# 600 • 17. – 21. august 2020

Dag 1 (av 5): Visthus – Auna

Basecamp i ville Visten

Ei knøttlita, primitiv, men forhåpentligvis trivelig hytte i de bortgjemte fjelltraktene nord for Visten hadde i årevis pirret nysgjerrigheten min. Hytta var avmerket på kartet, og ut fra det eneste bildet jeg hadde klart å skaffe til veie, virket den å være i grei stand. Den var dessuten åpen for fjellvandrere og hadde senger og noe utstyr. Jeg tenkte at hytta kunne være et godt utgangspunkt for en bestigning av Store Finnkneet, og et egnet sted å feire min tur nr. 600. Dermed var avgjørelsen tatt.

Bare det å komme seg til Visten fra indre strøk er litt av en prosess når en reiser kollektivt, men etter tre busser og ei ferge, sto bare en båttur innover Visten igjen. I denne fjorden hadde jeg ikke vært siden jeg tok meg over fjellene fra Bønå til Mosjøen i 2012. Det trivelige mannskapet ønsket meg god tur idet jeg steg i land på Visthus, og tok fatt på bygdeveien. Klokka var allerede åtte på kvelden, så det handlet i grunnen bare å om å finne seg en teltplass for natta.

Utover Visten mot Mindlandet.

---

Planen var å etablere en slags basecamp inne ved Auna, der det var tilgang på rennende vann. Her ville jeg la teltet bli stående, før jeg la til fjells med en lettere sekk. Til Auna var det ikke mer enn halvannen km å gå, men den siste kilometeren gjennom Aunskardet, som er ei trang og steinete kløft, husker jeg som krevende fra en tur i 2007.

Allerede ved det første huset tok jeg til høyre, før en grusvei ble fulgt et par hundre meter. I en knapp sving begynte stien innover mot Aunskardet. Denne viste seg trivelig å gå, der den slynget seg elegant gjennom bjørkeskogen.

På nye stier.

---

Slike skilt var det flere av langs stien – det ene navnet mer kreativt enn det andre.

---

Så bar det inn gjennom det fryktede skardet – som på langt nær var så ille som jeg husket. Dette forundret meg, men jeg konkluderte med at jeg nok hadde forvekslet Aunskardet med et skard lenger øst, nemlig Klemetskardet.

Etter at Aunskardet var tilbakelagt, slo jeg opp teltet på første og beste sted. Kanskje ikke verdens beste teltplass, myrlendt som det var, men det fikk duge. Om ikke lenge kom mørket, og da gjaldt det å ha kommet seg på plass. Litt lenger ned i skogen hørtes Auna – som både er navnet på bekken og en gammel gård som en gang skal ha ligget i dette området. Ifølge bygdeboka Vevelstad 2 av A. O. Åsvang (1968) kan gården ha blitt lagt øde av svartedauden, før den ble gjenopptatt tidlig på 1600-tallet.

Basecamp ved Auna.

---

Mens noen har en dragning mot ville Vesten, er andre mer tiltrukket av ville Visten. Mot Aunvågen.

---

Dag 2 (av 5): Auna – «Sukkertoppen»

Tampen brenner

Litt rart var det å skulle forlate teltet – det trygge losjiet mitt – og legge i vei langt til fjells, til ei hytte jeg bare hadde sett et gammelt bilde av. For alt jeg visste kunne den være jevnet med jorda. Det bar først nedover mot Auna, før ei ny trang fjellkløft ventet – Klemetskardet. Et stykke oppe i skardet ligger det ei tjønn, slik at en blir tvunget litt opp i høyden.

Med tung oppakning er det ikke mye som skal til for at en tråkker feil eller mister balansen, men et feiltråkk her kan få skjebnesvangre konsekvenser. Dette har også Statens Naturoppsyn innsett. Derfor ble det i 2018 gjort sikringsarbeider her, i form av montering av kraftige stålvaiere for å holde seg fast i, samt laget et par «trinn» av stål, boltet inn i fjellveggen. En bør like fullt utvise forsiktighet.

Et stykke inne i skardet blir det mer vrient å ta seg fram.

---

Statens Naturoppsyn har lettet adkomsten med sikring forbi de mest krevende passasjene.

---

Også det øverste partiet av Klemetskardet er fryktelig steinete og krattbefengt, men så dukker omsider Nedre Kvannlivatnet opp som «manna fra himmelen» og gjør slutt på elendigheten. Med utsikt over vatnet bevilget jeg meg en pause. Fortsatt var det langt igjen, og det gjaldt å disponere kreftene fornuftig. Prøvde å erindre hvor jeg kom ned fjellsida den gangen jeg var på vei tilbake fra en tur til Lille Finnkneet for tretten år siden, men det hadde visst gått i glemmeboka.

Ferden fortsatte på god sti nordover mot Kvannlivatnet. Det finnes tre vatn med dette navnet i området, men det midterste er vesentlig større enn de andre to, og strekker seg en drøy kilometer fra nord til sør. Etter et kvarters vandring i lettgått terreng var jeg i vannkanten, der ei trimbok indikerte at det foregår en viss ferdsel hit.

Langs Kvannlivatnet følges en god sti.

---

Etter å ha trasket stien langs hele vestsida av vatnet, rundet jeg nordenden og la kursen østover i retning det øverste av de tre vatnene. Her fant jeg ingen sti. Derimot ventet nye motbakker, og jeg merket at det begynte å røyene på i solsteiken. På noen svaberg ved den strie bekken som kommer fossende ned fra det øverste vatnet, bevilget jeg meg en god mat- og drikkepause, før jeg la meg på rygg – og sovnet. Først etter halvannen time akslet jeg på sekken igjen og bega meg videre med nye krefter.

Fra nordenden av det største av Kvannlivatnan tar jeg et tilbakeblikk.

---

Særlig mye lenger oppover langs bekken trengte jeg ikke å gå, før jeg gjøv laus en fjellrygg. Denne hadde jeg sett meg ut på kartet som et egnet sted å ta meg opp på snaufjellet, derfor var det litt artig å finne noen gamle varder oppover den samme leia.

Så bærer det til fjells.

---

Jeg vinner stadig høyde og kan se meg tilfreds tilbake.

---

Nå var jeg innenfor grensene til Lomsdal-Visten nasjonalpark og her på snaufjellet ble utsikten stadig bedre. Vardene jeg fulgte i begynnelsen gikk ikke så høyt, så det var å finne si egen lei.

Så kommer turens største naturopplevelse. En velvoksen elg viser seg plutselig bare noen titalls meter foran meg. Og så en til! Da de får teften av meg legger de på sprang videre oppover fjellsida og i skjul. Men bare sekunder seinere, bak et lite bergframspring, kommer en tredje elg til syne – større og nærmere meg enn de to andre. Den står først bare og glaner, før den brått bykser uti ei lita tjønn så vannspruten står rundt dyret. Straks etter har også denne elgen kommet seg ut av syne. For en opplevelse!

Elg!

---

Jeg hadde vel egentlig håpet at hytta skulle begynne å komme til syne snart, nå som det begynte å kveldes. Men terrenget var mer kupert enn det kartet ga inntrykk av, så det var bare å holde ut og traske sikksakk gjennom dette litt uoversiktlige lendet. Nå fantes det ikke så veldig mange bekker her oppe på vannskillet, så da jeg kom forbi ei lita tjønn fylte jeg likegodt opp tre liter vann.

Et kupert, men ikke spesielt vanskelig terreng å ferdes i.

---

Tampen måtte da for alvor begynne å brenne nå, men ingen hytte var å se! Jeg hadde gamblet på at hytta skulle stå åpen og klar, uten at jeg hadde gjort særlig grundige undersøkelser på forhånd. Kanskje eksisterte ikke hytta lenger, kanskje var det bare en plankehaug igjen, og kanskje ble jeg nødt til å tilbringe natta ute i mørket, da jeg ikke hadde telt med!

Tankene svirret, men så! Der var den! Adskillig nærmere enn antatt. I løpet av noen minutter ville jeg være framme. Jeg var både lettet og glad over dette synet. Da ble det i hvert fall tak over hodet.

Trollvasstinden og Gullsvågfjellet kommer til syne ute på Vega.

---

DER! Hytta eksisterer – hurra!

---

Førsteinntrykket var at den så noe slitt ut. På bildet var hytta brunbeiset, men nå var treverket værbitt og grått. Rett innenfor døra var det plassert ei diger sauevekt, som det var litt plunder og heft med å få dratt ut på trammen. For nysgjerrighetens skyld veide jeg sekken, og viseren pekte ganske nøyaktig på 20 kg. Ikke den tyngste sekken jeg har båret, men etter en lang tur gjennom et til dels krevende terreng, var det godt å få lempet den av seg.

Etter en lang dags marsj er jeg endelig framme.

---

Hvordan så det ut innvendig da? Jo da, det så slett ikke så verst ut. Tre køyesenger oppå hverandre, et bord med fire stoler inntil, samt en liten kjøkkenbenk. Noe utstyr til matlaging, servise og bestikk fantes det også her, men mye av det så litt støvete og urent ut, så jeg holdt meg til mitt eget.

Innvendig ser det adskillig bedre ut.

---

Her skal det nok gå greit å få sovet ut.

---

Gjennom vinduet hadde jeg en vidstrakt utsikt nordover. De syv søstre var mest iøynefallende, men også Breitinden på Tomma og den karakteristiske Hjarttinden på Aldra var synlig herfra. Og langt der nede, 4 km unna – botnet av Sørfjorden, som er en arm av Halsfjordsystemet. Gikk jeg ut, kunne jeg skue mot Stokkahatten i mer vestlig retning og begge Finnknean i øst.

Utsikten mot nære og fjerne kystfjell er upåklagelig.

---

Østover er begge de to Finnknean synlig.

---

Om det ville bli tur til Store Finnkneet i morgen hadde jeg mine sterke tvil om. Det er en attraktiv topp, men fra turen til Lille Finnkneet for mange år siden visste jeg at terrenget ikke er helt enkelt å ta seg fram i, med bl.a. flere tverrgående kløfter. I tillegg kunne det vært fristende med litt slaraffenliv her på «Sukkertoppen» etter en noe anstrengende etappe.

Navnet på hytta er nok inspirert av en litt snodig terrengformasjon i nærheten som er godt synlig gjennom dørvinduet. Selv om formasjonen kun er noen få meter høy, kan den minne litt om en fjelltopp i miniatyr. Noen gamle joggesko sto beleilig nok plassert i et hjørne, og etter å ha skiftet til tørt, lånte jeg disse. Bedre å bruke på hytta enn de kraftigere fjellskoene. Den vakre kvelden gikk mot natt, og snart kunne jeg strekke ut kroppen i øverkøya mens augustmørket festet grepet.

Kveldsstemning et obskurt sted i Lomsdal-Visten nasjonalpark. 

---

Dag 3 (av 5): «Sukkertoppen»

Pomp og prakt i gråskodda

Om det var litt av en prosess å komme seg opp i øverkøya, så var det verre å få kravlet seg ned igjen, uten stige og lavt under taket som det var. I halvsøvne hadde jeg tidvis registrert lett regn mot taket, og det ante meg at været nok ikke kom til å bli helt som i går. Det skulle jeg snart få bekreftet ettertrykkelig. Da jeg slo opp døra var skodda i ferd med å sive innover fjellet fra vest, og bare et drøyt kvarter seinere lå den tett og klam rundt hytta.

I dag var dagen jeg hadde satt av til å bestige Store Finnkneet i henhold til den opprinnelige planen, men i et vær som dette ville det blitt en hasardiøs ferd. Dessuten var avgjørelsen om å bli værende på hytta mer eller mindre tatt allerede i går, så noen topptur ville det antakeligvis ikke blitt uansett.

Så det blir en sånn dag, ja… Ja vel.

---

Ganske snart forsvinner sikten.

---

Det hersket nærmest en total stillhet her. Ingenting å se og ingenting å høre. Ikke engang en sildrende bekk eller et vinddrag. Unntaket var en skokk småspurv som kom flygende, før de forsvant like raskt igjen.

Lite å se og enda mindre å høre.

---

Tok meg en liten runde i nærområdet, og fant et temmelig skrøpelig utedo jeg ikke la merke til i går. Også hytta har nok helt sikkert sett bedre dager, og bærer unektelig preg av et begynnende forfall. Jeg kan tenke meg at de enorme snømengdene i vinter, da hytta nok lå godt begravd nede i snøen, har satt sine spor. Likevel er den fullt ut brukbar på sommeren, og både senger og annet inventar er i grei stand.

Som med hytta, ser utedassen bedre ut innvendig enn utvendig.

---

Jeg ble sittende og bla litt i hytteboka, som egentlig bare var ei linjert skrivebok. At hytta ikke var så godt kjent, var jeg klar over, men at det kunne gå hele år uten at folk var innom her var likevel overraskende. Tankene ble dratt mot Telegrafhytta i Svartvasskogen, der det også kunne gå år mellom hvert besøk. Også sistnevnte ligger i lite tilgjengelige strøk av Vevelstad kommune og innenfor grensene til Lomsdal-Visten nasjonalpark.

Det er ikke hvert år at dette vesle losjiet i Finnknefjellan får gjester.

---

En betydelig andel av de besøkende var lokale som enten hadde vært her i forbindelse med vedlikehold eller sauesanking. Men ett navn beit jeg meg merke i – professor Stein Erik Lauritzen ved Universitetet i Bergen. Lauritzen er en av landets fremste forskere på grotter og huler, og har blant annet viet mye tid på det «mystiske» Engavatnet i Velfjord – vatnet som forsvinner med ujevne mellomrom. Som litt tanketrim for meg selv, utarbeidet jeg besøksstatistikk for hytta, basert på navnetrekkene fra 2002 til 2020.

«Sukkertoppen» – en tidligere værstasjon.

---

Hytta ligger på omtrent 600 moh., og dette var min tur nummer 600 siden jeg begynte å loggføre turer og skrive turrapporter i 1990. Jubileum, med andre ord! I den anledning hadde jeg selvfølgelig med meg litt av hvert av godsaker i sekken. Etter å ha inntatt en ganske ordinær, men likevel velsmakende gryterett, ble kåken ryddet og pyntet med vimpler oppunder taket. Så kom rullekaka fram, og da kakelysene var tent var kaffen klar.

På min tur nr. 600 representerer hvert lys 50 turer.

---

Mot kveld løfter tåkeskyene seg.

---

Luksuriøs er hytta ikke, men trivsel og velvære kan den tilby i rikt monn.

---

Oppklaring i vest.

---

Også i kveld skinner sola over skjærgården.

---

Utover kvelden ble det konsumert en del vin, som seg hør og bør ved en sådan anledning. Internett fikk jeg ikke inn, men jeg savnet det ikke. Hentet fram noen brennbriketter og samlet det lille som fantes av vedskier, slik at jeg fikk laget meg et bål foran trammen. Litt duskregn i lufta skapte ei spesiell stemning. Over meg var himmelen bekmørk, men i horisonten lå ei stripe av rød og klar himmel. Med ei steinhelle i bunnen brant bålet villig, og det ble en utsøkt kveld her på Sukkertoppen.

Tenkte litt tilbake på tidligere «jubileumsturer» som jeg har hatt for vane å markere med brask og bram. Tur nr. 500 ble feiret med å ta den gamle postbåten Miss Sibella innover Melfjorden og Nordfjorden oppunder Svartisen. Og tur nr. 550 ble markert med ei overnatting på den såkalte Borgen – ei vel nitti år gammel steinhytte høyt over bygda Bardal i Leirfjord. Og nå altså – tur nr. 600 i et avsidesliggende krypinn i fjelltraktene nord for Visten.

«Myttji lys og myttji varme.»

---

Dag 4 (av 5): «Sukkertoppen» – Auna

Når gode råd er dyre

Allerede før jeg la meg i går kveld, så jeg klart og tydelig konturene av Store Finnkneet i mørket, noe som lovet godt. Og været viste seg da også adskillig bedre enn i går. Det var riktignok overskyet, men ingen tåketendenser. Mye tydet dessuten på at skydekket var i ferd med å sprekke opp.

Kostet gulvet og skjøv inn sauevekta igjen, før jeg satte spettet foran den vindskjeve døra på samme måte som det sto da jeg kom. To overnattinger hadde det blitt her, men nå var det på tide å begi seg tilbake til basecamp. Lufta kjentes såpass mild at jeg valgte å gå i T-skjorte med en adskillig lettere sekk på ryggen.

Avskjed med et koselig krypinn.

---

Valgte å gå rett sørover, før noen kronglete sauetråkk førte meg trygt nedover fjellsida mot øvre Kvannlivatnet. Nede i vannkanten var det bare å fylle opp det jeg hadde av flasker.

Her ses store deler av vandreruta, som går til høyre for alle vatnene og nedover Klemetskardet.

---

Jeg føler en stor glede med å ferdes i naturen utenom allfarvei.

---

Ved Øvre Kvannlivatnet får jeg fylt opp vannreservene.

---

Etter å ha fått slukket tørsten og kommet meg i gang igjen, kom jeg tilfeldigvis over en utydelig sti, og jeg var spent på hvor lenge jeg klarte å holde denne. Utrolig nok greide jeg å følge den helt nedover mot nordenden av Kvannlivatnet, altså det midterste og største av de tre vatnene med samme navn. Herfra var stien adskillig tydeligere.

Nede ved det midterste Kvannlivatnet.

---

Været var i kraftig forbedring, og kun enkelte skydotter hang igjen i fjelltoppene – deriblant Finnkneet. Som på oppovertur, skrev jeg meg også opp i trimboka ved vatnet på vei tilbake. Ved det nederste vatnet brettet jeg ut liggeunderlaget midt i stien, og ladet opp batteriene før det krevende lendet nedover Klemetskardet. Det lettvinte terrenget var et tilbakelagt stadium – fra nå av var det å trå med varsomhet. Det gikk uhyrlig sakte mellom et utall steinblokker som enten måtte åles forbi eller klyves over.

Den mest krevende delen av dagens etappe ligger foran meg.

---

Plutselig skjer det! Kamerabagen glipper fra skulderen og ruller ned i ei minst 3 m dyp bergsprekk. Sprekken er nokså vid øverst, men blir trangere lenger ned. Min første innskytelse er å åle meg ned i den dype sprekken, men jeg slår det fort fra meg. Det er for risikabelt – særlig med tanke på at jeg er alene i fjellet. Da er sikkerhetsmarginene større. Jeg kan så vidt ane at bagen ligger på bunnen der nede i mørket – uten at jeg får fikset den opp. Nå er gode råd dyre! Hva gjør jeg nå? Jeg innser at jeg bare må gå videre uten kameraet, og komme tilbake seinere – med eller uten hjelp.

Det slår meg at jeg kunne ha kilt meg fast, hadde jeg prøvd å åle meg ned. En skrekkelig tanke. Tross alt var det bare et kamera. Men det var likevel irriterende, da jeg hadde hundrevis av bilder på minnekortet – ikke bare fra denne turen, men også fra flere andre. Det glatte og steinete ulendet var utmattende, og jeg var glad da jeg fikk øye på teltet på andre sida av Auna. Endelig framme, lå jeg en time i teltet og bare kom til hektene, før jeg gadd å skifte og stelle i stand noe mat.

---

Dag 5 (av 5): Auna – Visthus

I ekornets rike

Plasseringen av teltet, her det har stått i dagevis i et lett hallende og myrlendt terreng, var langt fra ideell. Kanskje var dette den verste teltplassen i hele år. Men den dugde på et vis, og her var jo tross alt tilgang på rent vann, som jo er et viktig kriterium.

I løpet av natta hadde det regnet, og det surklet godt under føttene da jeg forlot stedet litt over klokka sju på morgenkvisten. Det bar gjennom Aunskardet og videre langs den fine skogsstien mot Visthus. Med ett fikk jeg øye på et ekorn som pilte oppover en trestamme. Krabaten stoppet opp et øyeblikk og lurte nok på hva slags tobeint vesen som gikk forbi, før det fortsatte i full fart oppover treet.

Speilreflekskameraet er tapt, så da er det å ty til mobilkameraet når denne rogna skal fotograferes.

---

«Høyt henger de – og sure er de.»

---

Visthus er det ytterste av de fem anløpsstedene i «Norges reneste fjord».

---

Etter et kort anløp i Kilvågen på motsatt side av fjorden, klappet hurtigbåten til kai, før den satte kursen mot Husvika. Derfra var det buss til Hundåla og ferge til Mosjøen. En eventyrlig tur var over – med en litt ekkel bismak. For jeg visste at jeg måtte snarest mulig tilbake.

Allerede har hytteturen til «Sukkertoppen» rukket å bli et vakkert minne.