# 567 • 27. juni 2019
Nordlandsbåten – flytende kulturhistorie gjennom tusen år
I år feiret Nordlandsbåtregattaen på Terråk 40 år, og det var lagt opp til et mangfold av små og store aktiviteter av ymse slag – fra sykkelritt for barn og familieroing til pubkveld og Åge Aleksandersen-konsert. Og i begivenhetenes sentrum – den tradisjonelle regattaen. Noe for enhver smak altså.
Selv var jeg mest interessert i en arrangert båttur til den veiløse gården Alslia på sørsida av Bindalshalvøya. Her holder brødrene Jann og Erling Alsli til – de siste som kan kunsten med å lage nordlandsbåt i Bindalen. Etter å ha ankommet Terråk i god tid og slått av en prat med damen ved turistinformasjonen, ruslet jeg ned på havna. Det var tydelig at nordlandsbåten var et motiv som gjennomsyret det designmessige – fra bord og benker til bygningsfasader.
Ingen tvil om hva som har vært inspirasjonen her.
Også gjestegården her på Terråk har visstnok brukt den tradisjonsrike båten som et gjennomgående tema i innredningen. Bindalen er da også viden kjent for sine båtbyggertradisjoner som går svært langt tilbake i tid. Det kunne vært naturlig å gå innom museet som ligger nede på havna, men det var dessverre stengt for dagen, så jeg fikk nøye meg med å iaktta et prakteksemplar av en bindalsbåt gjennom vinduet.
Bygningsfasader dekorert med bygdas stolthet.
Folk begynte å strømme ned mot kaia, og klokka seks kunne vi gå ombord på MS Tosfart, en av to båter som skulle frakte de vel 30 passasjerene til i Alslia.
MS Tosfart.
Om bord.
Vi la fra kai og vendte baugen sørover. Kommunesenteret ble stadig lenger bak oss. Foran oss raget det 856 m høye Markahornet, som jeg for øvrig sto på toppen av for knappe to år siden.
Med stø kurs sørover Sørfjorden.
Rett nedenfor Markahornet ligger Alslia, og etter en drøyt 20 minutter lang båttur klappet vi til kai. Det bar så oppover mot båtskottet – et romslig produksjonslokale som på innsida duftet av tre og tjære.
Alslia kommer til syne.
Vi var ikke før kommet i hus, før vi ble servert både en og to porsjoner rømmegrøt med kaffe attåt, og så var det bare å sette seg til bords. Først mat og så formidling.
Vel innomhus, får vi oss noe innabords.
Godt forsynte, tok Erling – den ene av Alsli-karene – ordet. Med mikrofon var det lett å få med seg alt som ble sagt. I lag med sin bror, Jann, er brødreparet de siste gjenlevende i Bindal som mestrer båtbyggerkunsten. Når disse to om få år må legge inn årene, vil et håndverk som har tusen år lange røtter opphøre. Og i båtbyggerbygda Bindal vil ingen kunne bygge nordlandsbåten lenger.
Erling forteller.
En tusen år lang tradisjon
I skriftlige kilder er det tidligste håndfaste beviset på båtproduksjon i Bindalen fra 1590-tallet. Men virksomheten har etter alt å dømme en adskillig lenger historie – sannsynligvis med røtter i vikingtida. Selv om størrelsen ikke er sammenlignbar, har nordlandsbåten adskillige likhetstrekk med vikingskipet, og kan på sett og vis ses på som en videreføring av dette. Men i løpet av denne lange tida har båten også utviklet seg og gjennomgått forandringer.
I Nordland var det spesielt tre områder som utmerket seg innen båtbygging. I tillegg til Bindalen, foregikk det en storstilt produksjon i Rana (herunder Hemnes) og i Saltdalen. Også i botnen av Vefsnfjorden var det en viss produksjon, men her var vel den såkalte olvfæringen (elvebåter utviklet for bruk på Vefsna) en vel så viktig geskjeft. I sin tid var nordlandsbåten nærmest enerådende til sitt bruk fra Finnmark i nord til Namdalen i sør.
Med røtter i vikingtida, har båten for feskarbonden vært like viktig som huset og fjøsen.
I foredraget skinte det gjennom en respekt for de øvrige båtbyggerbygdene. Dette inntrykket kan jeg huske at jeg også fikk under et tidligere foredrag på Jamtjordmartnan i Leirskarddalen, der Steinar Jørgensen fortalte om båtbyggertradisjonene i Hemnes.
Bindalsbåten
Ordet ”nordlandsbåt” er av relativt ny dato. Da produksjonen var på sitt største, på 1870-tallet, var de gjengse navnene ”bindaling”, ”ranværing” og ”saltdaling”. Bindalsbåtene var kjent som lette og smekre, og lette å ro. Nordlendingene foretrakk ofte denne for bruk i hjemlige farvann. Skulle man på Lofotfiske, var det slik at ranværingen ble foretrukket på innersida, mens man sverget til saltdalingen, som var tyngre og mer robust, på den røffere yttersida. Sistnevnte var laget av furu, mens båtene fra Helgeland oftest var laget av gran.
Erling fortalte at han i sin ungdom kunne huske i hvert fall en 8 – 10 gårder som drev med båtbygging bare her i Sørfjorden.
Før i tida kunne en god båtbygger som hadde kjennskap til sine kolleger, si hvem byggherren var – kun ved å studere båten. Små forskjeller i form, fasong og farge varierte naturlig nok fra båtbygger til båtbygger, uten at et utrent øye ville klare å fange opp dette.
Tidligere var en svært nøye med utvelgelsen av godt trevirke. Fargen på stammen skulle være lys og det skulle ikke være for mye kvist. Og det som var av greiner skulle peke nedover. I moderne tid med tilgang på bedre verktøy, er dette blitt mindre avgjørende. For de minste båtene, så blir virket fremdeles tatt på egen eiendom i Alslia, mens materialer til de noe større båtene gjerne kjøpes i Korgen.
Når det gjelder farger, så var hvitt en mye brukt farge langs ripa. I tillegg til det hvite ble fargene grønn, rød eller brun brukt, men jeg forsto det slik at det aldri har vært noe strengt system på dette. Det kom vel helst an på hvilken maling en hadde tilgjengelig.
Kilder: foredrag med Erling Alsli og Fotefar mot nord-heftet Tradisjon gjennom trebåter.
Geografisk innplotting av båtbyggergårder i 1875 (bilde: Tradisjon gjennom trebåter).
Med tanke på arbeidstimer, så er bygging av tradisjonelle trebåter svært dårlig betalt. Ingen ungdommer kan per dags dato tenke seg å videreføre den lange tradisjonen, og dette vil neppe endre seg. Erling viste forståelse for dette, selv om vemodet var til å ta og føle på – ikke minst blant publikum. For som Erling sa: ”Om ti år er det mørkt her. Garantert!” Et tusen år gammelt håndverk (ikke mine ord, men båtbyggerens) vil dermed dø ut.
Foredraget hadde gjort inntrykk, og et gripende alvor ble etterfulgt av en avmålt applaus. Jeg satt med følelsen av at dette var ei viktig fortelling. Om ikke fra den siste mohikaner – så i hvert fall fra den siste båtbygger. Et aldri så lite plaster på såret er jo at vi fortsatt kan beundre de vakre trebåtene. For øvrig var forfatter og fotograf Elisabeth Strand til stede for å promotere den flotte fotoboka Livslinjer – en hyllest til bindalsbåten.
De siste: Jann og Erling Alsli med Elisabeth Strand i midten.
I båtskottet har mang en flott trebåt blitt skapt med flid, kunnskap og kjærlighet.
Etter foredraget tok flere seg en runde i lokalet for å betrakte båtene, verktøyet og ikke minst – en vegg full av plansjer med bilder av båtene som har blitt laget her i Alslia de siste tiårene. Her var det også en kort beskrivelse av de forskjellige typene / størrelsene av nordlandsbåten.
Nordlandsbåtens ulike typer:
Færing (opprinnelig firåring):
- 2 rom/ 2 par årer/ 1-2 mann (lengde: ca. 16 fot (5 meter))
- Brukt til heimefiske og all annen småtrafikk.
Hundromsfæring:
- 2,5 rom/ 2 par årer/ 1-2 mann (lengde: ca. 18′ (5,65 m))
- Brukt ved heimefiske og kortere reiser. Halvrommet ble brukt til fisk eller ballast.
Seksring (opprinnelig seksåring):
- 3 rom/ 3 par årer/ 2-3 mann (lengde: ca. 20′ (6,27 m))
- Minste båtstørrelse ved juksafiske i Lofoten. Ideell som skyssbåt. Også brukt som kirkebåt.
Halvfjerderømming:
- 3,5 rom/ 3 par årer/ 2-3 mann (lengde: ca. 22′ (6,9 m))
- Brukt ved juksafiske. Ideell som ro- og seilbåt.
Firroring (opprinnelig firåring):
- 4 rom/ 4 par årer/ 3-4 mann (lengde: ca. 24′ (7,53 m))
- Mye brukt til juksafiske, men også til linedrift.
Halvfemterømming:
- 4 rom/ 4 par årer/ 3-4 mann (lengde: 27-28′ (8,47-8,79 m))
- Særlig brukt til linefiske i Lofoten.
Åttring (opprinnelig åtteåring):
- 5 rom/ 5 par årer/ 4-5 mann (lengde: 30-34′ (9,4-10,7 m))
- Den vanligste båtstørrelsen i Lofoten, fortrinnsvis som linebåt. Mye brukt som kirkebåt.
Fembøring:
- 6, 7 eller 8-roms garn- og føringsbåt/ 4, 5 eller 6 par årer/ 5-7 mann (lengde: 32-50′ (10-15,7 m))
- Brukt ved sildefisket langs hele kysten av Nord-Norge, ved skreifisket i Lofoten og utenfor Vesterålen, samt Finnmarkskysten. De store båtene var velegnet til tømmertransport. Lasteevnen til de største båtene var ca. 50 tønner (6 tonn) eller ca. 1400 fisk.
Fra færing til fembøring – Alslia har levert båter i alle størrelser.
En aggressiv måse iverksatte noen hissige skinnangrep mot flere av gjestene på vei ned mot kaia. Men vi kom oss trygt i båten, alle som en, og snart kunne vi hoppe i land på Terråk.
Spor fra forhistorisk tid
Selv om nordlandsbåtens historie er lang, har båt naturligvis vært en forutsetning for bosetting og bevegelse langs kysten også gjennom hele forhistorien – både som framkomstmiddel og i trosforestillinger. Det har vi en rekke synlige bevis på, spredt rundt omkring i landskapet.
Her på Helgeland finner vi båtmotivet i veideristningene i Vistnesdalen (Vevelstad) og på Valen, Tro (Alstahaug). Begge feltene er fra yngre steinalder. Minst like imponerende er motivet i jordbruksristningene i Trovika, også det på Tro, som viser noe som kan minne om et typisk bronsealderskip med et stort mannskap, visualisert med tagger langs ripa.
Lenge trodde man at restene av den eldste bordbygde båten som noen gang er funnet her til lands, den såkalte Haugvikbåten i Sømna, var fra bronsealderen, men nyere C-14-dateringer har påvist at bordene ”bare” er fra den eldste delen av jernalderen. Disse befinner seg på Vitenskapsmuseet i Trondheim.
Båtgraver, altså båtformede gravhauger, finnes flere steder på Helgeland. Den største er på Heståsen, Sund i Sømna og er 49 m lang. Denne er for øvrig aldri blitt gjenstand for arkeologiske utgravninger. Andre store båtgraver finner vi bl.a. på Glein i Dønna og på Handnesøya i Nesna – og selvsagt også her i Bindal. Både på Holm og Vassås kan en følge merkede kulturminneløyper forbi de hedenske fortidsminnene.
Det rikeste området i Bindal er nok likevel Åbygda. I en av de mange gravhaugene i bygda er det gjort funn av rester etter en 7 m lang båt, samt ei skjeggøks – et verktøy såvel som et våpen. Øksa kan indikere båtbygging her på et veldig tidlig tidspunkt.
Tilbake til nåtida, så er båtbyggertradisjonene fremdeles en viktig del av bindalingenes identitet, selv om båtbyggerkunsten er i ferd med å gå tapt. Som nevnt i innledningen, er nordlandsbåten bevisst brukt i oppgraderingen av havneområdet på Terråk. Logoen for Nordlandsbåtregattaen er en stilisert tradisjonsbåt og i kommunevåpenet figurerer det et motiv med båtsaum.
At nordlandsbåten har vært av uvurderlig betydning for en hel landsdel, gjenspeiles også i fylkesvåpenet for Nordland, der nettopp en nordlandsbåt er avbildet.
Nordlandsbåtregattaen feirer i år 40 år.
Nå hadde jeg sett meg ut et friluftsområde ved det idylliske Fallbekkvatnet, et par km sør for tettbebyggelsen, der jeg skulle tilbringe natta. Dette stedet visste jeg om fra før, fra en tur til Terråkfjellet for noen år siden.
I og med at vatnet er en yndet badeplass på varme sommerdager, er det ført opp et badehus i nordenden, ved navn Solvika. Ute var det bord og benker, og bak de store glassdørene gikk det an å sitte i livd for knotten som begynte å flekke tenner. Toalett var det ved p-plassen.
