For å nyttegjøre seg av denne ernæringsmessig viktige energikilden må kornet males til mjøl. Til det trengs det ei kvern. Her til lands har bekkekverna (vasskverna) vært mest utbredt, mens møllene – og da særskilt vindmøllene – har vært viktigst i land som mangler tilstrekkelig vannkraft.
I ei tradisjonell bekkemølle føres kornet ned i ei trakt, før det males mellom to kvernsteiner – den ene fastsittende og den andre roterende. Melet samler seg etter hvert rundt kvernsteinen, før man feier det i en beholder. I 1830 regner man med at det fantes 20 000 – 30 000 gårdskverner i landet. I 1919 var tallet om lag 7800.
I det tradisjonelle norske kostholdet har mjølet først og fremst blitt brukt til baking av brød, kaker, kjeks og andre typer bakverk. Dessuten til jevning av sauser og supper. Mjøl har også vært viktig som dyrefôr.
(Kilder: Store norske leksikon og Wikipedia.)
Jeg fulgte nerkanten av ura bortover, og snart dukket det opp flere spor etter drifta. I flere steiner var det hugget ut hull (ca. 10 cm i diameter). Dette er etter alt å dømme mislykkede kvernsteiner som bare er blitt liggende. Hvor gamle disse emnene er kan en bare spekulere i, men de er neppe yngre enn 150 år – sannsynligvis en god del eldre.
Enda et spor.
Brønnøy – storprodusent av kvernstein
Sitat fra Kulturminner på Sør-Helgeland:
Allerede fra tidlig middelalder foregikk det uttak av kvernstein på Sør-Helgeland. Særlig i Sømna, Brønnøy og Vevelstad finnes spor etter kvernsteinsbrudd. Brønnøy har trolig vært et av de fem største driftsstedene i landet. Sannsynligvis ble en del av kvernsteinene fraktet med jekter til Bergen. I Vågen i Bergen er det blant annet funnet en skipslast med kvernstein som stammer fra Brønnøy.
Bergarten granatglimmerskifer, som kvernsteinene består av, er en kvalitetsstein som finnes kun få steder i landet, deriblant på Sør-Helgeland (NGU 2010). Kvernsteinsbruddene kom som resultat av lokalt behov for den type stein, men først og fremst som en mulighet for å drive handel og få ei inntekt i tillegg til fiske og jordbruk. For bondesamfunnet var kverning av korn viktig, og til dette bruk var det nødvendig med kvernstein av god kvalitet (NGU 2007).
Vi vet det var kvernsteinproduksjon ved gårdene Vedal, Skomo, Skille, Eide, Skåren og Tilrem. Første gang kvernsteinproduksjonen i Brønnøy er beskrevet er på 1730-tallet, selv om det er oppført i matrikkelen i tiåret før. I 1848 skal handelen med Bergen ha vært opphørt. Flere steder i steinurene fra Tilrem til Skomo er det tydelige spor etter produksjonen, f.eks. ved inngangen av Monshola, ovenfor gården Skåren. Den viktigste utskipningshavna var sannsynligvis Tilrem.
(Kilder: Fotefar mot nord-heftet I møte med maktene, tilremsmartnan.no og bronn.no).
Denne oppgitte kvernsteinen har nok ligget her i minst 150 år – trolig adskillig lenger.
Trollfjell Geopark
Trollfjell Geopark er et samarbeidsprosjekt mellom kommunene Brønnøy, Vega, Vevelstad, Sømna, Bindal og Leka, og er en del av reiselivsstrategien på Sør-Helgeland og Leka.
En geopark er et område med en spesiell geologisk naturarv av internasjonal betydning der man satser på bærekraftig utvikling, stedsutvikling, kunnskapsspredning og geoturisme. I en geopark skal man vise hvordan de geologiske forutsetningene er bakgrunn for hvordan landskapet er blitt til, det biologiske mangfoldet og menneskelig bosetting. Trollfjell friluftsråd står for den daglige driften av geoparken.
11. april 2019 ble Trollfjell Geopark godkjent som Trollfjell UNESCO Global Geopark.
Trollfjell får dermed UNESCO-status i lag med 150 andre geoparker verden over.
(Kilde: trollfjellgeopark.no)
Tilbake ved teltet måtte jeg si meg godt fornøyd med turen som hadde gitt både naturopplevelser og en dose kulturhistorie på kjøpet. Mens jeg drev på og satte opp teltet slo det meg hvor utrolig mildt det var for årstida – selv nå, etter at sola var gått ned.
En mild og vakker kveld.
Dag 2 (av 2):
Info
- Start: 8:35
- Framme: 9:20
- Starttemp.: + 16°C (Skillebotn)
- Vær: Sol fra klar himmel.
Det våres i vest
Da jeg måtte opp en tur i halv totida i natt var det nordlys på den klare nattehimmelen. Det sto som en stråle opp fra den mørke fjellranden, før det forsvant igjen.
Jeg pakket sammen og gikk mot Skillebotn. I grøftene langs Eideveien blomstret leirskiten og kvitveisen og på åkrene var det begynt å grønnes. Her ute ved kysten hadde våren virkelig fått grep nå. At det ble litt venting på bussen gikk helt fint denne flotte dagen.
Finværet fortsetter.
Det våres i vest.
Ved veis ende.
Tags: gruver og steinbruddlokalhistorietopptur-kyst
